Ingunn Breistein

14

Bør frikirker bryte med Den norske kirke?

Bør frikirker bryte med Den norske kirke på grunn av vigsel for likekjønnede? Ønsker vi at andre skal respektere vår overbevisning, må vi respektere at andre har en annen overbevisning enn oss.

Publisert: 7. sep 2016

Kirkemøtets vedtak om å lage ekteskapsliturgi for to av samme kjønn utfordrer det økumeniske samarbeidet mellom kirke­samfunn. Noen menigheter og organisasjoner ønsker å bryte alt samarbeid med Den norske kirke, andre ønsker ikke å samarbeide med menigheter som har en prest som ønsker å vie to av samme kjønn. Mens det nasjonale økumeniske samarbeidet i liten grad er endret, er utfordringene større på lokalt plan.

Kirkemøtets vedtak om å åpne for kirkelig vigsel av homofile og lesbiske var en stor glede for noen, og en stor sorg for andre. Da kommer også spørsmålet opp hvorvidt kirkesamfunn som fastholder at ekteskapet er for mann og kvinne, bør bryte samarbeidet med Den norske kirke.

Også Misjonsforbundet har­
diskutert dette spørsmålet. ­Nasjonalt deltar Misjonsforbundet aktivt blant annet i Norges­ Kristne Råd, lokalt deltar ­Misjonsforbundets menigheter 
i ­fellesmøter og felles samlinger for prester/pastorer i et område. For Misjonsforbundet har sam­arbeidet med kristne fra ulike kirkesamfunn alltid vært viktig, noe som uttrykkes gjennom mottoet: Guds barns enhet.

Calmeyergaten. I 1920 ble det holdt et møte i Calmeyergaten Misjonshus i Oslo hvor det ble vedtatt at de kristelige organisasjonene skulle avstå fra alt frivillig samarbeid med de prestene som blant annet ikke trodde på oppstandelsen eller jomfru­fødselen. Strategien har vært ikke-samarbeid, og har vært en måte å forsvare at medlemmene av de kristelige organisasjonene forble medlemmer av Den norske kirke på tross av liberale synspunkter blant noen prester.

Jeg mener at det ville være en stor feil av Misjonsforbundet og andre frikirker å gå inn på Calmeyergate-prinsippet. Grunnen­ er blant annet at frikirkene i motsetning til de kristne organisasjonene ikke er i kirkefellesskap med Den norske kirke, og derfor ikke trenger en slik strategi.

Alt tverrkirkelig samarbeid gjøres ut fra tanken om at vi aksepterer at andre kirker og kristne søstre og brødre tenker,­ mener og praktiserer deler av den kristne troen annerledes enn vårt eget kirkesamfunn. Vi ser at vi har det viktigste felles: troen på Jesus Kristus som verdens frelser. Dessuten innser vi at vi alle forstår stykkevis og delt, og at vi derfor må være åpne for at vi kan ta feil og de andre kan ha rett. Denne forståelsen og respekten må selvsagt gå begge­
veier, og bunner i at vi alle er mennesker som forsøker å forstå hvem Gud er og hvordan vi skal forvalte Guds skaperverk. Økumenisk samarbeid kan derfor på noen punkter ligne politiske partiers samarbeid: de står på hvert sitt program, men samarbeider for å få til endringer i samfunnet­ de ikke kunne fått til alene.

Problematisk. Noen mener at vedtaket om likekjønnet vigsel er et så alvorlig brudd med Bibelen­ at de ønsker å marker­e sin uenighet med en lære om ­ekteskapet som bryter med de fleste kirkesamfunns forståelse.­ En mulig reaksjon er å ta en 
pause i det felles­kristne arbeidet,­ eller å bryte samarbeidet. Dette­ kan få lokale variasjoner i og med at det kan oppleves ­lettere å samarbeide med prester og ­ledere som fastholder det synet på ­ekteskapet som en selv deler enn med de som har det motsatte syn.

Det er imidlertid problematisk hvis samarbeidet med en ­lokal kirke eller menighet kun blir vurdert ut fra prestens ­eller pastorens mening. Spesielt gjelder­ det ut fra en lavkirkelig forståelse der prest/pastor har en rolle/funksjon som menighetens ­leder, men ikke har en opphøyet rolle­ som menighetens talsmann i ­ethvert henseende.

Jeg tror det er en uheldig strategi fra begge sider å nekte­ å samarbeide med prester som henholdsvis er tilhengere ­eller motstandere av samkjønnet vigsel. Dette vil ramme hele menigheter der medlemmene mest sannsynlig har ulike syn på spørsmålet. Det vil være en krevende utfordring fremover å behandle representanter for begge synspunkter med respekt. Det er ikke tvil om at det finnes eksempler på ordbruk fra begge sider som kan karakteriseres som ukristelig idet noen enten frakjenner en kristen bror eller søster kristennavnet, eller som pater/maternaliserer de som ennå ikke oppfattes som opplyste nok til å ha skjønt hva de egentlig bør mene.

Det som samler. Misjonsforbundet har aldri samarbeidet med Den norske kirke fordi det er enighet om alle teologiske spørsmål. Samarbeidet skjer fordi vi mener at det som samler oss, veier tyngre enn det som skiller oss. I Den norske kirke er det et flertall av ledere og medlemmer som har gått inn for ­ekteskap for to av samme kjønn, mens det i Misjonsforbundet er et flertall av ledere og medlemmer som vil fastholde at ekteskapet er for en mann og en kvinne. Derfor utarbeider Den norske kirke vigselsliturgi for samkjønnede, mens Misjonsforbundet kun vier mann og kvinne.

I begge kirkesamfunn finnes det imidlertid ledere og medlemmer som er mer enige med flertallet eller mindretallet i det andre kirkesamfunnet. I motsetning til tidligere, da teologisk enighet og uenighet oftest gikk mellom kirkesamfunnene, går denne enigheten og uenigheten i dag nemlig tvers gjennom kirkesamfunnene. Mange av de aktive i Misjonsforbundet er dessuten medlemmer av trossamfunnet Den norske kirke.

Det økumeniske samarbeidet i Norge skjøt fart fra 1970-tallet,­ blant annet fordi sekulariser­ingen ble sett på som den største­ trusselen mot kristendommen. Da ble det viktig at kristne stod sammen istedenfor å bruke energi på å motarbeide hverandre. I dagens pluralistiske samfunn trengs økumenisk så vel som tverr-religiøst samarbeid for å løse utfordringer som fattigdom og migrasjon, men også for å besvare ropet fra enkeltmennesker om hva som er ­meningen med tilværelsen.

Enkeltpersoner, kirkesamfunn og kristelige organisasjoner vil se ulikt på hvor grensene går for samarbeid, og hvorvidt Kirkemøtets vedtak gjør samarbeid umulig. Hvis vi ønsker at andre skal respektere vår overbevisning, må vi også respektere at andre har en annen overbevisning enn oss.

Min anbefaling som medlem av Misjonsforbundet og som rektor for Ansgarskolen som eies av dette kirkesamfunnet, er derfor et klart nei til brudd og ja til fortsatt tverrkirkelig samarbeid med Den norske kirke.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Ole Jørgen Anfindsen

172 innlegg  2072 kommentarer

Vi trenger varsomhet og ettertenksomhet

Publisert rundt 4 år siden
Ingunn Breistein. Gå til den siterte teksten.
Jeg tror det er en uheldig strategi fra begge sider å nekte­ å samarbeide med prester som henholdsvis er tilhengere ­eller motstandere av samkjønnet vigsel. Dette vil ramme hele menigheter der medlemmene mest sannsynlig har ulike syn på spørsmålet. Det vil være en krevende utfordring fremover å behandle representanter for begge synspunkter med respekt. Det er ikke tvil om at det finnes eksempler på ordbruk fra begge sider som kan karakteriseres som ukristelig idet noen enten frakjenner en kristen bror eller søster kristennavnet, eller som pater/maternaliserer de som ennå ikke oppfattes som opplyste nok til å ha skjønt hva de egentlig bør mene.

Takk til Breistein for nyansert drøftelse av et vanskelig spørsmål. Jeg festet meg ved det siterte avsnittet som spesielt godt og viktig.

Kommentar #2

Peder M.I. Liland

9 innlegg  385 kommentarer

1964 og 1969

Publisert rundt 4 år siden
Ingunn Breistein. Gå til den siterte teksten.
Det økumeniske samarbeidet i Norge skjøt fart fra 1970-tallet,­ blant annet fordi sekulariser­ingen ble sett på som den største­ trusselen mot kristendommen. Da ble det viktig at kristne stod sammen istedenfor å bruke energi på å motarbeide hverandre.

Ingunn Breistein synes det er blitt spesielt vanskelig å forholde seg til den lutherske kirke i dagens situasjon, etter at den som folkekirke valgte å etterkomme den tidligere regjeringens nye definisjon av ekteskapet. Som kjent skjedde det for på det viset å møte homofiles behov for full rettssikkerhet, dersom de inngikk partnerforhold som tilsvarer det vi  forbinder med ekteskap mellom kvinne og mann, livslange samlivs - og trosskapsforhold.

Det er etter mitt skjønn opp til det enkelte tros- og livssynsamfunn om de vil opprettholde vigselsretten eller ikke - etter dette. Det dreier seg ikke lengre om ekteskap mellom kvinne og mann, mn likekjønnede mennesker. Det store spørsmålet er ikke hva en majoritetskirke finner på, når det gjelder dette. Men etter en lang tradisjon med å tilpasse seg staten siden 1536, kan vi nok vente stor tilpasningsevne fra den kanten.

Dersom den lutherske kirke, som tidligere eller før 2012 fortsatt var statens religionsvesen, nå etablerer en ny ekteskapsforståelse og en ny liturgi som både staten og den selv og eventuelt andre med vigselsrett finner for godt, får en bare akseptere dette som et faktum og en del av det sekulære og livsynsåpne samfunn i Norge pr. dags dato.

Det er ingen tvil om at dette kan få konsekvenser for samarbeidsforhold, men ventelig vil folk opptre mer rasjonelt enn den infame dramatikken Breiwstein henviser til på 1920-tallet, da spesielt den lutherske lavkirkelighet kjente seg truet, og forsøkte seg med boykott og demagogiske fordømmelser, mer enn en åpen dialog for å bygge tillit. Det gjenstår å se hva andre velger å gjøre i dagens situasjon. Det kan høres ut som rektoren ved Ansgarskolen allerede har landet, og tilbyr andre å gjøre som henne.

Selv synes jeg 1964 og 1969 er av langt større interesse som markeringsdatoer for våre veivalg som kirkesamfunn utenfor den nevnte majoritetskirken, som fortsatt kan kalles norsk folkekirke med vekt på "DEN".

1964 ga oss endelig et klart utsagn i Grunnloven om prinsippet om tros- og samvittighetsfrihet. Kristian den tredjes kupp i 1536, som ga ham rett til å diktere hva folket skulle kunne tenke om tro. Dette ble ikke effektivt tilbakevist i 1814, men først nå - etter en langsiktig kamp som først ble frontet av norske kvekere, kom det i klartekst.  I etterkant av denne nyvinningen kom lov om trudomssamfunn i 1969, som ga oss ny vind i seilene når det gjelder norsk trosfrihet. Med 2017 er også Den norske kirke fri.

Men det gjenstår likevel en del. Ingen kan ta fra oss hva vi tror om vigsel, partnerforhold og menneskesyn eller noe annet. Vi har trosfrihet. Men det gjenstår også full rett til likebehandling som tros- og livssynssamfunn. Vi er jo fortsatt ikke kommet dit hen, at alle tros- og livssynssamfunn står likt i forhold til Staten. Sekularisering er kanskje en trussel for noen, spesielt dersom den opptrer intolerant og undertrykkende. Men det er problematisk å hevde at grunnen til økumenisk bevissthet og vilje til samarbeid som tros- og livssynsamfunn skyldes en slik trussel, og at det er ren nød som får oss til å samarbeide. Ventelig er det ikke så ille med oss alle.

Vi lever i et åpent samfunn, der vi må se kampen for menneskverdet som et felles anliggende for alle mennesker av god vilje. I dette selvfølgelige samarbeidsklimaet må vi sikre rettferdighet.

Hva Regjeringen faktisk vil gjøre, er kanskje enda ikke helt bestemt. Men vi får vel inntrykk av at Regjeringen ser ut til å svikte prinsippet om at bevilgninger til Den norske kirke skal i samme grad godtgjøres de øvrige tros- og livssynssamfunn. Det ventes en Stortingsmelding om dette i 2017 eller senere. Da må vi forvente at både Den norske kirke og alle andre impliserte stiller krav om at dette må gjelde ALLE, at også såkalte norske livssynsminoriteter må tilgodesees på lik linje, og ikke bare det lutherske kirkesamfunn som i dag figurerer som en majoritet.

Ja, la oss bruke energi på samarbeid, men uten at det skal bety, at det bryter med samvittighet og overbevisning. Skulle noen være i tvil om dette med samvittighet, får vi heller på ny lytte  til hva Martin Luther hadde på hjertet den 31. oktober 1517.

Kommentar #3

Rolf Larsen

19 innlegg  3052 kommentarer

Publisert rundt 4 år siden

Spørsmålet du bør stille er; kjenner jeg Guds liv i den menigheten jeg går i når det gjelder dette spørsmålet? For spørsmålet du stiller er et spørsmål som fordrer tanker om rett og galt, riktig og feil, noe som bringer deg til kunnskapens tre. Kunnskapens tre leder til død, mens livets tre leder til liv. Når du kjenner liv, da er ikke dette spørmålet lenger verdt å bruke tid på, for det er opp til Gud å dømme i denne saken og ikke du eller jeg.

Husk at vi som troende er bare oppmuntret til å komme til Gud ved å sette vårt sinn på Ånden, og Ånden er vår Herre Jesus Kristus, og i Ham er det frihet, frihet fra å tenke politiske tanker, frihet fra å tenke rett og galt, riktig og feil, godt og ondt, tanker som kommer fra kunnskapens tre.

mvh

Rolf Larsen

Kommentar #4

Knut Rasmussen

78 innlegg  1382 kommentarer

Gjør som i Karasjok

Publisert rundt 4 år siden

Jeg har stilt spørsmålet tidligere, men har ikke fått svar.

Kan ikke menightene gjøre som i Karasjok å nekte å ta ibruk den nye liturgien.

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 1 måned siden / 3285 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
10 dager siden / 1215 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 1057 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
16 dager siden / 876 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
8 dager siden / 803 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
8 dager siden / 617 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
20 dager siden / 558 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 499 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere