Kunsten å flytte grenser

Norsk presse er enige om å være varsom med å omtale selvmord. Når det gjelder assistert selvmord gjelder kanskje andre regler? Det kan i hvert fall se slik ut etter et blikk på Vårt Lands førsteside i dag.

Sjelden har den vært mer tabloid. Det er allmenn enighet om at selvmord kan ha en smitteeffekt, særlig blant unge. Vi som står i etterarbeidet etter ethvert dødsfall, får klump i magen når vi hører om ungdom som har tatt sitt eget liv. Balansegangen mellom å skape gode minnestunder for den som har tatt sitt eget liv og det å skape refleksjon omkring det destruktive i et slikt valg, er hårfin. Hvordan er det med assistert selvmord? Boka og filmen «Et helt halvt år» ser ut til å ha utløst en debatt hvor vi ikke bare presenteres for realitetene rundt dødshjelp i dag, men også jevnlig presenteres for sterke, personlige historier om mennesker som enten har tatt sitt eget liv ved hjelp av leger og pårørende, eller som frykter lidelse rundt egen død og derfor ønsker at forbudet mot aktiv dødshjelp skal opphøre.

Hva er mest effektfullt i en debatt hvor målet er å flytte noen grensesteiner? Utvilsomt de sterke historiene. Morten Horn skriver 13. september et innlegg i Vårt Land hvor han forsøker å berolige oss som tror aktiv dødshjelp etterhvert blir tillatt. Han viser til hvor vanskelig det er å utforme en lov som er bærekraftig. Hans eget yrke og kunnskap om hvordan dødssyke får god hjelp i norsk helsevesen, gir ham stor troverdighet når han snakker om dødshjelp. I begeistring delte en flott, faktabasert artikkel av ham på min Facebookside i går. Den har i skrivende stund fått to likes, begge fra sykehusprester. Et annet innlegg et par dager tidligere hvor jeg delte en patosfyllt preken om aktiv dødshjelp – for øvrig sterkt inspirert av Håvard Nyhus’ spalte i Vårt Land 9. september - utløste et ras av likes og kommentarer.  Måling av reaksjoner på Facebook er ikke akkurat forskning på høyt nivå, men det gir meg en pekepinn om hva som berører og hva som ikke gjør det. Følelser skaper engasjement, kunnskapsbasert argumentasjon gjør det i liten grad. Dessverre!

Jeg er mot drap, som Vårt Land så effektfullt kaller dette assisterte selvmordet på dagens førsteside. Men jeg har sympati med drapsmannen og forstår hva som drev ham. Det gjorde rettsvesenet også. Han slapp fengsel. Selv om loven er blitt brutt av leger, er reaksjonene milde, rapporterer avisen. Et flertall i befolkningen har sympati med slike handlinger og forstår fortvilelsen og desperasjonen som ligger bak. Ingen liker å slå i hjel et smådyr som er blitt halvveis påkjørt på veien, men vi lukker øynene og lar det stå til likevel. Eget ubehag settes til side når vi vet at det er det beste for dyret som pines. Hvorfor skulle vi ikke gjøre det samme i møte med mennesker? Slik er tankegangen hos moderne mennesker som har sitt ankerfeste i individualisme, rasjonalitet og barmhjertighet (!).

Morten Horns kunnskap om feltet viser oss at helsevesenet har evne og vilje til å lindre pinen hos dødssyke og invalide pasienter. Selv kunne jeg stilt opp en rekke gode argumenter for hvorfor aktiv dødshjelp fortsatt må være forbudt, men i møte med de sterke historiene som Vårt Land og andre aviser nå kjører frem, er jeg redd at følelser trumfer fakta.