Hvordan kan vi få stoppet butikkenes kasting av mat?

Denne høsten starter­ arbeidet­ med en norsk matkastelov. KrF har varslet at forslaget snart kommer til Stortinget. Nå haster det. Norske butikker kaster­ over 200.000 poteter, 80.000 brød, 60.000 bananer og 30.000 appelsiner. Hver dag.

Betyr dette noe i den store sammenhengen? La oss ta noen globale nøkkeltall: Matkasting har et globalt «klimafotavtrykk». Hadde matkasting vært et land, ville bare Kina og USA hatt høyere utslipp. Norsk matsvinn fører­ hvert år til like store utslipp som 375.000 bensinbiler. Den spiselige­ maten vi kaster i Norge kunne­ mettet 900.000 mennesker.

20 milliarder. 30 prosent av verdens jordbruksareal går med til å produsere mat som aldri blir spist. Samtidig vet vi at arealer og ferskvann ødelegges i stor skala, som følge av økende produksjonspress. FAO har anslått det globale økonomiske tapet fra matsvinn til 750 milliarder dollar. I Norge har matsvinnet en beregnet verdi på 18-20 milliarder kroner. Vi snakker altså om to tredjedeler av det norske bistandsbudsjettet.

Spørsmålet nå er hvordan vi løser problemet. Matvarebransjen er skeptisk til en norsk matkastelov. Hovedinnvendingen fra «Matvett», matbransjens satsning for å redusere matsvinn, er at det ikke står klart et apparat for å dele ut maten. De mener at Norge ikke har nok matsentraler.

Det er en sannhet med modifikasjoner­. I Oslo har vi en matsentral som beretter om for liten­ tilgang på mat. I Bergen og Trondheim er de i gang med utredninger­ for hvordan matsentraler kan se ut. Blå Kors forteller at de må vise bort folk som ber om mat, fordi de ikke har noe å dele ut.

Fransk lov. Frankrike innførte sin matkastelov i januar i år. «Matvett» vil vente til vi ser hvordan effektene i Frankrike blir. Svinnet i norsk dagligvare- bransje har økt betydelig de siste­ årene. Selv om vi nå skulle se en utflating, vet vi at Norge har forpliktet seg til en halvering av matkastingen innen 2030. Ingenting­ tyder på at frivillighet vil gjøre at vi klarer å nå målet.

Samtidig er det åpenbart at en matkastelov må følges opp med offentlig støtte. Beløpene som trengs til dette, er beskjedne, og det kan for eksempel finansieres ved en avgift på matsvinn som ilegges der ressursutnyttelsen er dårlig. La oss se på private løsninger og gjerne samarbeid mellom frivillige organisasjoner, private og det offentlige.

Det er også naturlig at vi starter med de største matbutikkene­, og de som ligger nærmest til eksisterende­ og nye matsentraler. De aller minste butikkene trenger ikke nødvendigvis styres av en slik lov. Men for de som kaster mest, store butikker i sentrale strøk, så er det enormt potensial til å utnytte ressursene på en skikkelig måte.

Vi ser at flere peker på at forbrukerne også må ta ansvar. Det er vi helt enige i! En lov som regulerer de store aktørene, vil hjelpe på folks motivasjon til selv å bidra. Det kan også være på sin plass å se på markedsføringstiltakene som bransjen bruker. Bransjen bør gå gjennom egen praksis.

Dumper prisen. Fortsatt har Coop tilbud om tre produkter for prisen av to, noe vi vet øker sjansen for salg og matkasting. Alle kjedene driver jevnlige priskriger, de baserer seg på atferdspsykologi for å maksimere salg. De dumper prisen på kjøtt, slik at det i lange perioder av året er billigere enn dyrefôr. Vi mener at mat ikke bør legges ut på billigsalg med mindre det er for å selge ut matvarer som er i ferd med å gå ut på dato.

En matkastelov vil gi oss et kraftfullt verktøy som kan redusere miljø- og ressursavtrykket betydelig. Det kan også bety at fattige i Norge får bedre tilgang på mat. Vi må få matsvinn til å bli matvinn!

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 16.09.2016