Øyvind Sagedal

3

Gravfølget bør få fylle igjen graven

Det er mange gode argumenter for at vi sørgende bør være med på å fylle igjen graven, at vi tar tilbake selve begravelsen.

Publisert: 19. sep 2016 / 2545 visninger.

Frem til rundt år 1900 var det vanlig i Norge at karene i likfølget kastet igjen graven. Det hjalp menneskene til å få et realistisk og naturlig forhold til døden. Og slik har det vært, og slik er det fortsatt i andre kulturer som praktiserer gravlegging.

Men så ble det ansatt kirke-­tjenere i landet vårt, og etter hvert ble de betalt både for å grave og for å fylle igjen gravene. Dermed var første ledd i profesjonaliseringen av begravelsene institusjonalisert.

En konsekvens av denne profesjonaliseringen er at begravelsesseremonien ikke blir fullført mens pårørende, naboer og venner er til stede. Båren blir firt ned i graven (noen steder der det fortsatt brukes senkeapparat, blir båren bare senket ned slik at den henger i flukt med bakken). Deretter foretar presten jordfestingen.Etter at seremonien er avsluttet, mottar vanligvis de sørgende kondolanser fra de tilstedeværende. Så er det tid for oppbrudd fra kirkegården/gravlunden. I en del tilfeller blir det invitert til minnesamvær. Noen drar dit, andre reiser hjem. Men som regel ligger graven fortsatt åpen. Igjenfyllingen – og dermed selve begravelsen – blir dermed ikke en del av seremonien.

En gravemaskin. Det er med andre ord nettopp en begravelsesseremoni det ikke er, det de sørgende har deltatt i. Igjenfyllingen overlates til kirketjeneren/graveren/kirkegårdsarbeideren, og selve begravelsen skjer ved hjelp av en gravemaskin etter at de sørgende er forsvunnet. Det skjer naturligvis så skånsomt som mulig. Likevel reiser spørsmålet reise seg: Er det egentlig slik vi ønsker å behandle våre døde?

Innenfor sosialantropologien blir gravferd forstått som en overgangsrite. Dette innebærer at de pårørende og lokalsamfunnet deltar i denne riten for å komme til rette med at et menneske er død, og riten skal hjelpe pårørende og lokalsamfunn til å fortsette livet uten at den døde er en del av det sosiale fellesskapet.

Men så lenge igjenfyllingen – og dermed selve begravelsen – ikke har funnet sted, er ikke overgangen fullført. Den døde er fortsatt til stede i sin kiste blant de sørgende. Det er først når graven er fylt igjen at den døde ikke lenger er en del av fellesskapet. Så lenge igjenfyllingen ikke skjer som en del av jordfestingsritualet, mister overgangsriten en avgjørende del av sin kraft. Dermed får vi som sørgende heller ikke den fulle hjelpen av ritualet som vi kunne ha fått. Slik fratar vi oss selv en gylden mulighet til bearbeidelse av sorgen.

Tankevekkende. Det er tankevekkende at vi som samfunn kollektivt har satt oss i denne situasjonen. Dette er en konsekvens av den allmenne trenden med profesjonalisering av død og gravferd. Men fra faglig psykologisk hold vet vi at det å gjøre mest mulig selv er en god måte å bearbeide sorgen på.

Og hvem har ikke stått ved en grav og kjent sukket som kan gå gjennom de sørgende idet båren blir firt ned i graven. Dette er naturligvis det mest dramatiske øyeblikket i seremonien. Men så sant det ikke skjer en oppfølgende handling, gis det heller ikke noen hjelp til å bearbeide denne opplevelsen. Tar man derimot rent fysisk en spade i handen og deltar i arbeidet med å pakke på den døde, er det en forsonende handling. Det er en prosess som er med på å lege det såre. Samtidig er det som om man spar noe av sorgen ut av kroppen.

Fyller igjen. I Vest-Telemark blad 23. desember 2014 var det en reportasje om gravferdsskikken ved Møsstrond kyrkje. Skikken ble i overskriften karakterisert som «Ei siste veneteneste». I artikkelen blir det så beskrevet hvordan først de seks bærerne, og siden andre fra følget, fyller graven igjen. Og i en egen kommentarboks skriver journalisten som følger:

«For bygdefolket handlar ­rituala om tradisjon og identitet, kvalitetar dei gjerne vil ta vare på. Som ein av dei frammøtte sa det: – Når det heile er over, er det så ferdig, så avslutta. Me har stått saman og me har delteke, på same vis som dei i tidlegare tider var nøydde til å stå saman og hjelpast åt. Når ein får stå ved grava så lenge medan dei spar får ein tid til å tenkje og tid til å ta farvel. Ein kjenner eit veldig samhald, og at ein er med og avsluttar.»

I tillegg til bearbeidelse av sorgen beskrives her igjenfyllingen av graven som en måte å styrke fellesskapet på. Ved at flere deltar, understrekes også ønsket om å ære den døde, samtidig som det uttrykker at folk vil stå sammen i avskjeden og i sorgen. Og når gravferdsfølget fyller igjen graven, er det den siste tjenesten man kan gjøre et menneske. Det er som å pakke på den døde, slik vi pakker på et barn som blir lagt ned for å sove.

Uvant tanke. Likevel er det en uvant tanke for mange å fylle­ igjen graven, selv om de fleste gjør det i forbindelse med urnenedsettelse. Men det finnes altså mange gode argumenter for at vi bør gjøre nettopp det, at vi som sørgende tar tilbake selve begravelsen.

Ved Mjøsstrond kyrkje gjør de det regelmessig. I Øyer og på Tretten, der jeg er prest, skjer det i en del tilfeller, og da som en del av jordfestingsritualet.

Før seremonien ute på kirkegården/gravlunden, sier presten de gangene det er aktuelt: «Nå skal N.N. sove i jordens fang, og vi skal få gjøre vedkommende den siste tjenesten; vi skal pakke på ham/henne.» Så oppfordres forsamlingen til å delta etter at de seks bærerne har startet igjenfyllingen. Det skjer ved at man legger handen på skulderen til den man ønsker å avløse, da arbeidet bør skje mest mulig i stillhet.

Etter denne korte orien-­teringen innledes jordfestingsritualet. Så starter igjenfyllingen med jordfestingen, som presten gjennomfører ved å kaste tre små spader jord på båren.

Pakket på. Jordfestingen er en teologisk og symbolsk handling. Samtidig markerer den starten på selve begravelsen. Når så den døde er pakket på, legges kransene på graven. Så avsluttes jordfestingsritualet som vanlig. Presten lyser velsignelsen over forsamlingen, de siste salmeversene synges, og kirketjeneren slår tre ganger tre slag med kirkeklokken. Da er alt ferdig. Overgangen er fullført, og pårørende, slekt og venner har fått god hjelp av begravelsesritualet til å gå ­videre i livet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 19.09.2016

Bli med i debatten!

Direkte kommentering er avviklet. Du har mulighet til å svare på innlegg ved å skrive et selvstendig debattinnlegg.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Njål Kristiansen

151 innlegg  20654 kommentarer

Publisert rundt 2 år siden
Øyvind Sagedal. Gå til den siterte teksten.
Fyller igjen. I Vest-Telemark blad 23. desember 2014 var det en reportasje om gravferdsskikken ved Møsstrond kyrkje. Skikken ble i overskriften karakterisert som «Ei siste veneteneste». I artikkelen blir det så beskrevet hvordan først de seks bærerne, og siden andre fra følget, fyller graven igjen. Og i en egen kommentarboks skriver journalisten som følger:

«For bygdefolket handlar ­rituala om tradisjon og identitet, kvalitetar dei gjerne vil ta vare på. Som ein av dei frammøtte sa det: – Når det heile er over, er det så ferdig, så avslutta. Me har stått saman og me har delteke, på same vis som dei i tidlegare tider var nøydde til å stå saman og hjelpast åt. Når ein får stå ved grava så lenge medan dei spar får ein tid til å tenkje og tid til å ta farvel. Ein kjenner eit veldig samhald, og at ein er med og avsluttar.»

I tillegg til bearbeidelse av sorgen beskrives her igjenfyllingen av graven som en måte å styrke fellesskapet på. Ved at flere deltar, understrekes også ønsket om å ære den døde, samtidig som det uttrykker at folk vil stå sammen i avskjeden og i sorgen. Og når gravferdsfølget fyller igjen graven, er det den siste tjenesten man kan gjøre et menneske. Det er som å pakke på den døde, slik vi pakker på et barn som blir lagt ned for å sove.

Jødene gjør jo dette som en helt naturlig del av seremonien. Det er veldig praktisk at det skjer slik når mange er forsamlet og det er nok folk å dele arbeidet på. Jeg kan tenke meg at det oppsto som en konsekvens av at den nærmeste familie var svekket og plaget slik at andre hjalp til med å gjøre seremonien fullstendig. Jeg har også opplevet at i jødiske begravelser nødes man frem for å delta fordi det er en del av mytologien at man skal legge ned det man har av forbindelse til avdøde i seremonien. Slik får det man bærer på i sinnet et praktisk utløp i tillegg.

Vi har vel fremmedgjort oss litt fra dette ved at det har vært mulig å kjøpe denne tjenesten så lenge i vår kultur, men egentlig er det helt naturlig at begravelsesfølget selv fullfører prosessen. 

Kommentar #2

Knut Nygaard

487 innlegg  6965 kommentarer

Hmmmm....

Publisert rundt 2 år siden
Øyvind Sagedal. Gå til den siterte teksten.
Før seremonien ute på kirkegården/gravlunden, sier presten de gangene det er aktuelt: «Nå skal N.N. sove i jordens fang, og vi skal få gjøre vedkommende den siste tjenesten; vi skal pakke på ham/henne.» Så oppfordres forsamlingen til å delta etter at de seks bærerne har startet igjenfyllingen. Det skjer ved at man legger handen på skulderen til den man ønsker å avløse, da arbeidet bør skje mest mulig i stillhet.

