Kommentator Håvard Nyhus

Kommentator i Vårt Land

Kling no klokka

Slaget mot aktiv dødshjelp er tapt. Slik kampen er rigget nå.

Publisert: 9. sep 2016

(Trykket i Vårt Land, 9. september.) 

I INNLEGGET «Kan ikke mor få slippe?» Dagbladet (23. august) tar en datter til orde for at moren (83), som har demens, bør kunne avlives: «Hvis hun hadde fått lov til å sovne stille inn idet livet tok en vending fra meningsfullt til meningsløst er jeg faktisk overbevist om at hun ville takket meg for det».

Her vil sikkert noen riste litt bedrøvet på hodet, men stadig flere vil nikke anerkjennende. For det er datteren som spiller på lag med tidens strømninger.

Livet er en øvelse i maksimere velvære og minimere smerte, og døden bør derfor kunne påkalles idet tallene blir røde. «Damage reduction», på godt norsk.

Eller som Anne-Kat. Hærland skriver i VG Helg: «Det er ganske enkelt. Hvis en person har lyst til å dø, bør vedkommende få lov til det.» Ganske enkelt tar hun derfor til orde for «ny kardemommelov» der man «kan dø når man vil». 

Dette er ideene som vinner frem. I 2016 er døden for lengst annektert av helgebilagenes logikk for hva som bør være «enkelt», «smertefritt» og «opp til den enkelte», som i sin tur settes inn i en sivilisatorisk fremskrittsfortelling: Døden – fra kristendommens lidelseskult til Den siste spabehandling. 

Mot slike fortellinger kjemper selv guder forgjeves, og den som forsøker å yte motstand kan ikke annet enn å mumle noe om skråplaneffekt og «belgiske tilstander». Uten at det gjør så mye fra eller til. 

Ingen lytter til mumling, langt mindre Sveinung Rotevatn (V) og Kari Kjønaas Kjos (Frp).

Gitt dagens ideologiske forutsetninger er derfor slaget allerede tapt. Lokomotivet har stø kurs: Aktiv dødshjelp er på vei inn i partiprogrammene og «belgiske tilstander» er bare noen historiske stasjonsstopp unna. 

Motstandere av den nye dødskulten må derfor begynne med å tre tilbake. Om aktiv dødshjelp ikke skal realiseres innenfor en av de neste stortingsperiodene, trenger opinionen et nytt sett fortolkningsnøkler – en annen fortelling om døden.

Ta for eksempel Olaf Bulls «Metope», som ender i erkjennelsen om at blikket helt tiden må søke Den Andre: «Jeg tenker på kvelder som denne, jeg ikke får lov til at leve / på modne marker som bruser av korn – uten meg!». Slik flyttes perspektivet fra jeg-et til et stort Vi. Døden er ikke en bare en ensom øvelse i skadereduksjon; den har en større forståelseshorisont enn «jeg», «meg», «smertefritt» og «når jeg vil». Eller som det heter i den gamle boka: «For ingen lever for seg selv, og ingen dør for seg selv». 

Samme sentiment finner vi hos den engelske poeten John Donne. Året er 1623 og Donne er syk og sengeliggende, gjennom vinduet hører han kirkeklokkene:

«Intet menneske er en øy, hel og udelt i seg selv. Hvert menneske er et stykke fastland, en del av det hele. Om en jordklump skylles bort av havet, blir Europa mindre, slik også en landtunge blir det, eller et jordegods, enten det tilhører vennene dine eller deg selv. Hvert menneskes død forminsker meg, for jeg er innesluttet i menneskeheten. Gå derfor aldri ut for å spørre: Hvem ringer klokkene for? Klokkene ringer for deg.»

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Oddbjørn Johannessen

186 innlegg  13478 kommentarer

Det går mot stumhet

Publisert nesten 3 år siden
Håvard Nyhus. Gå til den siterte teksten.
I INNLEGGET «Kan ikke mor få slippe?» Dagbladet (23. august) tar en datter til orde for at moren (83), som har demens, bør kunne avlives: «Hvis hun hadde fått lov til å sovne stille inn idet livet tok en vending fra meningsfullt til meningsløst er jeg faktisk overbevist om at hun ville takket meg for det». Her vil sikkert noen riste litt bedrøvet på hodet, men stadig flere vil nikke anerkjennende. For det er datteren som spiller på lag med tidens strømninger.

Siden innlegget ditt støtter seg på en rekke litterære referanser, velger jeg å sitere den misantropiske forfatteren Kjell Askildsen i overskriften: "Det går mot stumhet". Ordene har han lagt i munnen på en av sine livstrøtte oldinger - men jeg velger her å løfte dem ut av den litterære konteksten og gjøre dem til mine egne.

Min 87 år gamle mor har også demens. Ikke alzheimer, riktignok - men såkalt vaskulær demens. Hun har hatt det noen år nå, og svekkelsen tiltar fortløpende på flere og flere områder.  Hun har språk - er fremdeles velformulert - men gjenkjenner ingen.  Det vil si: Hun forstår at hun har slektninger, men kan ikke plassere dem.  Det er lett å sette spørsmålstegn ved om hun lenger kjenner på noen positiv livskvalitet. Ofte er hun forvirret, og tror at pleie- og omsorgshjemmet er et fengsel ondskapsfulle slektninger har forlatt henne i.

Men hun liker å synge.  Gamle barnesanger, skolesanger og salmer husker hun.  Når hun synger, og når noen synger sammen med henne, viser hun glede.  Utviklingen framover vil imidlertid ufravikelig vise en nedadgående kurve.  Hvor lenge kroppen vil holde ut, vet ingen.

Ja, det er lett å sette spørsmålstegn ved verdien av et slikt liv.  Er det rett og slett uetisk å la naturen gå sin gang?  Stilt overfor denne typen spørsmål kjenner også jeg pusten av "tidens strømninger" i nakken, og jeg får problemer med å svare for meg.  Ja, det går mot stumhet.  Jeg blir taus.  Men inni meg vokser en sterk, uartikulert protest seg fram mot et høylydt NEI!  Det er ikke uetisk å la naturen gå sin gang.  Og hvem er jeg til å tolke min mors følelser?  Så lenge hun har språk, vet jeg forresten litt om hennes verden. Hennes scene nå er rigget i 1930-årene, og de fleste barndomsminnene er gode - og for henne er de her og nå, og i glimt kan jeg få ta del i leken, i bildene hun ser, i minnene.  Er hennes liv dermed blitt meningsløst?

Jeg ser selvsagt at min mor nok er bedre stilt enn moren i Dagblad-oppslaget - men hva kan vi egentlig vite om demente menneskers indre verden?  Språkløshet er ikke det samme som meningsløshet.  Tidens strømninger?  Jeg velger inntil videre å være motstrøms.

Kommentar #2

Sverre Olsen

1 innlegg  995 kommentarer

Takk

Publisert nesten 3 år siden
Takk begge to! Både innlegget og kommentaren fikk meg til å tenke.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere