På tross av 2016

«Vi lever tross alt i 2016, altså!» Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har blitt møtt med dette argumentet i politiske debatter. Det vil si, års­tallet har jo variert, men poenget er det samme: Kom ikke her og snakk om 2.000 år gammel etikk i bioteknologien – verden har tross alt gått videre. Våg ikke å snakke om et ­kristent menneske­syn i debatten om sorteringssamfunnet – vår tids mennesker klarer seg uten verdier hentet fra antikvariske tekster. Kutt ut våset om at menneskelivet er hellig når vi ­diskuterer aktiv dødshjelp – i 2016 har vi kuttet ut slik gammeldags tenkning.

Oppgradert. Blant mange av dagens samfunnsdebattanter er det en utbredt oppfatning at holdninger alltid beveger seg i riktig retning. Det virker som om enkelte tenker på samfunnets etikk som om det var en ­iPhone. De ser på dagens verdier som siste modell, og at vi med jevne mellomrom får en oppgradering som er hakket bedre enn den forrige versjonen. Gårsdagens verdier hører hjemme på museum, akkurat som fasttelefonen.
Men det er en myte at etikken bare forandrer seg til det bedre. Gode holdninger til mennesket og likeverdet rives overraskende raskt ned.

La meg ta ett eksempel: British Social Attitudes (2014) viser at antall briter som åpent sier at de har rasistiske fordommer, har økt kraftig siden årtusenskiftet. Etter mange år med økende ­toleranse overfor «de andre», ser man nå en voksende motstand mot immigranter og utbredt ­islamofobi i det britiske samfunnet. I enkelte områder oppgir 30 prosent av befolkningen at de har negative holdninger til andre mennesker på grunn av deres etniske bakgrunn.

Trenden er ikke unik for Storbritannia. Ifølge Europarådet (2015) er voksende intoleranse mot etniske minoriteter en av hovedtrendene i vår verdensdel. Spesielt urovekkende er det at antisemittisk retorikk og hatkriminalitet fortsetter å øke – en pest mange trodde Europa skulle være grundig vaksinert mot.

Væromslag. Gamle fordommer og stereotypier synes å være mer seiglivete enn skvallerkål i en sørlandshage. Vår tilbøyelighet til å dele inn mennesker i hierarkier og kategorier gjør at holdninger til likeverd ofte snur når omstendighetene skifter. Ingen mennesker og ingen samfunn er immune mot denne typen holdningsmessige væromslag.

Globaliseringen har ført til en motreaksjon der folk søker til­hørighet blant sine egne. Når ­verden kommer nærmere, og den oppleves som kaotisk og truende, føler mange seg usikre og fremmedgjorte. Da er det ­naturlig å søke trygghet i sin egen identitet. Det trenger ikke å være ­negativt, men det kan gi næring til de som vil skape fiendebilder og sortere­. Sosial uro fører lett til jakt på syndebukker. Ofte er det «de andre» som får skylden. Vi ser nok av politiske ledere som finner oppdrift ved å spille på «oss og dem».

Historieløst. Ofte utfordres menneskeverdstanken fra de som burde være dens fremste forsvarere – akademia, kulturliv og media. For eksempel settes det stadig oftere spørsmålstegn ved selve fundamentet for menneske­rettighetene – ideen om at mennesket er et vesen med unik verdi. Den berømte (og beryktede) moralfilosofen ­Peter Singer, som protesterer mot ideen om at det finnes et spesielt menneskeverd, har en betydelig fanskare blant norske samfunnsdebattanter. En av dem, den selverklærte «progressive» Dagblad-kommentatoren Aksel Braanen Sterri, har bedt «… tilhengerne av «menneskeverd» forklare «hva det er ved oss mennesker som gir oss krav på et særskilt vern» (sammenlignet med dyr).

I debatten om aktiv dødshjelp hører vi ofte at et liv preget av smerter, nedsatt funksjonsevne og manglende kognitive funksjoner er mindre verdifullt. Peter Singer har tatt denne etikken ut i det ekstreme, ved å foreslå å avlive barn med store handicap.

Innsikten til de som har gått før oss, er alltid verdifullt. Det er arrogant og historieløst å tro at våre verdier alltid vil være bedre. Menneskeverdet står bare støtt dersom vi hegner om den eldgamle etikken om menneskets ukrenkelighet. Holder vi fast på det, klarer vi kanskje å beskytte alle menneskers likeverd – på tross av at vi lever i 2016.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 12.09.2016