Kom til å tenke på det lokale navnet på en veistump som bare går gjennom gravstedet i tilknytning til Birkeland kirke og Øvsttun kapell - "Dynevoll".  Litt lenger opp i veien ligger .... Jysk.

https://www.google.no/maps/place/Dynevoll,+Bergen/@60.3128891,5.3576651,584m/data=!3m1!1e3!4m5!3m4!1s0x463cf9b7e7de671d:0xb7436a78efb8bd29!8m2!3d60.311837!4d5.3602293

Kommentar #3

Arne Lauvhjell

22 innlegg  40 kommentarer

Invendingar

Publisert rundt 2 år siden

Der det er tradisjon og rutinar, som på Møsstrond, så kan det vere ein fin skikk, men -

Kisteberarane er ikkje bare sterke menn som kastar jakka, slik skikken var før. Det er ofte kvinner i kjole og høge hælar. Og det kan vere snø, regn, søle, frost så jorda er harde klumpar. Og grava er sikra med forskaling; kven skal ta bort den? Og sikkerheit - det blir nå kravd to fag-personar til å legge att ei grav. Båredekorasjonen, den må fiskast opp før jorda blir kasta på.

Det er mange andre ting dei pårørande kunne delta med ved ei gravferd som nå er profesjonalisert, av byrået. Ta heller fatt i det.

Kommentar #4

Njål Kristiansen

151 innlegg  20654 kommentarer

Publisert rundt 2 år siden
Arne Lauvhjell. Gå til den siterte teksten.
Kisteberarane er ikkje bare sterke menn som kastar jakka, slik skikken var før. Det er ofte kvinner i kjole og høge hælar. Og det kan vere snø, regn, søle, frost så jorda er harde klumpar. Og grava er sikra med forskaling; kven skal ta bort den? Og sikkerheit - det blir nå kravd to fag-personar til å legge att ei grav. Båredekorasjonen, den må fiskast opp før jorda blir kasta på.

Ja, jeg kan være enig i innvendingene her. Jeg tenkte ikke på dette da jeg skrev min forrige kommentar. Men la oss si at det er ok, der hvor forholdene ligger til rette for det. Hvis det er et problem i dag at dette er stengt for de som ønsker det, la det heller være åpent der det er mulig for de som ønsker det. 

Siste innlegg

Statsfinansiert hatblogg
av
Usman Rana
rundt 3 timer siden / 152 visninger
Menneskers rettigheter
av
Vårt Land
rundt 5 timer siden / 107 visninger
Om å se biskoper ved høylys dag
av
Karl Øyvind Jordell
rundt 6 timer siden / 245 visninger
Kirken er politisk
av
Andreas Masvie
rundt 6 timer siden / 90 visninger
Kontrastenes jul i Frankrike
av
Tom Holta Heide
rundt 6 timer siden / 61 visninger
Hatet mot miljøbevegelsen
av
Eivind Trædal
rundt 6 timer siden / 102 visninger
En hjelpeløs hånd
av
Ane Bamle Tjellaug
rundt 7 timer siden / 160 visninger
Historisk kirkemøte i Ukraina
av
Alexander Tymczuk
rundt 16 timer siden / 61 visninger
Les flere

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77454 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 43485 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34857 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27820 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22450 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22154 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20058 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19067 visninger

Lesetips

Om å se biskoper ved høylys dag
av
Karl Øyvind Jordell
rundt 6 timer siden / 245 visninger
Kirken er politisk
av
Andreas Masvie
rundt 6 timer siden / 90 visninger
Kontrastenes jul i Frankrike
av
Tom Holta Heide
rundt 6 timer siden / 61 visninger
Hatet mot miljøbevegelsen
av
Eivind Trædal
rundt 6 timer siden / 102 visninger
Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
2 dager siden / 174 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
3 dager siden / 389 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
3 dager siden / 142 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
3 dager siden / 124 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
3 dager siden / 205 visninger
Les flere

Siste innlegg

Statsfinansiert hatblogg
av
Usman Rana
rundt 3 timer siden / 152 visninger
Menneskers rettigheter
av
Vårt Land
rundt 5 timer siden / 107 visninger
Om å se biskoper ved høylys dag
av
Karl Øyvind Jordell
rundt 6 timer siden / 245 visninger
Kirken er politisk
av
Andreas Masvie
rundt 6 timer siden / 90 visninger
Kontrastenes jul i Frankrike
av
Tom Holta Heide
rundt 6 timer siden / 61 visninger
Hatet mot miljøbevegelsen
av
Eivind Trædal
rundt 6 timer siden / 102 visninger
En hjelpeløs hånd
av
Ane Bamle Tjellaug
rundt 7 timer siden / 160 visninger
Historisk kirkemøte i Ukraina
av
Alexander Tymczuk
rundt 16 timer siden / 61 visninger
Les flere