Verdidebatt

Sta Teresa

En helgen er oss gitt

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg forstår av avisleningen de siste dagene at det er en fremmed tanke blandt mange i Norge at noen kan bli helgen. I Den Katolske Kirken er dette mer vanlig, og vi reflekterer ikke nødvendigvis gjennom hver liten krik og krok av ressonnementet hver gang det skjer. Beslutningen er hos paven og vi aksepterer gjerne slike beslutninger. Man kan sammenligne det et lite stykke på vei med å bli tildelt StOlavs medalje av Kongen. Når tildelingen skjer er debatten tilbakelagt. Fra da av er overveiningene som er gjort avklart, og man diskuterer ikke lenger en tildeling. Livet har enda noen elementer som er større enn oss selv.

Allerede i sin levetid hadde StaTeresa holdninger som for mange var utgått på dato. Hun var noe så usexy som en enslig gammel kvinne som forfektet et strengt anti-abortsyn i tillegg til gammeldagse familieverdier rent generelt. Hennes tro var som oftest sterk, dogmatisk og uvanlig fordi hun ikke hadde tatt til seg noen ny tid i nevneverdig grad. Oppslutningen om hennes kandidatur til å helgenkåres ser ut til å ha delt seg etter disse skillelinjene; de gamle kristne verdier om å leve i fattigdom og tjeneste på den ene siden, og gi seg det moderne liv i vold på alle dets premisser.

På syttitallet var det veldig sterke motsetninger i India. Noen, deriblandt regjeringspartiet, mente at det var for mange indere og at dette ville utvikle seg til et problem. Man satte iverk familieplanleggingsprogrammer. Den mest ekstreme varianten av dette var da en lege, forøvrig statsministerens sønn, tok med seg velutstyrte ambulanser og tok oppstilling på trafikkerte steder hvor de tok inn menn fra gaten for å sterilisere dem. Utvalget var ganske grovt for selv nygifte menn ble sterilisert i et hurtig utført inngrep. Å ikke etterkomme ordre medførte straff. Som rimelig kan være ble ikke dette programmet langlivet. Det var derimot med å bygge opp under den misnøyen som en del år siden hadde naget India nok til at både statsminister og sønn møtte døden på grusomt vis.

Når jeg nevner dette er det for å beskrive en flik av et bakteppe for India på denne tiden. På samme tid leste jeg en bok skrevet av nettopp en indisk professor om at befolkning ikke var noe problem. Det var snarere slik at hver nyfødt kunne bære i seg muligheten til å skape endringer i verden, og slik beskrev han alle som verdifulle og nyttige for samfunnet. Jeg fikk nye perspektiver på befolkningsøkning etter å ha lest denne boken, og de har jeg enda med meg selv om forfatterens navn er glemt for lenge siden.

StaTeresa var sterkt imot abort. Jeg kan være enig med henne i prinsippet men følger henne ikke helt til døren. Det finnes tilfeller hvor det må være mulig, og man må respektere de som ikke ser seg i stand til å gjennomføre. Men her dukker et interessant spørsmål opp. StTeresa så alle mennesker som likeverdige og som muligheter, ikke problemer. Dette kunne hun gjøre selv i byen som i dag heter Kolkhata. Selv der i den ytterste nød var hun sterkt imot at man skulle avbryte et svangerskap. Jeg ser en kontrast mellom dette og til vestlige kvinner. Opp mot hennes syn på livet blir vestlige kvinner til noe lemfeldig og prinsippløst. Også vi som støtter den vestlige varianten havner naturligvis i samme kategori. Likevel, det er et godt lærespørsmål hun hevdet, og det går an å se opp til henne for sin prinsippfasthet på dette feltet, selv om man er uenig i grensedragningen.

Det andre elementet som gjør at jeg finner henne verdig til å se opp til er hennes vilje til å hjelpe andre. Hun trengte ingen komité eller seminar for å handle. Hun handlet i kraft av egen vilje og styrke hun fikk fra Gud. Hun bare gjorde der mange kun tenkte eller diskuterte. Her tror jeg vi i vår tid har mye å reflektere over om hvorvidt vi kan gjøre mer på en direkte og uselvisk måte, om hvordan vi kan være redskaper for et høyere gode gjennom å være noe for andre, ved å dele av vårt, ikke minst ved å vise vår menneskelighet. Man bør ha sett India for å forstå den bunnløse nøden som der finnes. For meg ble et kort besøk i Mumbai en erfaring som delte livet i før og etter. Det står en enorm respekt av en kvinne som med sine bare hender klarte å gjøre en slik innsats som hun gjorde.

Vi som er katolikker vil nok i årene fremover samles rundt ønsket om StTeresas forbønn for allverdens fattige og nødstedte, om at de må få den hjelp de trenger og et liv etter Guds nåde. Det er starten på dette vi feirer i dag.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt