Hvordan argumentere mot aktiv dødshjelp?

Hvis målet er å demme opp for tanken om at den enkelte har rett til selv å avslutte sitt eget liv, må vi argumentere langs de linjer som kan gi gjenklang hos ulike mennesker.

Her er mitt bidrag; utdrag fra en preken jeg holdt søndag 11. september med utgangspunkt i fortellingen i Markus 5,36-43. (Prekenen er noe forkortet.)

Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.» De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise.

På denne dagen som kalles Høstens påskedag, da vi får høre dramatiske fortellinger om Guds makt over døden, kommer vi ikke unna noen helt aktuelle spørsmål: Er Gud fortsatt Herre over liv og død? Tror vi fortsatt på Guds kraft til å ta innersvingen på døden? 
Vi håper vel på Gud, i alle fall når vi rammes av sykdom.

Jeg skylder ikke på Gud når vi må gjennomleve smerte og oppleve å miste noen. Hvis jeg skulle skylde på Gud for døden, så må jeg også klandre ham for livet han har gitt til hver enkelt av oss. Jeg tror på en Gud som har skapt livet fordi liv og kjærlighet er Guds vesen. Av kjærligheten kommer det kun gode ting. Derfor er livet en gave til hvert individ som kommer til verden. Og fordi livet er Guds gave til hver levende skapning, er det også hellig. Også når det innebærer smerte og belastning og sorg.

I dag må jeg snakke om aktiv dødshjelp fordi vi snart har et valg i møte med den type sykdom som det ikke finnes helbredelse for. Tanken om at vi selv skal kunne velge å avslutte livet har begynt å ta bolig hos oss. Det er en tanke det finnes mange gode argumenter for. Det er en rasjonell tankegang preget av fornuft, ja til og med nestekjærlighet, og den er i ferd med å ta innersvingen på tanken om livets hellighet. Når vi handler og tenker rasjonelt, så sier vi som menneskene som møtte Jesus og synagogeforstanderen på halvveien. «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» Ja, hvorfor kjempe for livet når man likevel skal dø? Hvorfor blande Gud inn når døden uansett kommer til å vinne? Når jeg får kreft, og det får jeg sikkert, for det fikk både min mor og far, og dersom det viser seg at kreften er uhelbredelig slik at jeg ganske sikkert kommer til å dø av den, bør jeg ikke da spørre: Hvorfor bry Gud, hvorfor bry familien min, hvorfor bry helsevesenet og alle rundt meg Er det ikke bedre å gjøre kort prosess?

Høres det karikert ut? Problemstillingen blir et faktum i det øyeblikk aktiv dødshjelp blir legalisert. Det er allerede slike spørsmål som stilles daglig i den andre enden av livet når en kvinne blir gravid uten at det var planlagt. «Skal jeg beholde dette barnet? Har jeg tid til det? Har jeg økonomi? Passer det inn i planene mine?» I det øyeblikk enkeltindividet får ansvar for å bestemme over liv og død, kommer de rasjonelle spørsmålene inn. Selvsagt gjør de det! Det er helt naturlig, for vi er rasjonelle vesener og opplært til å være fornuftige og ta ansvar for vårt eget liv. Og nå også vår egen død.

Hvorfor kjenner jeg så dypt inn i margen at dette er galt? Hvorfor kan man ikke bare være rasjonell? Fordi jeg tror at Gud er Herre over liv og død? Ja, det er viktig for meg. Hvis ikke Gud finnes i livets ytterpunkter, finnes ikke Gud. Hvis Gud er død, har vi ikke noe valg, annet enn å ta liv og død i egne hender. Og da er jeg redd, for der hvor mennesker gjør seg selv til Gud, forsvinner barmhjertigheten og kjærligheten og den kyniske rasjonalismen tar over. Det har historien lært oss.

De beste menneskene blant oss, tenker jeg iblant, må være hjelpepleiere og sykepleiere og de som i sin store tålmodighet og menneskekjærlighet tar på seg å stelle hjelpeløse mennesker år ut og år inn. I dette møtet med de svakeste opplever vi hva barmhjertighet er. Skulle vi ikke lenger være til bry for hverandre? Skal vi spare hverandre for muligheten til å kunne gi trøst og omsorg når livet er vanskelig? Er meningen med livet å være effektiv og ingen til belastning?

Jesus ba de sørgende om å gå hjem, tok med seg sine mest betrodde venner og barnets foreldre inn i rommet der hun lå. Han tok henne i hånden og sa varsomt: «Talita kumi: Lille pike, stå opp!» Og deretter ga han henne til foreldrene og ba dem om å gi henne noe å spise.

Jesus viser oss at når alt håp er ute, er likevel ikke alt håp ute. Han bryter med den rasjonelle tankegangen og bekrefter de fortvilte foreldrenes rop på hjelp. Det nytter å bry mesteren, om ikke annet er det viktig for å bevare vår egen menneskelighet.

Men er det ikke barmhjertigere å hjelpe noen til å avslutte livet når lidelsen er stor? Jeg kan forstå mennesker som tar sitt eget liv når smertene blir uutholdelige og de tror at alt håp er ute. Men da er det sykdommen og fortvilelsen som snakker og kanskje mangel på tillit til sine nærmeste og til helsevesenet, og jeg holder fast på at det en tragedie hver gang det skjer. Jeg har aldri opplevd at det er godt når noen avslutter livet selv. Vår oppgave som medmennesker er ikke å hjelpe hverandre ut av livet, men å hjelpe hverandre til å orke å leve frem til Gud lar oss dø en naturlig død.

Men så skylder jeg til sist å besvare spørsmålet om hvorfor det er nødvendig å la livet gå sin naturlige gang frem til døden tar over. Da handler det ikke bare om at det er Gud som er Herre over liv og død. Da handler det om hva et menneske dypest sett er. Og nå vil jeg siterer fra Håvard Nyhus sin kommentar i fredagens Vårt Land hvor han siterer dikteren John Donne:

Året er 1623 og Donne er syk og sengeliggende. Gjennom vinduet hører han kirkeklokkene. «Intet menneske er en øy, hel og udelt i seg selv. Hvert menneske er et stykke fastland, en del av det hele. Om en jordklump skylles bort av havet, blir Europa mindre, slik også en landtunge blir det, eller et jordegods, enten det tilhører vennene dine eller deg selv. Hvert menneskes død forminsker meg, fordi jeg er innesluttet i menneskeheten. Gå derfor aldri ut for å spørre: Hvem ringer klokkene for? Klokkene ringer for deg.»

Hvem har ikke følt seg som en øy iblant? Og har du da ikke som jeg, kjent den dype gleden når man iblant får oppleve det gode fellesskapet med andre mennesker? Fordi dette er meningen med våre liv; å høre til hos hverandre, så er din byrde også min byrde, din død er også min død og jeg kan ikke leve med tanken på at du vil ta ditt eget liv før Gud - eller livet selv – avgjør at det er over.

Derfor: Inntil døden er et faktum, vil jeg kjempe for ditt liv og selv leve hvert minutt i vissheten om at Gud ikke er borte, men at han er Herre over liv og død og at vi er i hans hender enten vi lever eller dør.