Verdidebatt

NY SIKKERHETSPOLITISK SITUASJON?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Norge skal få en ny langtidsplan for forsvaret. I diskusjonen om denne går det igjen at Norge står overfor en ny sikkerhetspolitisk situasjon. Endringa består i at Russland har annektert Krim og står bak folket i Øst-Ukraina som ønsker å gjøre den del av landet til en selvstendig stat.

Om dette kan det skrives mye. Men la det bare her være sagt at Krim har knapt 2 millioner mennesker. En folkeavstemning i 2014 viste at 97 % av dem ønsket en tilslutning til Russland. For meg gjør det den mindre avskrekkende.

Når det gjelder Øst-Ukraina, provinsene Donetsk og Luhansk, har de erklært sin uavhengighet. Noe av bakgrunnen for det var avsettelsen av Ukrainas valgte president ved et USA -støttet kupp, vold mot politiske motstandere som da nazi-pøbel satte fyr på Fagforeningenes Hus i Odessa hvor 41 mennesker omkom, 13 nazister i den første Kiev-regjeringa, et stort antall nazistiske grupper som sloss sammen med Kiev-styrkene under nazi-faner osv., osv. Opprørerne i Øst- Ukraina har mange gode grunner for å gjøre opprør. At russisk etterretning har vært delaktig i dette, er det ingen grunn til å tvile på.

Jeg kan ikke se at dette truer norsk sikkerhet. Og til sammenligning bør man se på hvilke sikkerhetspolitiske endringer som kan føres tilbake til NATO-sida.

I 1990 sa USAs utenriksminister James Baker i Moskva: «NATO vil ikke flytte seg en tomme lenger øst». I et intervju i 2014 sa Gorbatsjov: «Vi forsikret oss (under drøftingene om tysk gjenforening) om at ingen nye styrker fra NATO-alliansen ville bli utplassert på territoriet til DDR (Øst-Tyskland) etter en tysk gjenforening».

Virkeligheten ble annerledes. Situasjonen i dag kan beskrives godt med følgende sitat av Stephen F. Cohen, professor emeritus ved New York University og Princeton University, fra i vår:

«Vi har sett en jevn økning av amerikanske og NATO-styrker nær Russlands grenser – på land, på sjøen og i lufta. Vi har ikke sett noe lignende ved Russlands grenser, en slik oppsamling av fiendtlig militær styrke, siden den tyske invasjonen av Sovjetunionen i 1941».

Denne endringa i den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa er dramatisk. Og den er skapt av USA og Nato. Hendingene på Krim og øst-Ukraina er ubetydelige bagateller i sammenheng. Men den såkalte diskusjonen i Norge dreier seg utelukkende om disse bagatellene. Om det store, dominerende bildet er det tyst, tyst som i graven. Dette er latterlig, om ikke livsfarlig, for norsk sikkerhet.

Professor og fredsforsker Johan Galtung har sagt at «Norge har ingen utenrikspolitikk, bare en kopi av den amerikanske».

Et eksempel er Libya. I 2004 sa Colin Powell at Libya måtte ønskes «tilbake til det internasjonale samfunn». I 2006 fulgte den rød-grønne regjeringa opp med å sende daværende oljeminister Odd Roger Enoksen dit. Der sa han: «Libyas viktighet innen både politikk og økonomi blir stadig større. Fra et norsk perspektiv er det veldig positivt. Vi ønsker å samarbeide tettere med Libya». I 2011 angriper vestlige land med USA i spissen Libya for å framtvinge et regimeskifte. Gaddafi hadde planlagt å ta betaling for sin olje i en egen myntenhet, gulldinarer, og ikke amerikanske dollar. Norge stilte nå opp med 6 bombefly som slapp 567 bomber. Det gikk fort å glemme det «tettere samarbeidet». Forut for angrepet var ble ingen offentlig diskusjon, med unntak av noen mobilsamtaler. Formodentlig kom det en telefon fra Washington først.

Grensa mellom Norge og Russland har alltid vært en fredelig grense. Om Norge og Russland hadde vært enerådende over dette området, er det ingen grunn til å tro at det skulle bli krig her. Problemet er Norges NATO-medlemskap. NATO er innblandet i kriger over hele kloden. I dette ligger en fare for at Norge og Russland kan trekkes inn i dem. Konsekvensene kan bli forferdelige.

Før man begynner å diskutere dagens og framtidens forsvarspolitikk må man være seg bevisst at Russlands militærbudsjett er en tiendedel av NATOs og at NATO har 4 soldater for hver russisk. Man skulle tro at NATO har et betryggende overtak. Men likevel legges det opp til en betydelig opprustning, for Norges del en økning på om lag 165 milliarder kroner over de neste 20 år.

Norge ligger nært det russiske basekomplekset på andre sida av grensa. Der finnes atomdrevne ubåter og raketter og fly med atomvåpen. Dette er våpen som Russland har i et forsøk på å ha en strategisk likevekt med USA, de er ingen trussel mot Norge.

I en verden som strutter av våpen, burde den såkalte frednasjonen Norge, gå fremst med tillitsskapende tiltak.

Mesteparten av de pengene som nå skal brukes går til kjøp av 52 amerikanske F-35 jagerfly. De er såkalte stealth-fly, de kan ikke sees på radar. Det vil si at de primært er angrepsfly, de kan trenge inn i basekomplekset på Kola og ødelegge våpensystemene der. Flyene vil altså inngå i forsvaret av USA, ikke Norge. Alternativt kunne man ha kjøpt svenske JAS Gripen-fly som sannsynligvis er velegnet til å forsvare Norge. Ikke overaskende valgte man amerikansk. Det vil øke spenninga, ikke redusere den.

Et annet alternativ ville være å styrke forsvaret med ordinære hæravdelinger og heimevern. 1941 er historie. Et betydelig antall norske soldater på norsk jord vil ikke kunne oppfattes som noen trussel mot Russland, som F-35-flyene vil. Men det synes som om regjeringa vil svekke hæren og nærforsvaret.

Det norske forsvaret har i alle år vært tilpasset USAs interesser. Den nye langtidsplanen varsler ingen endringer i så måte. Diskusjonen om overordnede mål for norsk forsvar ligger fortsatt død.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt