Eirik Vold

2    0

Med Gud på vei til makten

Latin-Amerikas venstreside er i krise. Men i kampen om å fylle tomrommet, får de lokale høyrepartiene nå konkurranse av en ny politisk maktfaktor: den evangelisk-kristne bevegelsen.

Publisert: 2. sep 2016 / 394 visninger.

Innlegget er skrevet sammen med Ronald Mayora Synnes, doktorstipendiat i religionssosiologi ved UIA.

Er religionen på vei tilbake til maktens korridorer i Latin-Amerika? Etter flere tiår der den tradisjonelt svært mektige ­katolske kirken gradvis har mistet politisk makt, tyder mye på at kristen­dommen kan gjøre politisk ­comeback.

Denne gangen kommer imidlertid kristendommen i flere innpakninger. Mens den katolske­ kirken trolig vil øke sin makt indirekte via innflytelse over tradisjonelle høyrepartier der de kommer til makten, kan den raskt voksende evangelisk ­karismatiske bevegelsen noen steder presentere seg som et tredje politisk alternativ uavhengig av høyre og venstresiden i det ellers polariserte politiske landskapet.

Men la oss begynne med den politiske prosessen som danner grunnlaget for at kristendommen nå kan få muligheten til å spille en mer direkte rolle i ­latinamerikansk politikk.

Ebber ut. Etter å ha dominert latinamerikansk politikk i nesten 15 år, ser venstrebølgen ut til å være i ferd med å ebbe ut eller svekkes over store deler av ­regionen. Sentrum-venstreregjeringer har mistet makten i Honduras (2009), Paraguay (2012), Brasil (2016) og Argentina (2015), gjennom militærkupp og tvilsomme avsettelser i de tre førstnevnte landene, og gjennom valg i det sistnevnte. I tillegg er regjeringen i Venezuela, som ­åpnet venstrebølgen, svært svekket av tidligere president Chávez' dødsfall og lave oljepriser, og i Bolivia og Ecuador hindrer grunnlovsbestemmelser de populære sittende presidentene å stille til gjenvalg.

Felles for de ulike sentrum-venstreregjeringene i Latin-Amerika er at de har bygget sin popularitet på betydelig fattigdomsreduksjon og sosial utjevning, noe som blir vanskelig å opprettholde nå som prisen på råvarene Latin-Amerika eksporterer har sunket kraftig. Som det private amerikanske etterretningsbyrået Stratfor fastslår, dette­ er en kontekst som favoriserer den USA-vennlige høyre­siden i regionen.

Melder seg på. Men mye tyder altså på at en tredje aktør er i ferd med å melde seg på i kampen om å erobre det politiske tomrommet som etterlates av venstresidens tilbakegang: kristendommen. Grunnene er mange og sammensatte.

Den viktigste er kanskje at det knapt finnes noen ideologisk høyrebølge i befolkningen. Et eksempel er det kriserammede Venezuela. Maduro-regjeringen har nå knapt 25 prosent støtte, men når støtten til Chávez fortsatt er på hele 60 prosent kan man knapt snakke om noen høyre­politisk vekkelse. Et annet­ eksempel er Brasil, der den etter hvert ganske upopulær president Dilma Reuseff ble avsatt i en riksrettprosess mange har kalt et slags statskupp, og erstattet med en ikke-valgt korrupsjonsmistenkt interimpresident fra høyresiden som har enda ­lavere oppslutning.

Hvordan kan så kirkesamfunn utnytte det nye ideologiske tomrommet? Felles for mesteparten av Latin-Amerika er økonomiske nedgangstider på grunn av lave råvarepriser. Dette har ført til en økning av priser på produkter og tjenester i noen land, og ­varemangel i andre.

Når slike kriser inntreffer og ingen politiske prosjekter vekker håp og entusiasme, får religion gjerne et oppsving. Om offisiell statistikk ennå ikke har fanget opp utviklingen, kan den allerede observeres på gatenivå og i samtaler med vanlige latin­amerikanere, særlig i kriserammede land som Venezuela. Utover dette er i imidlertid bildet komplekst og varierer kraftig fra land til land.

Høyreradikal. Den katolske kirkens toppledelse har tradisjonelt vært alliert med konservative økonomiske og politiske eliter. Nylige eksempler på dette den katolske kirkes overhoders støtte til høyreradikale militærkupp i Venezuela (2002) og Honduras (2009) og den brasilianske kongressrepresentant Jair Messias Bolsanaros støtte til landets tidligere høyreekstreme og USA-støttede militærdiktatur fremført i forbindelse med avsettelsen av venstresidepresident Rouseff i år.

Historiens første latinamerikanske pave, argentineren pave Frans (født Jorge Mario Bergoglio) står imidlertid for en langt mer venstreorientert og progressiv­ retning, med vekt på sosial rettferdighet og utjevning. Han ser ut til å forsøke å presse enkelte ultrakonservative nasjonale kirkeoverhoder til å innta en mer moderat posisjon i land som Venezuela.

Høyreorienterte nasjonale kirke­hierarkier vil – der de holder stand mot Vatikanet – imidlertid ha store muligheter til å øke sin innflytelse i land der høyrepartier tar over makten de kommende årene, både gjennom bånd til disse partiene og interessene som står bak dem.

Ny bevegelse. Den raskt voksende evangelisk-kristne bevegelsen, derimot, er ny i Latin-Amerika, slik at dens appell i folket og muligheten til politiske allianser ikke begrenses av historisk høyrepolitisk bagasje. I venstrestyrte land som Venezuela­ og Brasil har disse gruppene i mange tilfeller konsentrert sin tilstedeværelse i fattige slumområder og dels samarbeidet med regjeringene. Chávez benyttet for eksempel de vel­organiserte evangeliske ­bevegelsene for å nå raskt ut med sine sosiale tjenester i marginaliserte slumområder der staten fra før ikke hadde noen adekvat infrastruktur – en symbiose, der de evangeliske kristne også har tjent på å være en synlig del av de svært populære regjerings­finansierte velferdstiltakene i direkte kontakt med millioner av slumboere.

Fall. Samtidig har de evangeliske kirkene på ingen måte blitt rammet av popularitetsfallet til venstreregjeringene som har styrt de to landene siden 1998 og 2002. I Brasil ser man nå evangelisk-kristne ledere over nesten hele det politiske spektret. Fra konservative Eduardo Cunha, mannen som ledet riksrett­prosessen mot Rouseff til sosialistpartiets Marina Silva, som, tross tilsynelatende grumsete forbindelser til finanseliten, presenterte seg som venstreopposisjon mot Rouseff.

For heller ikke den evangelisk-kristne bevegelsen opererer i et ideologisk eller geopolitisk ­vakuum. De fleste evangeliske kirker i Latin-Amerika, med unntak av Argentina og Uruguay,­ har sine røtter i misjonsvirksomhet fra USA. Som kjent, blant annet fra hemmelige amerikanske dokumenter offentliggjort av WikiLeaks, har USA mistet betydelig innflytelse over sin «bakgård» Latin-Amerika, og jobbet systematisk, ofte ulovlig, for å undergrave de venstreorienterte regjeringene i regionen.

Dette betyr imidlertid ikke at de evangeliske kirkesamfunnene­ nødvendigvis vil støtte USAs pågående fremstøt for å ta tilbake­ den politiske kontrollen over Latin-Amerika, som ble alvorlig svekket under venstrebølgen som nå ser ut til å være i ferd med å ebbe ut.

Sosial utjevning. Dessuten ­fokuserer mange av de evangeliske kirkesamfunnene på sosial utjevning og arbeid for de fattigste, noe som til en viss grad står i motsetning til USAs målsetning om å underlegge Latin-Amerika et radikalt frihandelsregime.

Likevel finnes det fremstående evangeliske politikere, som Marina Silva og Eduardo Cunha i Brasil og Jorge Serrano i Guatemala, som i hvert fall har sammenfallende agenda med Washington: liberalisering av økonomien og en mer USA-lojal utenrikspolitikk. Det samme kan ­trolig i stor grad sies om ­ledelsen av den evangeliske bevegelsen i Chile.

Det som er felles for de evangelisk-kristne bevegelsene i mesteparten av regionen er et hovedfokus på verdispørsmål, spesielt vern om såkalt tradisjonelle familieverdier, kamp mot abort, homofilt ekteskap og ­homofil adopsjon. Og foreløpig er den vanligste strategien til de evangeliske menighetene, uavhengig av orientering på høyre-venstreskalaen, å oppfordre sine tilhengere, enten via media eller fra prekestolen, til å stemme på kandidater i parlamentsvalg som deler disse standpunktene.

Det er lenge siden Latin-Amerikas politiske fremtidshorisont har fremstått så uklar som nå. Det synes imidlertid klart at ulike kirkesamfunn kommer til å øke sin politiske innflytelse over mye av regionen, om enn på forskjellig måte og med forskjellig resultat fra land til land.

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Mette Solveig Müller kommenterte på
Internett gjør oss dummere
5 minutter siden / 4232 visninger
Roald Øye kommenterte på
Til kirkesamfunn i Norge: Rettferdighetsteologi og staten Israel
5 minutter siden / 184 visninger
Øivind Bergh kommenterte på
Internett gjør oss dummere
6 minutter siden / 4232 visninger
Tore B. Krudtaa kommenterte på
Internett gjør oss dummere
7 minutter siden / 4232 visninger
Øystein Gudim kommenterte på
Internett gjør oss dummere
17 minutter siden / 4232 visninger
Hans Petter Nenseth kommenterte på
Internett gjør oss dummere
21 minutter siden / 4232 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Oslos nye biskop og verdier
34 minutter siden / 174 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Oslos nye biskop og verdier
38 minutter siden / 174 visninger
Tore B. Krudtaa kommenterte på
Internett gjør oss dummere
39 minutter siden / 4232 visninger
Øivind Bergh kommenterte på
Internett gjør oss dummere
40 minutter siden / 4232 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Fattigdom som ideal
rundt 1 time siden / 1757 visninger
Les flere