Verdidebatt

Ny religionspolitikk – fullt og helt, eller stykkevis og delt?

Det er vanskelig å se for seg hvordan arbeidet med en ny melding på tros- og livssynsfeltet vil kunne komme utenom de samme utfordringene som Stålsett-utvalget støtte på, med tilsvarende mengde dissenser og uenigheter.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kulturdepartementet har satt i gang arbeidet med en ny tros- og livssynsmelding på en «utradisjonell måte». Departementet skal «skape egne debatter og dialogmøter­» og snakke med de andre partiene før embetsverket­ slipper til.

Initiativet til meldingen ble tatt av fire stortingsrepresentanter fra Venstre like før jul i form av et representantforslag som siterte­ blant annet rot i trossamfunnenes medlemsregistre, debatten om skolegudstjenester før jul, barnehijab og spørsmålet om kors i asylmottak som eksempler på behovet for en egen melding for tros- og livssynsfeltet.

Forslagsstillerne karakteriserer grunnlovsendringene om forholdet mellom kirke og stat i 2012 som «et riktig skritt på veien» til likebehandling av alle livssyn i Norge, men påpekte at det fortsatt gjensto viktige avklaringer i forholdet mellom kirke og stat i andre deler av lovverket, samt statens rolle på tros- og livssynsfeltet i mer overordnet forstand. Forslaget fikk enstemmig tilslutning fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, som likevel fant grunn til å presisere Den norske kirkes «særlige stilling» i Grunnloven og dens «krav om både nasjonal og lokal tilstedeværelse på en helt annen måte enn det som gjelder andre trossamfunn».

Hvorfor nå? Selv om dette­ åpenbart er viktige, ubesvarte spørsmål, er det uklart hvorfor det er hensiktsmessig å starte arbeidet­ ­med en egen tros- og livssynsmelding nå: Prosessen med å gjennomføre­ skillet mellom kirke og stat i omkringliggende­ lovgivning har pågått­ siden­ 2014, og har så langt avstedkommet­ en rekke høringer, proposisjoner og debatter­ av ulikt omfang. I representantforslaget presiseres det at disse endringene «bør ses i sammenheng» med det øvrige tros- og livssynsfeltet, men i så fall er forslagsstillerne ute i seneste laget, siden flere sentrale spørsmål i denne prosessen er vedtatt av Stortinget.

Et av de mest betente spørsmålene som allerede er avgjort, er konsekvensene av bortfallet av boplikten for prester i Den norske kirke, som ble avviklet 1. september 2015. Bortfallet medfører at prester over hele landet ikke lenger har krav på tjenestebolig, og for å kompensere de berørte­ prestene, forhandlet Preste-
foreningen seg fram til en avtale­ med Kulturdepartementet om en ny, fast ekstrabevilgning til Den norske kirke på om lag 60 millioner kroner per år. Dette beløpet­ vil imidlertid ikke inngå i beregningsgrunnlaget­ for tilskudd til de andre trossamfunnene, til tross for kravet i Grunnlovens paragraf 16 om at «Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje».

Folkekirke. Spørsmålet om beløpet skulle inngå i beregningsgrunnlaget, ble på oppdrag fra departementet vurdert av Lovavdelingen i Justisdepartementet, som observerte at kravet måtte leses i sammenheng med paragrafens øvrige ordlyd, som gir «dels et generelt utgangspunkt­ om religionsfrihet for alle, dels en anerkjennelse av at Den norske kirke fortsatt har en særlig stilling».

Spørsmålet om hvilken rekkevidde denne «særlige stillingen», som i grunnlovsparagrafen er formulert som at «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke­» vil ha for øvrige spørsmål om likebehandling­ på tros- og livssynsfeltet er etter dette åpent og uavklart. En viss indikasjon på hvor Lovavdelingen mener at denne grensen bør gå, fikk vi imidlertid ved at den viktigste internasjonale rettsavgjørelsen som ble brukt for å begrunne uttalelsen var Den europeiske menneskerettighetsdomstolens avgjørelse i Ásatrúarfélagið v. Iceland (2012) – som anerkjente Islands økonomiske forskjells-
behandling av sin fortsatt grunnlovsfestede statskirke.

I tillegg til dette enkeltstående­ eksempelet, kommer det en rekke­ parallelle prosesser som allerede er påbegynt og til dels underordnet prioriteringene på helt andre saksfelt: Sylvi Listhaug har uttalt at reglene for opphold for religiøse ledere må vurderes på nytt, i integreringsavtalen fra desember i fjor er det tatt inn et forslag om at «kun stater som praktiserer religionsfrihet får finansiere trossamfunn», regjeringspartiene har inngått en vag avtale med KrF om å bedre saksbehandlingen i asylsaker med konvertitter.

Et eget Samvittighetsutvalg overleverte 6. september utredningen­ «Samvittighetsfrihet i arbeidslivet» (NO2016: 13), som tar sikte på å «utrede forhold rundt arbeidstakeres samvittighetsfrihet ved utfør-
else av arbeidsoppgaver». Alle disse prosessene griper på ulike måter­ inn i tros- og livssynsfeltet i bred forstand, men er for lengst startet opp som deler av andre politiske prosesser.

Uenighetsfellesskapet? Et annet spørsmål i det forestående­ arbeidet med en egen tros- og livssynsmelding er hvor anvendelig den bredest anlagte utredningen på feltet, Det livssynsåpne samfunn (NO2013:1) fra Stålsett-utvalget er som praktisk, politisk verktøy. Utvalget presenterte over 465 sider dyptpløyende avveininger knyttet til statens ansvar for å legge til rette for privat og offentlig, individuell og kollektiv utøvelse av tros- og livssynsfriheten. I arbeidet med en ny melding på feltet har kulturminister Linda Hofstad Helle- land hentet utredningens anbefalinger opp igjen fra skuffen.

Kanskje mest fremtredende i medienes omtale da Stålsett-utvalget kom i januar 2013, var utvalgets forslag om å tillate bruk av religiøse hodeplagg i politiet og i domstolene. Standpunktet rippet opp i den betente politiske­ debatten som hadde rast kort tid i forveien, og daværende kulturminister Hadia Tajik erklærte allerede under overleveringen av rapporten at en slik endring ikke kom på tale «i overskuelig framtid». Inge Lønning påpekte­ det usedvanlig høye antallet dissenser­, og Edvard Hoem frem-
hevet den manglende erkjennelsen av kristendommens betydning for Norge.

Ønskelig? En annen årsak til at arbeidet med utredningen ikke kom videre i 2013 kan imidlertid knyttes til selve utformingen av mandatet: Spørsmål på tros- og livssynsfeltet er knyttet til alle statens forpliktelser til å beskytte­ den internasjonalt anerkjente retten til tros- og livssynsfrihet, et rettsområde som i særdeleshet er sektorovergripende, noe Stålsett-utvalget også presiserte og framhevet i sin utredning.

Det er all grunn til å sette spørsmålstegn ved hvilke etater som er riktige adressater for å utvikle en «mer helhetlig» politikk på tros- og livssynsfeltet, og om det i det hele tatt er mulig – eller ønskelig – å utvikle en helhetlig politikk på et rettsområde som preges av særlig stor variasjon både nasjonalt og internasjonalt. En slik tankegang risikerer å ta utgangspunkt i en feilaktig forutsetning om at felles verdier er et slags samfunnslim, og dermed underkjenne betydningen av det sosiolog Lars Laird Iversen har karakterisert som «uenighets-
fellesskapet», der anerkjennelsen av at vi ikke behøver å komme­ fram til endelige avklaringer av alle verdispørsmål betraktes som en verdi i seg selv.

Bit for bit. Det er vanskelig å se for seg hvordan arbeidet med en ny melding på tros- og livssynsfeltet vil kunne komme utenom de samme utfordringene som Stålsett-utvalget støtte på, med et tilsvarende antall dissenser og uenigheter, men med helt ulike konsekvenser: Der en utredning forsøker å presentere et kart over landskapet, er selve hovedformålet med nye meldinger til Stortinget å formulere­ nye politiske målsettinger og regelverk på området. Dermed kan spørsmål som ble gjort til gjenstand for forsiktige avveininger og inngående drøftelser i Stålsett-utvalgets rapport, oversettes til styringsdokumenter, bevilgninger­, lover og forskrifter som skal tolkes, håndheves og anvendes.

En slik «helhetlig» rettslig-
gjøring av tros- og livssynsfeltet kan på enkelte områder, som relasjonene­ mellom kirke og stat, skape viktige avklaringer og nyanseringer­.

Samtidig risikerer tiltroen til rettssystemet som løsningsarena å fasttømre og fordype forskjeller og uenigheter. Det er vanskelig å se for seg hvordan utfordringene løftet fram av forslagsstillerne bak meldingen, som bruken av barnehijab, kors på asylmottak og skolegudstjenester, er bedre egnet for gjennomgang i en «helhetlig» stortingsmelding enn ved utformingen av lokalt tilpassede løsninger innenfor uenighets-
fellesskapet.

PUBLISERT I VÅRT LAND 13.09.2016. FØRST PUBLISERT PÅ BLOGGEN RELIGION GOING PUBLIC

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt