Arne Danielsen

329

Kvinneperspektivet

Kun én av fem bispekandidater i Stavanger er kvinne. Ok, men hva er problemet?

Publisert: 17. sep 2016

I Vårt Lands lederartikkel lørdag 17/09 utrykkes det bekymring. Artikkelen er viet et merkelig fenomen. Kun én av fem bispekandidater er kvinner. Det merkelige er naturligvis ikke fordelingen mellom menn og kvinner på bispelisten, men at noen, og i dette tilfellet Vårt Land er så opptatt av denne fordelingen – i 2016.

Ja, for hvem bryr seg egentlig lenger? Jo da, da Ingrid Bjerkås ble ordinert til prest i 1961, var det mange som brydde seg. Huff! sa svært mange mens de himlet med øynene og ristet på hodet. Det var antakelig langt færre som ‘ojet’ seg da Rosemarie Køhn i 1993 ble landets første kvinnelige biskop. Men en del ‘huffing’ var det selvfølgelig også den gang. Mellom Bjerkås og Køhn hadde vi hatt den store kvinnekampen og vi hadde fått ny lovningen om diskriminering mellom kjønn og mot annen segregering i arbeidslivet.

Kvinnekampen – og for så vidt også homokampen er vunnet. All tenkelig lovgivning er på plass, holdninger er endret, og nåde den som … Men den som leter, den finner. Det søkes i de innerste gjømmer og kroker etter noe som fortsatt kan oppfattes som diskriminerende, og av og til finner man noe. Som Askeladden, ropes det: «Jeg fant, jeg fant!» og alle aktivisthjerter fryder seg. Ny kamp. Hurra! Det er slikt som gir tilværelsen mening. Sist ut var likekjønnet vigsling i kirken.

I vår ungdom lærte vi at vi skulle være høflige mot kvinner. Vi skulle blant annet åpne døren for dem. Bare hyggelig det, antakelig også for damene. Men så, en gang på syttitallet ble det brått slutt. Fy!! Slikt gjør man da ikke. Det er en stakkarsliggjøring av kvinner. Vi er likestilt. Hold dere unna, vi kan åpne døra sjøl! Ja vel. Helt greit. Men vi følte for å antyde at det ikke var vondt ment. Vi ville da ikke krenke noen. Fri og bevare oss.

Det skulle imidlertid vise seg at dette ikke stakk særlig dypt – hos likestillingsforkjemperne. Den samme skikken ble videreført, men denne gangen i en langt mer tvilsom form. Nå ble det forlangt at menn skulle åpne dørene og tre til side – eventuelt galant og uten å mokke, i poltikken, i arbeidslivet og i enhver annen sammenheng i samfunnslivet. Ok, sa vi, men var det ikke slikt at …?  Vi vente vi oss rimelig fort til det.

Kvotering som prinsipp er diskriminering satt i system. Men dette ble fikset enkelt ved at det i likestillingens navn ble gitt et bokstavelig talt positivt innhold. Positiv diskriminering!? Nei da, vi er da ikke forstokket heller. Kvinnekampen har vært viktig. Det måtte til sterk lut for primært å endre holdninger. I dag tar vi det som en selvfølge at det like gjerne er kvinnen som er leder som at en mann er det.

Men så har det bikket over. Vi har havnet i pendelens motsatte ytterkant. Det som en gang var en rettferdig kamp for kvinners likestilte rettigheter, har endt opp som et slitsom pedanteri og en salongsyssel for folk som kjeder seg. Nå letes det med lys og lykte etter noe som kan minne om skjevdeling – den ene veien, men naturligvis ikke den andre. For når menn settes til side fordi de er menn, regnes det både som en selvfølge og som en seier blant de i salongene.

På min egen etter hvert lange ferd igjennom arbeidslivet har jeg møtt mange gode og også noen glitrende gode ledere, og så har jeg møtt en del dårlige og også noen som har vært elendige og som aldri skulle hatt en slik stilling. Noen har vært menn og noen har vært kvinner. Slik sett, på dette feltet er det likestilling. Det vil si; ikke helt. Ettersom en del kvinner blir kvotert eller på sett og vis presset inn i enkelte stillinger, har dette i noen tilfeller ført til vanskelige situasjoner – for lederen selv og for omgivelsene. Dette sier naturligvis ikke noe om kvinner, men om systemet.

Slikt er tragisk – først og fremst for den som likevel viste seg ikke å mestre oppgaven. Hun ble dyttet fram –  fordi hun altså er kvinne. Slikt er urettferdig for kvinner. Ja, det er riktig at det i noen tilfeller faktisk er forskjell på kvinnelige og mannlige egenskaper, men i de fleste lederstillinger, er det liten eller ingen forskjell. Derfor er det kun den faktiske kvalifikasjonen som skiller  –  uavhengig av kjønn. I en lederstilling holder det ikke bare å være kvalifisert. Det er naturligvis den med best kvalifikasjon som bør få stillingen. Og da skal ikke kjønn spille noen rolle. Hva er poenget med det, når det søkes etter den best kvalifiserte i en viktig og krevende stilling? Noen ting er for alvorlig til å tulle med.

Da Vårt Land for en tid siden fikk nye redaktør, fikk Åshild Mathisen stillingen. Flott! De fleste av oss kjenner henne fra spaltene. Der framstår hun som en dyktig og reflektert skribent. Og så har sikkert styret valgt henne ut blant flere kandidater og funnet at hun er den aller best skikkede. Alt så lovende ut, helt til avisenes egne journalister og kommentatorer sporet det hele av og ødela festen. Jo da, det er naturlig å nevne at hun er avishusets første kvinnelige redaktør – eventuelt i bisetning. Alt annet er unfair overfor Åshild Mathisen.

Det ble «mast» så mye om det såkalte kvinneperspektivet at man til slutt greide å så en gryende tvil hos oss her ute. Kanskje hun ikke var den aller beste og dyktigste kandidaten likevel? Fikk hun stillingen, selv om hun reelt sett var nr. to eller nr. tre på listen  –  fordi hun er kvinne? Nei, og atter nei! Vi vil ikke tro at det er slik. Men de frenetiske greide altså etter hvert å så en slik tvil.

Hvilken hensikt tjener dette? Den personlige euforien over den nye redaktørens kjønn, kunne jo de, som åpenbart er mest opptatt av slikt, ta i salongene. Så hadde både Åshild Mathisen og vi sluppet å bli plaget med dette aldeles oppblåste poenget – i den grad det er noe poeng.

Her et lite kommunikasjonstips til de mest iherdige: Heretter anbefales det, når en (kvinnelig) leder ansettes eller gjør det ekstra bra, å fokusere på det som betyr noe og som sier noe om personen – de positive egenskapene og intet annet. Vi ser jo selv at det er en kvinne – selv om vi ikke er opptatt av kjønn – i hvert fall ikke i en slik sammenheng.

Det er all grunn til å tro at en dyktig leder eller samfunnstopp ikke reflekterer over sitt eget kjønn i jobbsammenheng. Hun eller han er for sin del kun opptatt av én ting, og det er å gjøre en best mulig jobb. Men stadig kommer noen å ødelegger. Se, hun er kvinne! sier likestillingsforkjemperne. Ok? Hva så?

Så til det klerikale dilemmaet i Stavanger. Det vil si, dilemmaet kan synes å være størst hos Vårt Lands lederskribent. Her snakker vi antakelig om dårlig nattesøvn. Stiftsdirektøren sier på spørsmål fra VL at de har spurt en rekke kvinner, men at disse har takket nei. Ja vel, da er jo den saken avklart. Så hvorfor mase mer om bispelisten? Man hadde gjort akkurat som VL og andre kjønnsfokuserte ønsket, man hadde spurt kvinner. Og så får det bli opp til den enkelte. Slikt bør fortsatt være frivillig, men muligens ikke i salongene der idelogi og teori synes å være mer rådende enn realitetene.

Lederskribenten begrunner sin bekymring med at kvinneandelen er for lav i kirkens lederskap. Er den? Kan hende. Ja, prosentvis, men sammensetning av et lederteam er ikke matematikk. Det som avgjør slikt, i det likestilte og lovregulerte samfunnet vi lever i, der holdningene nå er mer i favør av kvinner enn av menn, er omstendighetene. Problemet er ikke lenger menneskeskapt. Derfor bør vi akseptere – omstendighetene.

Til slutt, en liten kuriositet. I den samme lederartikkelen kan vi lese at menn ofte er mer selvsikre enn kvinner og at dette underforstått kan være et problem. Ja, mulig det? De siste 40 årene er det publisert pallevis med mursteinstykke «forskingsrapporter» der menn ender med alskens dårlige egenskaper, mens kvinner har alle de gode. Og har de noen tvilsomme, skyldes det dobbeltarbeid og samfunnets (urimelige) forventninger. Men ettersom vi ikke blir fortalt noe om kvinners egenskap på dette aktuelle området, kan vi da kanskje anta at de er det motsatte enn hos menn, altså at de er mer usikre på seg selv. Vel, dette er heller ingen innertier når det kommer til lederegenskaper.

Fram for kampa, og løft gjerne fanene! Men gjør det for noe som er reelt og viktig, og spar oss andre for alle uvesentlighetene.

(MODERATOR HAR FORANDRET OVERSKRIFTEN)

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Sindre Rudshaug

27 innlegg  1213 kommentarer

De med de rette meningene

Publisert over 3 år siden

De som har de rette PK meninger skal kvoteres frem, de andre( https://www.nrk.no/ytring/rode-forskere-er-et-problem-1.10943826) er det ikke så farlig med. Hvis du lurer, så er det de med de rette meningene som definerer hva som er positiv og hva som er negativ diskriminering.

Feminister har for lengst utspilt sin rolle og stiller seg bak stadig mer absurde saker:

https://www.document.no/2016/09/17/black-lives-matter-sverige/

Hvis vi aldri hører fra feminismen igjen, så er det for tidlig.

Takk for bra artikkel.

Kommentar #2

Arne Danielsen

329 innlegg  5691 kommentarer

"Kvinnen tek nesten alt"

Publisert over 3 år siden

Les Jon Hustad sin kronikk her.

Mest leste siste måned

Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
17 dager siden / 1206 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
23 dager siden / 1204 visninger
Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
5 dager siden / 917 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
9 dager siden / 845 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 631 visninger
Humanismens hellige skrifter
av
Didrik Søderlind
nesten 2 år siden / 585 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere