Kjell Arne Morland

2

Reformasjonsjubileet: Blir hovedsaken fortiet og undergravd?

I 2017 skal vi feire 500-års jubileet for den lutherske reformasjonen. Når jeg ser på planer og hendelser i forkant av det, er jeg blitt betenkt. Jeg frykter at vi kommer til å feire på en slik måte at vi smyger oss unna selve hovedsaken.

Publisert: 5. sep 2016

La meg først presentere det jeg mener er reformasjonens hoveddrivkraft, og så peke på hvordan den både overses og til og med undergraves.

 

Skriften alene!

Det er allment kjent at Luther de første årene av sitt liv var munk og lærer i kloster. Han brukte mange år på å studere Bibelen, han foreleste over den på universitetet, og det var særlig gjennom forberedelsene til forelesningene over Galaterbrevet at han gjorde den store oppdagelsen som medførte at ordet om troen i Rom 1,17 fikk en ny betydning. En av de første store oppgavene han tok fatt på var å oversette Bibelen til datidens tyske språkdrakt. Siden boktrykkerkunsten var blitt oppfunnet, kunne Bibelen trykkes så billig at den kunne bli folkeeie. Luther var overbevist at om Jesus var Guds sønn, og han var overbevist om at Han nå brukte «Ordets føtter» for å komme kristne i møte.

Hele prosessen ble drevet fram av en urokkelig tro på at det bibelske budskapet måtte frigjøres fra all tradisjon som hadde kommet til å forvrenge det. Derfor svarte han på riksdagen i Worms i 1621 når han ble anmodet om å trekke tilbake sine anklager: "Hvis jeg ikke blir beseiret ved Skriftens vitnesbyrd eller ved åpenbare fornuftsargumenter – for jeg tror verken på paven eller på konsilene alene ettersom det står fast at de flere ganger har tatt feil eller har motsagt hverandre – så forblir jeg beseiret ved de skriftsteder jeg har anført, og min samvittighet forblir fanget i Guds Ord. Jeg verken kan eller vil tilbakekalle noe, for det verken er sikkert eller frelsebringende å gjøre noe mot ens samvittighet. Gud hjelpe meg, Amen".

Etter mitt skjønn er det denne grunnleggende holdningen som Den norske kirke trenger å blankpusse ved et reformasjonsjubileum. Dersom vi ikke holder Bibelen høyt som kirkens avgjørende norm, bli læren altfor lett offer for det som er populært i tiden, slik at menneskemeninger igjen forvrenger budskapet. Reformasjonen frigjorde budskapet fra å bli overstyrt av tradisjonen. I dag er det fornuften som står i fare for å overstyre Bibelordet. Sitatet viser at Luther hadde sans også for fornuftens rolle, men ikke slik at den ugyldiggjorde Skriften, for samvittigheten var "fanget i Guds ord". Dersom reformasjonen bare hadde vært et opprør mot gamle autoriteter, hadde den neppe nådd så langt. Men siden den var en blankpussing av det budskapet som Skriften selv bar fram, fikk den en helt annen autoritet. Det var når en gjorde alvor av "Skriften alene", at man kunne gi tyngde til både "Nåden alene" og "Troen alene".

 

Påfallende fortielser?

Det er lagt opp til at jubileet blant annet skal markeres ved fire temagudstjenester på høsten 2017. Den første setter fokus på hovedtemaet «Nåde», mens de tre neste setter fokus på de tre undertemaene «Frelsen er ikke til salgs», «Mennesker er ikke til salgs» og «Skaperverket er ikke til salgs». Dette er fint så langt det rekker, og det åpner for dagsaktuelle aktualiseringer av viktige reformatoriske anliggender. Men hvorfor starter vi ikke i et tema som kunne formuleres slik: "Bibeltroskap er ikke til salgs"? Det er vel her våre svar på dagsaktuelle utfordringer må forankres?

            Man har lagt opp til at alle prester skal tilbys et videreutdanningskurs under overskriften "Reformasjon nå". I noen bispedømmer skal alle prester være med, slik at de både har prostivise samlinger og felles studiedager. Det er satt opp åtte ulike emner som tar opp viktige aspekter ved reformasjonen, og gir dem en aktuell vinkling. Det skal utarbeides studiebok i form av en antologi. Opplegget virker spennende. Men et emne savnes på listen, for selve hovedsaken blir ikke fokusert. Det kunne formuleres slik: "Bibelen som forpliktende norm i dag". Er det tilfeldig at man ikke ser ut til å våge å tematisere dette helt sentrale aspektet ved reformasjonen?

 

En snikende undergraving?

Høsten 2015 utgav Verbum forlag ei bok av Halvor Moxnes: Historien om Det nye testamentet. Den utgivelsen har ingen forbindelse med jubileet, men den er blitt anbefalt på en slik måte at jeg likevel finner en tankevekkende sammenheng. La meg gi noen eksempler:

           Boka ble altså utgitt på det forlaget i Norge som til vanlig er mest bevisst på å utgi litteratur som gir bibelforståelse og bibelglede. På baksida av boka gir forlaget denne anbefalingen: ""På en lettlest og spennende måte beskrives hvordan Det nye testamentet ble til og hvordan de nytestamentlige tekstene har påvirket kulturen fram til i dag". Det finnes ingen kritiske forbehold til framstillingen noe sted i boka.

            Boka ble anmeldt av Per Eriksen i Vårt land 13.10.15. Ingressen tydet på at den kom til å få en nyansert omtale: "Historien om Det nye testamentet favner bredt og bygger på solid faglig kunnskap. Halvor Moxnes´ posisjon vil på noen områder utvilsomt vekke debatt." Det viser seg at det i hovedsak er spørsmål om ekthet og datering som egger til motsigelse, ikke det innholdsmessige. Om det brukes det honnørord som folkeopplysning/opplysende (3x) og spennende (3x).

            Biskopen i Nidaros gir hver jul ei bok i gave til alle sine prester. Det har ofte vært fine bøker til oppbyggelse og nyttig lærdom. Julen 2015 avsluttet han julehilsenen slik: «Årets julegave er Halvor Moxnes sin nye bok "Historien om Det nye testamente". Vi håper den kan bli til fornyelse og inspirasjon i deres trofaste tjeneste for å bringe evangeliet om Kristus videre i et nytt år – 2016.» Biskop Helga Byfugllien gav samme bok i gave til sine prester.

            Professor Jostein Ådna ved Misjonshøyskolen i Stavanger anmeldte boka i Luthersk kirketidende i mai i år (LK nr 8/2016, ss132-135). Han gir et grundig referat av boka også med noen kritiske merknader underveis, særlig til evangelieforståelsen. Men konklusjonen hans er slik: "Etter å ha ytret kritikk til diverse enkeltheter i framstillingen er det til slutt på sin plass å vedsette helheten i Historien om Det nye testamentet. Moxnes har evnet å samle en imponerende bredde av kunnskap om NT og om dets resepsjon og utforskning på mindre enn 300 boksider". Han ser altså ut til å anbefale helhetsforståelsen, mens kritikken er begrenset til enkeltheter underveis.

           Universitetsteologen Moxnes har altså maktet å utgi ei bok som Bibelselskapets eget forlag anbefaler uten motforestillinger, som MF-utdannede biskoper gir i gave til sine prester, og som en professor ved Misjonshøyskolen og en anerkjent anmelder i Vårt Land har mange rosende ord om.

 

Man kan ikke annet enn å bli nysgjerrig: Hva er dette for ei bok? Skuffelsen var derfor stor da det viste seg å være ei bok som på systematisk vis undergraver troen på NTs autoritet gjennom utelatelser av hovedaspekter og overdrivelser av sideaspekter. Hvordan er det mulig at de ovenfor nevnte instanser ikke har brydd seg om å påpeke det? Er virkelig utviklingen innen Den norske kirke kommet så langt at vi ikke lenger ønsker (i beste fall av høflighet) å avsløre en klar undergraving av Skriftens autoritet? La meg være litt utførlig når jeg presenterer bokas hovedanliggender:

           Det var en krystallklar forutsetning for Luther at Jesus var Guds sønn og at han var stått opp fra de døde slik at han lever i dag og kan møte oss gjennom Bibelordet. Dette forblir adskillig mer uklart hos Moxnes. Han skriver: «Jesu oppstandelse kan ikke bli bekreftet som en historisk begivenhet ut fra vanlige kriterier for historiske hendelser. Men det er sannsynlig at disiplene og de første etterfølgerne hadde opplevelser av at de møtte Jesus som oppstanden… Vi kan ikke si noe sikkert om hvilken karakter disse opplevelsene hadde, men de må ha gjort det mulig å overvinne traumet som Jesu død… skapte hos disiplene.» (s21).

Denne usikkerheten på oppstandelsens virkelighet, får store konsekvenser for synet på evangelienes tilblivelse. Dersom de første kristne var overbevist om at Jesus faktisk var stått opp fra de døde, sier det seg selv at de også trodde at han måtte være Guds sønn. Dermed ble deres hovedanliggende å ta vare på både hans budskap og gjerninger på en så pålitelig måte som mulig. Men dersom troen på oppstandelsen tåkelegges som hos Moxnes, er veien lagt åpen for å hevde at evangeliene er skrevet med helt andre formål, nemlig å legitimere de verdiene som deres kristengruppe var opptatt av. Han konkluderer derfor med at vi finner fem ulike bilder av Jesus i Bibelen: «Det var en lidende Jesus (Markus); en Jesus som åpenbarte seg gjennom sine ord (Q); Jesus som ga den rette fortolkningen av Loven og av rettferdighet (Matteus); Jesus som presenterte en ny «Gudsrikets økonomi» for de fattige (Lukas); og Jesus som den som ble sendt fra himmelen som sin Fars sønn (Johannes)» (s87). I stedet for å anse forskjellene som ulike aktualiseringer av det samme hovedbudskapet, påstår Moxnes at det var et dyptgripende mangfold helt fra begynnelsen. Hvis han har rett, er det lett å trekke den konsekvensen at mangfoldet bør realiseres på en like vid måte også i dag.

Når det gjelder brevene i Det nye testamente, har Moxnes ett hovedanliggende: De er skrevet ned for å bidra til enhet i gruppene, slik at de ikke rives fra hverandre i ulike fraksjoner. Han er konsekvent opptatt av enhet på et sosiologisk plan, og vier ikke noe plass til å påpeke at det er snakk om en læremessig enhet og at kamp mot vranglære er sentral i de fleste brevene. Han skriver tvert imot: «Når det oppsto konflikter i en gruppe, argumenterte Paulus som regel ikke for et bestemt standpunkt. Snarere hevdet han at de to partene måtte forsone seg med hverandre… I brevene hans er det et gjennomgående motiv å unngå konflikt, å leve i harmoni og å holde fred med hverandre» (s33). Vi finner ikke ett ord om at ytre enhet forutsetter læremessig enhet. Det er tross alt et faktum at Paulus for eksempel i Gal 1,8-9 forbanner alle som forkynner et annet evangelium enn han, og siden alle på den tiden pliktet å avsondre seg fra de som var forbannet, var dette et signal om en helt nødvendig splittelse!

Når det gjelder den prosessen som førte til at det ble 27 bestemte skrifter med i Det nye testamente som normgrunnlag for kirken, innleder Moxnes med en treffende påpekning: «Det tradisjonelle synet at den tidlige kirken var enhetlig og tidlig nådde en enighet om kanon, kan bli tatt til inntekt for Det nye testamentet som autoritet i dag. Det motsatte synet, at det fantes mange andre evangelier som kunne blitt valgt ut, kan brukes til å stille spørsmål ved Det nye testamente som kanon og støtte opp om alternative former for kristendom. Min mening er at helt fra begynnelsen av var de bevegelsene som ble til kristendommen, sammensatt av grupper som var forskjellige.» (s101). Han fortsetter med å presentere Tomas-evangeliet, Mariaevangeliet og Jakobs protoevangelium på en sympatisk måte. De viktige kriteriene som kirken opererte med, nevnes bare i forbifarten: «De måtte være skrevet at apostler eller ha historisk tilknytning til apostler, de måtte være bredt anerkjent og brukt av kristne grupper, og de måtte ha en «sunn lære»» (s116). Dermed gjemmes selve hovedkriteriene bort slik at de ikke får bære framstillingen. Han avslutter med å dra inn en moderne parallell der europeiske forfattere prøver å skille ut betydelige skrifter for å forme en europeisk identitet. Slik undergraves tanken på at kanondannelsens hovedanliggende var å sikre den kristne læren, og i stedet antydes det at den «har som mål å skape identitet for en gruppe» (s119). Dermed er det nærliggende for en leser å spørre: Dersom dette var drivkraften bak prosessen, hvorfor skal vi i dag føle oss forpliktet av denne bestemte kanon når vi lever i tider med helt andre utfordringer?

Boka til Moxnes har tre hoveddeler, og jeg skal kommentere de to siste mer kortfattet. Den andre hoveddelen tar for seg virkingshistorien av Det nye testamente. Når det gjelder mediebruken, ender kapitlet med å gjette seg til hva digitaliseringen av teksten kan medføre: «Denne muligheten kan medføre en dekonstruksjon av Det nye testamente som en felles tekst. Forskjellige grupper vil velge sine favorittekster og oversettelser som uttrykk for sin religiøse identitet og som en måte å skille seg ut fra andre grupper» (s147). Det finnes ingen motforestillinger til en slik utvikling.

Han avslutter kapitlet med å undersøke hvordan utsagnet i Gal 3,28 er blitt brukt opp gjennom tidene: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mannlig og kvinnelig». Han åpner med å påstå at dette er en gammel formel som Paulus har tatt opp og tilpasset sitt formål i brevet (s169-170). Da blir det ikke så viktig å forstå betydningen av formelen i sin sammenheng, fordi vi i dag står fritt til å tilpasse den våre anliggender på vår måte. Det er heller ikke viktig å tolke utsagnet sammen med alt det andre som Det nye testamente har å si om folkeslag, slaver og kvinner, slik man ville gjort dersom Bibelen var forpliktende norm. Det viktige i vår tid er å bruke det potensialet som utsagnet har til å kritisere diskriminering på ulike fronter (s195-96).

Den tredje hoveddelen har overskriften «Lesehistorien», og legger i første halvdel vekt på hvordan den historisk kritiske forskning vokste fram de siste 200 år. Den lesningen som la vekt på Bibelordet som Guds ord, blir skissert svært kortfattet. Luther blir omtalt som en mann som stoppet halvveis i det prosjektet han la grunnlaget for: «Reformasjonen skapte ikke individuell religiøs frihet med det samme, langt ifra, men den bidro til å skape en kultur der en kunne stille spørsmål ved politiske og religiøse autoriteter. I etterkant av denne kulturelle endringen vokste det fram en ny type radikale tenkere» (s206-7). Er det det vi skal feire i 2017, en reformasjon som bare halvveis realiserte sitt potensiale?

           Den siste halvdelen av kapitlet har den megetsigende overskriften: «Fra mitt ståsted». Her demonstreres hvordan bibeltekster kan leses ut fra ulike anliggender, slike som endrede forhold til jødedommen, samfunnskritiske holdninger, feministisk kritikk og moderne filosofisk arbeid. Konklusjonen blir: «Vi er alle lesere «fra vårt sted» og må erkjenne at vi alle lager kontekstuelle fortolkninger, formet av de tankene som påvirker lesningene våre… også de nytestamentlige tekstene selv presenterer holdninger som vi må se på som uakseptable… En av hensiktene med denne boken har vært i gjøre lesere i stand til å bli aktive dialogpartnere med Det nye testamente… En tekst er ikke en størrelse som har sin mening i seg selv, og leseren er ikke passiv mottaker av meninger som en forfatter har plassert i teksten. Leseren har tvert imot en aktiv rolle, og mening blir skapt i en vekselvirkning mellom tekst og leser» (s251-52). Her påpekes rettmessig at alle fortolkere har en hermeneutisk utfordring som man må være seg bevisst, men dette overbetones så sterkt at alle forestillinger om forpliktende norm må vike.

 

En sentral utfordring!

Moxnes har nok ikke hatt reformasjonsjubileet i tankene da han skrev boka si, og det har nok heller ikke anmelderne hatt. Men til sammen vitner de om et klima i dagens teologiske landskap som ikke er særlig opptatt av å verne om Skriftens normativitet. Det er tankevekkende at jubileumsåret kommer til å innledes med at Den norske kirke vedtar en vigselsliturgi for likekjønnede. Mange vil med gode argumenter kunne hevde at man dermed har ofret for mye av Bibelens normativitet til fordel for nestekjærlig omsorg for en utsatt gruppe (Kanskje er den langvarige uenigheten om dette temaet en av hovedårsakene til at mange føler en forlegenhet for Skriftens normative status generelt, en forlegenhet som har bredd seg raskere og videre ut enn man kunne forvente).

            Når man nå har nådd fram til et skjørt kompromiss i vigselssaken, er tiden inne for å reflektere over hva det betyr å ha Skriften som norm i en luthersk kirke i dag. Skrifttroskap må alltid balanseres med nestekjærlighet. Ingen kan nøye seg med å si at man følger Bibelens ord uten av man også tar ansvar for hvordan det fungerer i samfunnet. Utfordringen er å gjøre dette på en slik måte at ikke Skriftens autoritet i praksis undergraves, slik at det er fornuften som alltid får det avgjørende ordet. Reformasjonen brakte kirken fra "Tradisjonens tyngde" til "Skriften alene". Hvordan skal vi nå makte å stå i mot en utvikling som medfører at "Skriften alene" i praksis byttes ut med "Nestekjærlig fornuft alene"? Dette trenger en luthersk kirke å reflektere mye over når den runder 500 år. Dessverre ser det ikke ut til at selve jubileet legger til rette for at det skal kunne skje.

FØRST PUBLISERT I LUTHERSK KIRKETIDENDE AUGUST 2016. EN FORKORTET VERSJON PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 5.9.2016

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Dag-Ivar Rognerød

1 innlegg  188 kommentarer

Reformasjonen innført i Norge uten støtte i folket

Publisert over 3 år siden

Bør ikke den historiske sannheten rangere høyere enn kristne dogmer? Det er en ufravikelig historisk sannhet at reformasjonen ble innført uten noen folkelig støtte i Norge, tvert imot ved at det i flere omganger ble forsøkt krigsmotstand i flere deler av landet, i siste fase i regi av den katolske erkebispen før han ble tvunget til landeflukt.

Reformasjonen ble kjempet igjennom med væpnet makt, som del av en dansk kolonisering av Norge, der alt kirke- og klostergods ble slått inn under den danske tronen, dels også under adelige eiere. Og klostre og mange kirker ble rasert, brent og ødelagt, i en grad som minner mye om etnisk rensing i vår tid.

I Nidaros brant det på to kirkesteder på samme tid, både på Nidarholmen og inne i byen, neppe tilfeldig. I Tunsberg gikk det også ille til med klostre og kirker i den helt store stil. Store nasjonale og religiøse skatter ble overført til danske eiere og figurerer ennå dels i Nationalmuseet i København.

Vi kan ikke være bekjent av å markere et jubileum for okkupasjon og ødeleggelse. Luthersk kirkestyre og trosgrunnlag ble som kjent innført gradvis over lang tid, som skjedde i sterk motstrid til folkets vilje, dette har vi mange sterke kilder og vitnesbyrd på.

 Hva vi bør feire jubileer for er fremst Olsok, og ikke den danske tvangsreformasjon, som bare uhyre sakte og gradvis ble til en norsk folkekirke, som under innflytelse av haugianerne, men det var sannelig over 300 år etter den danske tvangsreformasjonen. Ut fra kildegrunnlaget finnes igen grunn til å betvile historien på disse saker.

Når skal kirken  komme til begripelse om så enkle og innlysende sammenhenger, når den nå offisielt later som den har tatt samfunnsinteressen nær til sin egen prioriterte utvikling?

Luthersk ortodoksi under det danske enevelde slik det artet seg i Norge, var ekstremt lite til fordel for opplysningstid og human utvikling, noe som er altfor lite fulgt opp av historikerne. Et av våre store nasjonale symboler, dikterpresten Petter Dass, har for tida kommet under heftig kritisk ild, for sine lite humane holdninger til fattigfolket og deres bruk av folkelig medisn og såkalte hekser, som han helst ville se brent. Dette revisjonstema er for tida sterkt framme i den nordlige landsdel der Petter Dass museet på Alstahaugen suksessivt kan bli tvunget til ny erkjennelse om at dikterpresten formidlet mye avmakt til sin menighet, mer enn annet, og til gjengjeld næret stor omsorg for sine egen pengepung, ikke minst ved å slå til seg en innbringende jektefart med årlig fiskefrakt til Bergen.

En av dikterprestens etterfølgere - diktningen kan eller bør ingen ta fra ham! - var Nord-Norges første biskop, Bonsach Krogh, som spilte en spesiell rolle rundt 1814 i dobbelt henseende. Som forsker Kåre Hansen fra Sandnessjøen påviste i en artikkel i Aftenposten under 200-årsjubileet for 1814, bidro han til å undergrave Eidsvoldsforsamlingen ved å ikke formidle til sine menigheter om valg av representanter til Eidsvold, under påskudd om at fiskeriene gjorde dette vanskelig. I stedet sendte han et hyllingsbrev til tronpretendenten Christian Fredrik i forkant av grunnlovsforhandlingene.

Den samme Bonsach Krogh sørget likevel for å få valgt seg sjøl til Stortinget til førte sesjon 1815-16, der han med støtte av tre andre fra Nordland fikk satt igjennom den famøse Lofotloven i 1816. Denne sikret at tidsmessig norsk fiskeri på bankene med sjøsikre dekksbåter, slik professor Jens Rathke forslo i sin faglige utredning til Stortinget i forveien, aldri ble realisert. Dette var et stygt pek til almuen i fiskeridistriktene, som etter det danske vanstyret gjennom hele 1700-tallet var mer befengt med lepra (spedalskehet) enn noe annet sted i Europa.

Biskopen fra Nordlands fiskeriadministrative inngrep sikret ham sjøl på bedre måte den siden Sigurd Jorsalsfar fastsatte fiskeritidende, som han sterkt hadde savnet gjennom krigs- og nødsår før 1814. I sine åpne båter kom fiskeriene i Norge ved dette til å oppleve ennå 50 års  utsettelse med tidsmesig modernisering, som kunne berget kystbefolkning fra eviglang fattigdom og næringsmangel, og brakt store eksportinntekter til landet.    

Norske kristne burde heve blikket og se trosgrunnlaget i en videre kontekst, ikke feire den danske tvangsreformasjonen og hardstyret som fortsatte under eneveldet, men markere tydelig avstand. Et mer nyansert syn på den historiske sannhet bør i stedet komme den kristne essens til gode, slik den utviklet seg positivt og kom hele folket til gode over en lang. Denne kompliserte men sterke vekst i tilslutning, fikk folkekirken til å bryte fram, i motstrid til den høykirkelige embetskirkelighet rundt 1880.   

Dette tideskifte er ellers satt av professor Øystein Rian i en artikkel i tidsskriftet Historie fra 2006.  

Kommentar #2

Peder M.I. Liland

9 innlegg  385 kommentarer

1517 og 1521

Publisert over 3 år siden
Kjell Arne Morland. Gå til den siterte teksten.
Hele prosessen ble drevet fram av en urokkelig tro på at det bibelske budskapet måtte frigjøres fra all tradisjon som hadde kommet til å forvrenge det. Derfor svarte han på riksdagen i Worms i 1621 når han ble anmodet om å trekke tilbake sine anklager:

Mange vil tenke tilbake på dette den 31. oktober 2017. For lutherdommen er det selvsagt de store datoene som etterhvert førte til reformasjon og kirkesplittelse og langtekkelige kriger. Dette yndlingssitatet fra Wormas i 1521 kunne selvsagt endt med noe ganske annet - at Martin Luther endte sine dager som martyr for den overbevisning, som ligger i velkjente polemiske uttrykk som "Kristus alene, nåden alene, Skriften alene, troen alene." Det skjedde ikke.

Reformasjonsverket ble gjennomført ved hjelp av politiske allianser, ofte med motstand fra befolkninger som ved fredsslutningen i 1555 ble nødt til å la statsoverhodet bestemme hve de skulle tro og tenke. Dag-Ivar Rognerød er også inne på hvor konfliktfylt reformasjonsverket faktisk var, delvis med henvisning til en artikkel av Øystein Rian fra 2006.

For andre deler av norsk kristenhet er det derfor ikke overraskende, at en ser 1517 i en større sammenheng, der den grunnleggende overbevisning om frelsen i Jesus Kristus fastholdes og deles, men uten den form for ensidighet, som lett kan oppstå i kjølvannet av slike polemiske uttrykk. Dietrich Bonhoeffer er en av dem som advarer oss mot dette, når han snakker om "billig nåde", eller religiøs svada som undergraver og er blottet for kristen identitet og helhet. Dette kan ingen del av den kristne kirke miste, uten å miste sin troverdighet som levende kirke.

Den norske kirke og resten av norsk lutherdom, eller den rest av det lutherske reformasjonsverket som fortsatt finnes, kommer til å markere dette på sitt vis. Men en lang rekke kirkesamfunn og livssynssamfunn er berørt av det som skjedde i Wittenberg i 1517, og ventelig blir det anledning til å markere det på ulikt vis, men ventelig ikke for å fortie eller undergrave selve saken, som dreier seg om den kristne kirkes konstante behov for å leve i fornyelse ut fra sitt grunnlag i Det nytestamentlige vitnesbyrd om Jesus Kristus.

Kjell Arne Morland mener alvor og oppmuntrer og utfordrer primært sine lutherske trosfeller, men det angår også andre kristne.

Kommentar #3

Magnus Husøy

19 innlegg  4123 kommentarer

Publisert over 3 år siden

Flott og aktuelt innlegg, Morland. Rognerød har forøvrig en viktig påpekning hva gjelder det politisk-historiske perspektivet.

Kommentar #4

Jostein Ådna

9 innlegg  1 kommentarer

Misforståelse av bokanmeldelse

Publisert over 3 år siden

I artikkelen viser Kjell Arne Morland til mottagelsen av professor Halvor Moxnes’ bok, Historien om Det nye testamentet, som et symptom på at den lutherske reformasjons hovedsak, Skriften alene som kirkens og den enkelte troendes autoritet, blir undergravd. Jeg anmeldte denne boken i Luthersk Kirketidende i april i år og figurerer i artikkelen som støttespiller til en bok som ifølge Morland «på systematisk vis undergraver troen på NTs autoritet gjennom utelatelser av hovedaspekter og overdrivelser av sideaspekter». Jeg overlater til Moxnes og de andre Morland angriper, å svare for seg, men personlig har jeg behov for å klargjøre følgende.

Moxnes’ bok er en oversettelse av en engelskspråklig utgivelse i en serie kalt «Short Histories». I denne serien presenteres et vitenskapelig fagområde for et bredere publikum. Oppdraget Moxnes fikk, var å presentere NT som en nesten 2000 år gammel historisk kildesamling, dets virkningshistorie og de dominerende synspunktene i bibelforskningen – det hele på bare ca. 250 sider. Jeg har i min anmeldelse honorert kollega Moxnes for å ha dekket disse feltene i NT-forskningen på en innholdsmessig sakssvarende måte. Jeg har derimot ikke satt noe godkjenningsstempel på hans teologiske helhetsforståelse.  

 

Jeg deler Morlands bekymring for at Martin Luthers og reformasjonens kjerneanliggende, uttrykt i slagordet «Skriften alene», vil komme til kort i det forestående jubileet.  

Kommentar #5

Peder M.I. Liland

9 innlegg  385 kommentarer

Publisert over 3 år siden

Kjell Arne Morlands anliggende, som er å forsvare det felles-reformatoriske "Skriften alene" i 2017 mot fortielse og undergraving, er altså ikke i konflikt med Halvor Moxnes sin presentasjon av NT-forskningen. Problemet er med andre ord ikke forskningen. Det blir godt poengtert av Jostein Ådna. Det problematiske kan altså være det som nå blir planlagt fra Den norske kirkes side når det gjelder dens markering av 31. oktober 1517.

Med en fortielse står vi ikke bare overfor ulike posisjoner innen norsk lutherdom. Dersom engstelsen virkelig slår til, innebærer det også en uhistorisk markering.  Jubileet burde egentlig åpne både for historisk klargjøring og en verdifull anledning til økumenisk dialog om et normgivende prinsipp, som er et felleskristent anliggende.

Mest leste siste måned

Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
24 dager siden / 1680 visninger
Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
4 dager siden / 1477 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
24 dager siden / 1165 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
20 dager siden / 1151 visninger
White Christmas
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 1074 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
14 dager siden / 820 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 2 måneder siden / 800 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere