Vi har sviktet og vi har løyet om flyktningkrisen

Hvordan vil historien dømme oss, Nansens og andre kjempers føde­land, for å ha ­taklet den utfordringen det var at rekordmange mennesker ble tvunget på flukt i vår tid?

På venstresiden har vi vært rådville. Vi vil alt det beste for alle, men kan ikke få det til. Vi har kommet med ivrig, høylytt og ofte berettiget kritikk av høyre­sidens intensjoner, men ikke oppnådd mer enn at vi selv har følt oss rene og ranke. Vi har sittet­ tause fordi det er en sak venstresiden ikke har «eierskap» til, som betyr at hvis en debatt om dette får dominere valgkampen gjør vi et dårlig valg. Det har ført til en debatt og samfunnstilstand med klare sykdomstegn.

Vi har tatt feil, og vi har løyet både til oss selv og til folket. Hele det siste året er det flyktningene som har vært i krise, ikke vi. For å si det kort er den såkalte flyktningkrisen først og fremst en norsk lederskapskrise. Det er ikke bare regjeringen som har sviktet. Vi som er i opposisjon har sviktet, vi også. Vi, den arbeiderbevegelsen som burde ha forvaltet nestekjærlighetstradisjonen med hevet hode, også i krisetider.

Symptomene. Vi har altfor raskt adoptert og akseptert kriseretorikken. Vi har latt oss lede av panikk og frykt, i stedet for, som vi skulle ha gjort, å lede folket og fortelle­ at man også i denne såkalte krisen må holde hodet kaldt og hjertet varmt. I ly av vår passivitet har Sylvi Listhaugs sjokkpolitikk fått feste seg som den politikken «folket» vil ha.

Vi har en integreringsminister som er det beste uttrykket for den alvorlige lederkrisen landet vårt er rammet av. Hun skaper og dyrker frykten for de fremmede gjennom sin retorikk, i stedet for å redusere frykten og bidra til å gjøre folk trygge. Hun sier at hun selv er redd, mens det hun – og vi – burde ha gjort, var å fortelle alle suksesshistoriene om norsk integrering for å minske frykten. Vi har gjort skam på det norske folkets solidaritetsfølelse. Det var nemlig den som først møtte flyktningene da de kom.

Ambisjonen. Derfor skal vi utmeisle en ny politikk. Vi skal holde hodet kaldt og hjertet varmt. Det betyr ikke at vi skal ta imot alle som kommer. Vi skal se dem som enkeltmennesker, ikke «migranter». Vi skal aktivt motarbeide frykten, ved å spre de gode historiene om alle som klarer seg fint i landet vårt, lærer seg språket og blir skattebetalere som landet vårt trenger. Vi skal respektere uro og frykt. Men vi skal ikke som politikere skape den og dyrke den.

Vi skal slutte å betrakte flyktningpolitikken som et område for signalpolitikk. Altså et felt hvor vi skal sende signaler om hvor strenge og avvisende vi er i Norge, i den hensikt å få folk fra å komme hit. Det er å gjøre flyktningene, mennesker i en sårbar situasjon, til midler og ikke til mål i seg selv.

Endelig skal og må vi slutte å snakke om at vi trenger en «streng» asylpolitikk. Vi trenger en konsekvent og rettferdig flyktningpolitikk. Men «streng» er noe vi er mot barna våre når de er ulydige. Ikke mot mennesker­ som har forlatt alt de eide og trosset farer vi knapt aner i den ene hensikt å oppnå trygghet for seg selv og sine barn og kanskje få starte på nytt.

Behandlingen. Vi ønsker endringer på tre felt: hvor søknadene­ behandles, hvordan folk kan komme seg hit og hvordan vi skal ta imot mennesker som faktisk har kommet hit.

I dag må man komme seg til Norge for å søke asyl her. Men man har ikke lov til å kjøpe seg flybillett hit før man har fått asyl. Et uløselig dilemma. Mange føler det er bedre å sette livet på spill i flukten, enn å risikere livet ved å bli værende. Dette er uholdbart.

Løsningen er at FNs kontorer, og våre ambassader og konsulater, må kunne behandle asylsøknader. Man skal ikke trenge å komme til Norge for å søke asyl her. De som får innvilget asyl kan da reise til Europa på en trygg og lovlig måte. For deres overlevelse og selvfølelse, for historiens dom over oss, skal vi ikke gjøre enkeltmennesker i nød til en desperat horde.

Det neste vi må gjøre er å gi arbeidstillatelse og et personnummer til alle som kommer hit, den dagen de kommer hit. Da kan folk skaffe seg en jobb, og starte et nytt liv med en gang de kommer hit. Vi må unngå sosial dumping og utnyttelse. Vi skal ha et anstendig arbeidsliv hvor en trygg og fast jobb med god lønn er normen, også når det er flyktningkrise.

Den tredje endringen vi foreslår er at dagens flyktningmottak legges ned, og erstattes med flyktningeskoler. De kan sammenlignes med rekruttskoler for vernepliktige, som på noen måneder gir en grunnopplæring og forbereder folk på en ny fase i livet. I dag må mange sette sine liv på vent mens de får sine søknader behandlet. Man kan få «brakkesyke» og bli arbeids­udyktig av mindre.

Det er viktig at de fleste som kommer til Norge, har fått sine søknader behandlet før de kom hit, slik vi går inn for. For alle ­andre må søknaden bli behandlet­ i løpet av disse månedene. Flyktningene må bruke tiden aktivt, til å lære om samfunnet de har kommet til.

Da vil de aller fleste klare seg selv, med den oppholds-, og arbeidstillatelse de altså har i handa idet de forlater mottaket. Noen vil ikke ha klart å skaffe seg bolig på egen hånd. Derfor må også tilbudet til hjemløse forsterkes. I dag må hjemløse trekke lodd utenfor sovesaler, og mange må sove ute. Den norske vinteren er for kald til det.

Alle som er uten bopel i noe land. skal få en seng i en sovesal, et sted å vaske seg selv og sine klær, og et sted som tilbyr grunnleggende helsetilbud.

Friskmeldingen. Når vi vet at de vi velger å ta imot kan komme seg hit på en trygg måte, skaffe seg en jobb og et bosted og ­bidra til samfunnet fra det øyeblikket­ de kommer, tror vi at hele stemningen i asyl- og flyktninge­debatten vil endre seg. Fordi virkeligheten har gjort det. Da vil vi også finne tilbake til det hjertelaget som er dette landets fineste arvegods.

Historien om flyktningkrisen blir del av en stolt historie om et lite men åpent land, en humanitær stormakt og et solidarisk folk. Vi vil ha taklet utfordringen på en måte vi kan være stolte av.

Vil vi egentlig noe annet?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND