Morten Andreas Horn

81

Rosenkål

Hvorfor er rosenkålen fortsatt så dårlig, i 2016? Må det være slik?

Publisert: 11. sep 2016

Helt siden jeg var liten gutt har det vært min jobb å rense rosenkålen til søndagsmiddagen. Fortsatt gjør jeg dette - med glede! - men jeg ser fram til å overlevere denne ferdigheten, og tradisjonen, til mine egne barn. Lære dem det kontemplative ved å stå der ved kjøkkenbenken, pille hullete blader og skjære vekk stygge flekker, mens tankene kan få vandre fritt.

Ett av spørsmålene som melder seg, der jeg står, er: Hvorfor i all verden er så mye av rosenkålen jeg kjøper i butikken så stygg og ubrukbar? Når jeg er ferdig er avfallshaugen nesten like stor som skåla med spiselig kål. I en verden der moderne bioteknologi kan gi oss designerbarn, og EU kan gi oss snorrette agurker - må det være slik?

Misforstå meg ikke - jeg klager ei. Tvert om - hadde alle rosenkålene vært perfekte og klare for gryta, så hadde jeg gått glipp av noe vesentlig, noe som gir livet mitt glede og mening. Det er en av grunnene til at jeg misliker å bruke frossen rosenkål - helt uavhengig av smaken. Der jeg står og vurderer hvert rosenkålhode som det individ det er, skjærer til og forkaster, er det nesten som om jeg er med på å avle fram min egen mat.

Det er også en estetisk nytelse, å se det lurvete lille kålhodet flis og renses, til det ligger der jomfruelig og appetittelig og venter på å forenes med hjortesteken. Det gir assosiasjoner til et blodig og blålilla nyfødt spedbarn, som vaskes og stelles til det ligger der lyserødt og skrikende og har blitt en vakker ny verdensborger. Livets mirakel, kan man si. Man kan ikke ergre seg over slikt.

Nei, det er mer at jeg undres, over at menneskeheten ikke har kommet lenger i 2016. Og kanskje ergrer det meg litt å se hvor mye det fyller opp i de grønne kildesorteringsposene fra Oslo kommune, beregnet for matavfall. Det er vel naturens gang - fra jord er rosenkålen kommet, til jord skal den bli, og fra jord skal den atter gjenoppstå. Men akkurat disse små kålhodene gjennomgår altså denne syklusen uten at det kommer noe ut av det. Fra jord til jord, uten at noen har blitt mette.

Kanskje var det lettere før, da "alle" hadde en gris som kunne ta seg av både skyllene og skyldfølelsen.

Jeg pleier jo helst skrive om etikk og livssyn og slikt, dette innlegget handler mest om kål. Om det skulle vært noe filosofisk i dette, så må det vel kanskje være det zen-buddhistiske aspektet - som i Robert Pirzigs fantastiske "Kunsten å vedlikeholde en motorsykkel". Gleden - eller skal vi heller si, den stille tilfredsheten - over å vite at du har gjort et godt og grundig stykke arbeid, og se det ferdige resultatet stå foran deg.

Kanskje handler dette også om det autentiske - betydningen av at jeg som menneske får møte det naturlige, det upreparerte, det flisete, imperfekte. Javel, det tar litt ekstra tid å lage søndagsmiddag når jeg skal bale med denne gjenstridige rosenkålen. Men det er et hinder jeg har tegnet inn i løypa mi, som jeg er beredt til å forsere - og som gir meg en slik blanding av glede og frustrasjon som er selve livet.

Hva hvis Rimi-Hagen eller en av de andre matbaronene kunne tilbudt meg garanterte kokeklare rosenkål - like store og perfekt lysegrønne, flekkfrie og lytefrie? Ville jeg kjøpt dem?

Jeg vet ikke helt. Det ville nok avhenge nok av pris og tilgjengelighet. Men da tenker jeg ikke på hvor billige og tilgjengelige de perfekte rosenkålene ville være. Det er jo de naturlige, naturlig stygge, kålhodene jeg er ute etter.
Vil jeg i framtiden få muligheten til å kjøpe og koke min egen kål, på gamlemåten? Eller vil markedskreftene presse meg inn i et forbruksmønster der jeg må frasi meg denne lille søndagsmeditasjonen ved kjøkkenbenken?
Vil kostnadene ved å velge det naturlige bli så store at bare de mest fanatiske blant oss kan finne på å velge dem?

Slik kan man gruble, mens man står der og renser rosenkål...

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert rundt 3 år siden

En charmerende liten historie. ;-)

Kommentar #2

Marianne Solli

17 innlegg  1547 kommentarer

Jeg gjør det enkelt

Publisert rundt 3 år siden

Jeg velger frosne grønnsaker, der det finnes en blanding av erter, gulrøtter, mais, blomkål og rosenkål. En slik pose rekker til flere middager for meg. Rister bare ut en passelig mengde og legger posen tilbake i fryseren.

Ellers er jeg ikke så glad i å lage mat og hopper gjerne over et middagsmåltid i ny og ne, men kjøkkenavfall blir det likevel, og det kommer godt med på komposten min. 

Takk for en fornøyelig historie!

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
22 dager siden / 5509 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
20 dager siden / 3738 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
21 dager siden / 1327 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1217 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
7 dager siden / 1169 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
16 dager siden / 1080 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
5 dager siden / 1077 visninger
Den eneste du skal og kan omvende, er deg selv
av
Joanna Bjerga
rundt 1 måned siden / 999 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere