Utidig, Hareide

I en kronikk i Vårt Land 26. august utdyper Knut Arild Hareide KrFs synspunkt knyttet til aktiv dødshjelp. Samtidig retter han en utfordring til Siv Jensen om å fjerne standpunktet om ja til aktiv dødshjelp fra Fremskrittspartiets prinsipprogram.

Fremskrittspartiet vedtar sitt program på landsmøtet, og flertallet sørget i perioden 2013–2017 for et positivt vedtak i denne saken. Nå når prinsipp- og handlingsprogrammet vurderes for nye fire år, vil dette i likhet med resten av programmet gjennomgås og voteres over på ordinær måte.

Dette vet Hareide. Av den grunn finner jeg det utidig at han instruerer Siv Jensen på hva hun skal gjøre.

Hva er det så med dette viktige, etiske spørsmålet som setter følelsene i sving hos enkelte? Og hvorfor er dette så vanskelig å snakke om, så vanskelig å ­akseptere?

Store smerter. Håpet og et sterkt ønske om å leve er dypt iboende i de fleste av oss. Troen på at verden skal forandre seg, at forskning gir medisinsk gjennombrudd. Nye behandlinger, medisiner som skal hjelpe en selv eller den vi er glad i.

Tenk om jeg etter år med kronisk sykdom, store smerter og lite livsinnhold ber om å få slippe dette livet nå, fordi jeg vet at det går mot slutten. Hvorfor skulle jeg ikke kunne gjøre det?

Hvor mange ganger har vi ikke hørt historier om mennesker som vet at livet går mot slutten, ikke vil mer. De slutter å spise og ber om at videre behandling opphører.

Det oppleves tungt for de nærmeste. Men det gjør døden alltid. Men samtidig opplever jeg at folk flest respekterte deres valg. «Det var godt for henne å få slippe nå,» sier de.

Hva slags dødshjelp er dette da, å ikke gjøre noe?

I mars i fjor ble dokumentaren om Siv Tove som valgte­ å reise til Sveits for å ­avslutte sitt eget liv, sendt på NRK Brennpunkt. Den satte i gang en ny debatt om aktiv dødshjelp i Norge. Jeg mener at slike debatter er viktige.

Historien til Siv Tove er trist, men den forteller en virkelighet for noen få personer. Det er ikke gitt for alle å få dø på en god og verdig måte uten smerter. Det må vi forholde oss til. Siv Tove satte klare ord på sine behov gjennom uttalelsen; «det er mitt liv og det er mitt mareritt».

Jeg mener at retten til et verdig liv også må inkludere retten til en verdig død. Flere vil ta farvel med familie og venner mens de fortsatt klarer det på en god måte. I befolkningen er det en stor overvekt som er positive til aktiv dødshjelp. Det henger trolig sammen med at folk flest ­ønsker å ha muligheten til selv å bestemme dersom de skulle havne i en situasjon med uhelbredelig sykdom og store smerter.

Samtidig er det mange som har opplevd at deres kjæres siste tid ble langt fra trygg og god. De som har vært vitne til en langtrukken kamp, som deres kjære ikke orket, vil aldri glemme denne siste vonde tiden.

Bare mitt, Hareide. Hareide stiller spørsmålet: «Hva er det som gjør et liv verdt å leve»?

Et spesielt viktig spørsmål, men for hvem? Hvem skal definere når livet er verdt å leve om ikke den enkelte selv? Jeg nekter å la Hareide definere om mitt liv er verdt å leve om jeg noen gang skulle havne i en slik situasjon. Hva jeg tenker, mener og føler, er bare mitt, og jeg forventer å bli respektert for mine meninger om mitt liv.

De få som ber om å få slippe å leve lengre har gått uendelig mange runder med seg selv, med pårørende og andre, før de kommer til konklusjonen om at de ikke vil mer. Dokumentaren med Siv Tove viste oss nettopp dette. Hun hadde gått mange runder med seg selv og med institusjonen i Sveits hvor hun hadde søkt om bistand. Fremskrittspartiet har tro på enkeltmennesket og vi respekterer deres valg, så lenge valget er ens eget og handler om en selv.Hareide skriver: «Hvilke liv er verdt å leve og hvilke er ikke? I KrF tror vi at mennesker er mer enn prestasjonsevner og funksjonsnivâ. Et menneske har en verdi i seg selv.»

Nettopp.

Unikt. I Fremskrittspartiet har vi den samme troen. Vi tror at hvert menneske er unikt, med best kunnskap om seg selv og av den grunn den beste til å ta alvorlige valg på egne vegne.

Dette utelukker ikke at helsepersonell, pårørende og andre skal komme med informasjon og forslag samt legge fram alternative løsninger. Det er både viktig og nødvendig i et behandlingsforløp og i en sorgprosess.

Men til syvende og sist er det jeg som bestemmer over meg,

Det store spørsmålet blir da, hvorfor kan vi ikke akseptere at mennesker får ha ansvar for sin død på samme måte som vi ønsker at de skal ha det for sitt liv?

Eget liv. Det er dette debatten handler om. Nemlig hvordan vi kan hjelpe mennesker til å ivareta retten til å bestemme over eget liv.