Kunsten og folkekirken

Stor takk til Gard Sandaker-Nielsen i Åpen folkekirke for hans tydelige engasjement for kulturen og kunsten i kirken og for hans forståelse av hvor viktig dette er for å opprettholde Den norske kirke som folkekirke (Vårt Land 31.august).

Vår alles tilknytning til kirken hviler på noen viktige forutsetninger. En av dem er opplevelsen av at kirken er en åpen favn for oss alle som de vi er, et naturlig og selvfølgelig sted å gå med livets sorger og gleder.

En viktig inngang til den opplevelsen er at en stor bredde av mennesker bruker og forvalter kirkerommet og gjør det til en relevant og viktig ramme for de mange spørsmål, for tankens frie undring, for diskusjoner og for følelsenes uttrykk.

En like viktig inngangsdør er at vi blir berørt av de bibelske fortellingene på stadig nye måter, ikke minst slik at vi igjen og igjen fornyer en nærhet til Jesu ord og liv. Dette er referansefortellinger som i vår kultur har blitt holdt levende langt utenfor kirkens rammer.

For begge disse åpne dørene til kirken spiller kunst og kultur en avgjørende rolle. Gudstjenesten, kirkerommet og Bibelens bøker er kultur og både rommer og utfordrer mye kunst, men alt må til alle tider fortolkes på nytt. Diskusjonen mellom kirken og kunstnere og filosofer er våre vestlige kirkesamfunns store fortrinn og en del av Den hellige ånds gjerning i verden. Dette har historisk rommet nye smerte og skapt motsetninger, men i det lange perspektivet har det vært brytinger som har bidratt til demokratiutvikling og frigjøring av tro og tanke i mange land.

Der kunstlivet og kirken slutter å være i ­levende dialog med hverandre, er vi på vei inn i ortodoksi, subkulturer, parallellsamfunn og lukkede miljøer. Begrepet «folkekirke» blir en fjern størrelse.

Av disse grunner er hver millimeter vi har oppnådd av å styrke kunstens plass i kirken så umistelig, og derfor er det sterkt bekymringsfullt å se det som nå har skjedd med kulturrådgiverstillingene i bispedømmene Nidaros og Hamar.