Rune Langnes

5

Vi skal ikke kimse av Den norske kirke

Man skal ikke kimse av Den norske kirke. Det viste vel tiden etter 22. juli.

Publisert: 31. aug 2016

For uavhengig av alder, kjønn, ­asjonalitet og religion - hvor søkte folk trøst og samhold etter angrepet en julidag i 2011? Jo, til blant annet Oslo domkirke. Det var et massivt oppmøte i tiden etterpå. Og et fantastisk blomsterhav. Hit strømmet folk for å minnes eller vise sin medfølelse, kjenne på sorgen og oppleve samvær med andre. Mange helt uavhengig om man tror på Gud eller ikke. Hvilken annen institusjon i samfunnet bidro tilsvarende i en hel nasjons sjokk og bunnløse fortvilelse? Kirken fremsto som noe trygt. Og samlende.

Jeg var der selv og la ned en rose en av de første dagene etter angrepet. Og jeg synes det er viktig å minne oss om kirkens funksjon i denne tid. Ikke minst når nesten 25.000 har meldt seg ut av Den norske kirke hittil i år. I en tid hvor rotløshet brer om seg . trengs det rammer som verner om menneskets uendelige verdi. Og som står opp om betydningen av nestekjærlighet i ego-samfunnet.

Historisk har kirken her til lands hatt en sentral berettigelse i mange lokalsamfunn. Ikke minst fordi vi er en kystnasjon. Når båter forliste og fiskere omkom, søkte man sammen i bedehus eller kirke. Det var et felles knutepunkt i bygdesamfunn og fiskevær. Der man gjenvant troen på livet. Og som dempet sorgen. Noe å tro på gjorde livet lettere å leve videre for etterlatte.

Uavhengig av troen på Gud, er kirken blitt et møtested for mange. Både i glede og sorg. Dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser er sterkt tradisjonsbundet i den norske folkesjelen. Det er slike tradisjoner som gjør at vi gjerne søker kirken. Og i en tid hvor utviklingen går i stadig raskere tempo, skapes det også et behov for å verne om det bestående. Vi trenger dessuten å demme opp mot fundamentalisme i andre religioner.

Selv om ulykker fortsatt forekommer, er kanskje det store fokuset i dag på en urolig verden. Mennesker er redde. Krig, uro og terror rykker nærmere. Vi trenger derfor å se livet i et større perspektiv, hvor det er rom for refleksjon. Vi trenger tro på fremtiden, og et fellesskap hvor vi ivaretar hverandre. Der mennesker gjenvinner sin unike verdi. Uavhengig av kjønn, hudfarge, legning eller sosial status i samfunnet.

Her har kirken som institusjon en viktig funksjon. Også i vår ­moderne tid!

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Selvfølgelig ikke

Publisert rundt 4 år siden

Når det er sagt er det vel omtrent like galt å snakke opp noe som å snakke det ned. For de som trakk mot Den norske kirke etter 22. juli 2011 var dette det riktige for dem å gjøre. De ble sikkert godt mottatt og vi vet jo at våre politikere så ut til å møte mannsterke til blant annet domkirken i Oslo. Det vi videre kan anta er at de aller fleste i Norge ikke var innom domkirken eller kirkene generelt etter 22. juli. Dette på lik linje med at de aller fleste ikke gikk i rosetog eller var på diverse minnekonserter.

Jeg vet ikke om det er forsket på alle de som ikke gikk i rosetog eller gikk til kirker eller andre lokaler for samhold med andre etter 22. juli 2011. Hvis det ikke er gjort det er det i seg selv interessant for da vil mye av den forskningen på de som gikk i rosetog dro til kirker eller andre lokaler bli helt uten noe helhetsbilde av folkets reaksjoner etter hendelsen.

Da kan man ende opp med feilaktige inntrykk av at folket gjorde noe helt annet enn det folket faktisk gjorde. 

Fant en link som kan være interessant å lese: http://www.aftenposten.no/kultur/Sorgen-etter-22-juli-var-ikke-for-alle-115894b.html

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere