Voldtekt, juss og skam

Jeg mener jeg er jo mann. Kan en da bli voldtatt? Jeg var rundt 15 den gang. Men ble jeg voldtatt eller voldtok jeg? Samleieren var en nabo og nær venninne av min mor. Det var slik at jeg hadde som oppgave å klippe gresset og stelle hagen til det barnløse paret om sommeren, P. og kona, N. De var på ferie. Da de utpå sommeren kom tilbake, ble jeg bedt om å komme bort for å få betaling. Det var i august, været var varmt og stille helt opp til Melkeveien, og jeg behøvde bare et par saltblekede dongerybukser og en ren t-skjorte før jeg tuslet av gårde.

Jeg hadde et nært og godt forhold til P. Han var som en far for meg i den tiden jeg ble mye mobbet. Som guttunge tok han med meg på hytta, en damvokterhytte opp i fjellet, der vi fisket med garn og åt store måltider med ørret. P. hadde vært FN-soldat i Kongo, og han hadde gitt meg pil og bue som de innfødte der hadde laget. Det var flotte saker, som jeg hengte opp på veggen over senga mi.

Jeg merket at de hadde drukket litt da jeg kom. Karskoppen sto med sukkerskåla på bordet. P. pattet på sin røkepipe. Jeg ble også budt en kopp. Uvant som jeg var med alkohol, kjente jeg meg ganske snart beruset. Ute var det begynt å mørkne. Koppene ble fylt igjen. Det smakte brent gummi. P. skjenket. P. var like bred som han var lang og flaggrød etter ferien. Hun var rødhåret, fregnet og yppig. Snart ble jeg ustø. Og full og trett. Paret foreslo at jeg hvilte hos dem heller enn å gå hjem til mine foreldre. De hadde et værelse.

Jeg våknet utpå natta. Ute var det stupmørkt. Natta lå som en våt filt rundt meg. Jeg følte meg svimmel og ville kaste opp. Jeg var fortsatt full som en skipsklokke. Jeg snublet inn på toalettet. Der segnet jeg om ved klosettskåla, og veltet alt mageinnhold ut av meg. Jeg drakk litt vann av springen der, før jeg gikk tilbake til mitt værelse. Det var ikke snakk om å gå hjem nu.

Jeg famlet meg frem til sengen i mørket. Si meg lå der ikke et annet menneske der. -Kom til meg, hørte jeg en stemme si i mørket. Jeg kjente N. grep fatt i pikken min. Den reiste seg som den gjør på unge gutter, momentant. Hun dro meg over seg. Inn i meg så jeg min mor og hørte min egen stemme si:-Dette får ikke skje. Dette får ikke skje.

Rittet kan ikke ha vart lenge, da jeg plutselig hørte slag i ytterdøren. Inn kom ektemannen, som hadde vært I nabolaget da selskapet med meg tørket ut. Han dro N. etter håret og slo henne kraftig med flat hånd i ansiktet. Jeg var plutselig klin edru. På med buksene. T-shirten fant jeg ikke i mørket. Barbent sprang jeg ut i den mørke, varme augustnatten som en blind virvel.

Jeg turte ikke gå hjem til mine foreldre. Jeg kunne ikke se inn i min mors øyne nu. Ingen, absolutt ingen måtte få vite dette. Hvor skulle jeg dra? Jeg løp, men visste ingenting. Den gamle krigsseileren J., tenkte jeg. –Du kan ligge her, sa han og bød meg en dram. Jeg drakk grådig av glasset. Kjente den varme ilden bre seg i magen. J. gikk frem og tilbake over golvet med pjolteren og strøk seg over den blanke issen. Om natten lå sov jeg med en frakk over meg.

J. hadde penger. Og mye brennevin. Amerikansk krigspensjon. Han hadde gått i konvoi som Gnist til Murmansk under krigen, og hadde brukt brennevin som medisin på frivaktene. Siden han kom i land i Brooklyn, hadde han drukket. Jeg skulle ikke gå hjem til mine foreldre før lenge etter at skolene begynte. Skjønt kom hjem. Jeg hadde et skyhøyt fravær på realskolen. Jeg var i Køben, jeg lå på lugaren på Vistafjord på Aker Mek i Oslo en hel sommer, mens skipet lå i dokk for stell og reparasjoner, og jeg bodde vekselsvis hos krigsseileren, som for øvrig ble mer og mer paranoid, og hos min kjæreste F., som var fem år eldre enn meg og hadde hybel. Det var snakk om å utvise meg fra skolen på grunn av det høye fraværet. Jeg fikk advarsel etter advarsel, men jeg ga faen.

F. var mørk og mystisk som en sigøynerske. Sammen havnet vi på en pub i en småby. Der drakk vi opp alle pengene hennes. Ute på gaten kom hun i krangel med en jente. Jentas kjæreste slo F. hardt over munnen med flat hånd. Jeg reagerte instinktivt, som en hannløve på Serengeti-slettene, fintet med venstre og og sloså mannen overende med en høyre hook. Plutselig hadde vi hele småbyen etter oss.

F og jeg rømte i en drosje. Vi hadde ingen penger, men stampet hennes gull øreringer. Sjåføren kjørte oss ut på landsbygda til et ungt taterpar hun kjente. Men ingen åpnet. Jeg var sulten og lei, så jeg sprengte døra. Inne fant vi eksportøl og mat i kjøleskapet. Hun rapet fornøyd da vi lå i dobbeltsenga og røykte sigaretter og nøt de siste flaskene eksport. Mitt liv som ungdomsforbryter var startet. F. og jeg var Bonnie and Clyde

I et journalnotat fra psykiatrisk klinikk tyve år senere står det at pasienten har "betydelig funksjonstap, og pasientens sosiale og yrkesmessige karrière gir indikasjoner på at han er i ferd med å utvikle betydelige rusrelaterte skader". Jeg søkte aldri erstatning for mobbingen jeg ble utsatt for som barn. Heller ikke fortalte jeg noen om voldtekten. Man gjorde ikke det den gang. Å bli voldtatt av en yppig rødhette var kanskje ikke så ille? Jeg mener det var jo tross alt ikke en mann som voldtok meg.

Voldtekten per ce var ikke skadelig. Skaden oppsto fordi den ødela forholdet til P. Og jeg kunne ikke snakke med noen voksne om det, jeg mener som ung gutt, og til lenge etter at jeg ble voksen. Når N. kom på kaffebesøk til min mor, krøp jeg sammen, neseborene vibrerte som på et vilt dyr. Fortalte hun det nu? Gutter blir ikke voldtatt. De voldtar. Er det ikke slik, Tor Langbach?

PS! Det barnløse paret er døde i dag, de har ingen etterkommere. DS!