Religionens gjenkomst i en apokalyptisk tid

Religion i alle sine former synes å invadere det ­offentlige rommet.

Fra Venezia rapporterer Dagens Nyheter (9. september) at filmfestivalen der har fått religion på hjernen. Kirker figurerer i det meste som vises. Her finnes alt fra bibelsanksjonert vold mot kvinner til den anarkistiske The Blind Christ. Krigsfilmen Hacksaw Ridge portretterer en pasifistisk sjundedagsadventist, og festivalens store suksess er den nye HBO-serien The young pope.

Samme mønster synes i musikken. Flere og flere artister, svenske som internasjonale, henter fram religiøse uttrykk og tema i sin musikk.

Forkynnelse. Det siste halvåret har debatter som tidligere hadde blitt værende innenfor den kirkelige sfæren, blitt ført i riksmedia. Og på kultur- sidene kan vi støte på mer eller mindre rendyrket kristen forkynnelse.

Hva er det som pågår? Som en svensk kultur­journalist konstaterte i en samtale: «Tidligere måtte man smyge inn sin kristne overbevisning i tekstene, nå kan man skrive nesten hva som helst.»

Det finnes både korte og lange svar, og korte og lange linjer, som i samspill bidrar til de forandringer som vi nå ser i kulturliv og samfunnsdebatt.

Tapt troverdighet. Den viktigste lange linjen er at det moderne, sekulære prosjektet har tapt i troverdighet. Færre og færre ser lyst på framtiden – sist den svenske myndigheten for sivil beredskap (Myndigheten för samhällsskydd och beredskap) målte, utgjorde disse bare 20 prosent av de spurte.

Uroen gjelder alt fra politikernes evne til å løse dagsaktuelle problemer, til klimakrisen, 
global systemkollaps og demokratiets undergang.

Vi lever i en apokalyptisk tid, og ideologiene står uten svar. Den reduserte sekulære selvsikkerheten åpner for at kirker og trossamfunn blir invitert inn i samtalen igjen.

Samtidig har religionens usynlighet på slutten av 1900-tallet gjort at til og med kristendom nå kan oppleves som eksotisk.

I stykker. Det er en annen, litt kortere linje, som forklarer religionens oppsving. Psykoanalysens og de mange -ismenes språk har gått i stykker og blitt forutsigbart. Derfor vender mange seg til det religiøse språket med en nyvunnen nysgjerrighet. Religionen er blitt en trend, helt enkelt.

En siste forklaring, som sjelden nevnes, men som nok er viktigere­ enn vi tror, har med å gjøre de forandringer som de sosiale ­mediene innebærer for medielandskapet. De kirkelig aktive i dette landet er ikke mange, men de er engasjerte­. De leser og diskuterer ivrig. Slik har det alltid vært, men når det skjer digitalt, og ikke bare rundt ­kakebordene, resul­terer det i klikk og delinger, og det gir ­utslag i ­medieredaksjonene.

Dette understreker en gammel sannhet: det viktigste dersom man vil forandre noe, er ikke å være mange, men å være engasjerte.

Neste skritt. Finnes det et neste­ skritt i denne utviklingen, og er kirkene i så fall forberedt på det? Å være kulturelt respektert kan være kjekt: at kultur­sidene synes at kirkehåndboken er viktig eller at politiker­e snakker om kirkene som betydningsfulle samfunnsaktører.

Men skal vi nøye oss med det? Dersom det vi ser er ideologienes­ død, en redusert tiltro til det ­sekulære prosjektet og en økt ­interesse for det religiøse språket­ – hvordan møter vi det?

Det er en fare for at kirken i lengsel etter å være relevant, pakker om evangeliet til akkurat de sekulære alternativene som mennesker er på veg til å bryte opp fra. At vi serverer en terapeutisk kristendom som 
lurer mennesker til å tro at 
livets mening er å finne­ indre fred eller ytre framgang.

Kirkens oppdrag. Til sist er kirkens oppdrag verken mange «likes» eller god plass i mediene. Kirkens oppdrag er liturgi og disippelskap. Kirken skal hjelpe meg å finne ut av meg selv, og vende meg til Gud og min neste, slik at jeg blir den jeg er kalt til å være.

Bønn, gudstjeneste og diakoni: alt handler om dette. Derfor må dette – og ikke offentlige debatter, sosiale mediekampanjer og kulturarrangementer – være sentrum og kjernevirksomhet.

Om religionens nye synlighet gjør mennesker nysgjerrige på kirken, er det bra. Men det må ikke distrahere kirkene fra deres virkelige oppdrag. Det må finnes vann i kildene den dagen et menneske åpner døren til en kirke og kommer for å drikke.

Teksten er tidligere publisert på den svenske avisen Dagens leder­sider. Joel Halldorf er lederskribent i ­Dagen. Han begynner fredag 30. september som fast spaltist i Vårt Land. Publisert i Vårt land 17.9.2016