Verdidebatt

Håpet og felles­skapet

Meditasjon og yoga, alternativ livsstil, husmøter og lovsang. Bredden i og oppmerksomheten om kristen trospraksis øker.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I juli skrev jeg en kommentar der jeg ba leserne ta kontakt med meg direkte og skrive på debattplass. Jeg skrev at det for oss som avis er viktig å bidra til refleksjon og impulser om hvordan tro kan praktiseres.

Bredt mangfold. Jeg mente å se en endring i kirken mot en mer kroppslig og mer kollektiv trospraksis. Gjennom sommeren har vi skrevet om forholdet mellom Gud og Mammon, om gudsbegrep og helliggjørelse, kristen musikk og kroppsliggjøringen i kirken. Samtidig har e-poster og leserbrev tikket inn – og flere har grepet fatt i meg for en prat om dette. Jeg må takke for en varm og raus respons. Jeg skal si litt om hva tilbakemeldingen er, men først har jeg lyst til å si noe om hvem som lar høre fra seg: Et bredt mangfold. Kvinner og menn, unge som gamle. Og hele det teologiske spekteret, hele kirkelandskapet.

Jeg merket meg spesielt én samtale med en sentral kirketopp som mente oppmerksomheten om trospraksis springer ut av et behov blant kristne for å ta tak i kjernen igjen. Både fordi strid i kirken har fjernet alle fra det som samler. Og fordi det er store oppgaver som venter: Hele kristenheten utfordres av frafallet i kirken, av sekulariseringen.

Ordet ble kjøtt. Det har kommet mange innspill på hvordan kristne ser på seg selv og praktiserer sin tro i dag. Nettopp kroppsliggjøringen av tro som vi har skrevet om, er det mange som kjenner seg igjen i. Spesielt godt likte jeg innlegget til Karen Sidsel Solberg som peker på at kroppsliggjøringen verken er pragmatisk eller postmoderne begrunnet, men tvert imot har røtter helt tilbake til urkristendommen. Et av de sterkeste bildene for enheten mellom kropp og ånd finner vi i evangeliet etter Johannes 1,14: «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss.» I grunnteksten står det at Ordet ble kjøtt, et sterkt og drastisk ­uttrykk, skriver hun.

Gjennomgående er responsen at mange er på søken etter hvordan tro kan praktiseres i et moderne, travelt liv. Det interessante når jeg inviterer til denne dialogen om kristen trospraksis, er hvor raskt temaet utvider seg. For mange handler trospraksis om fellesskap, om menighetsliv og om å være samfunnsborger og medmenneske.

Bedehustradisjon. Det har i mange år vært et savn at Vårt Land ikke er tilstrekkelig til stede på de store arenaene, at vi ikke dekker arrangementer og det mange opplever som byggende for våre leseres tro. Jeg kan forstå savnet.

Samtidig har sosiale medier i stor grad overtatt tilstedeværelsen og refereringen fra slike arrangement. Dette treffer det meste av rapporteringsjournalistikken. Dermed blir det vår oppgave å være relevante for trosfellesskapet på andre måter.

En av måtene er å vise frem hvilke trender og bevegelser som gjør seg gjeldende når kristne praktiserer sin tro og fellesskap. I sommerens stevnedekning har vi forsøkt å gå dypere enn å rapportere. Vi har forsøkt å finne noe mer. For eksempel når ungdommer på Skjærgårds Music & Mission­ Festival leker seg med gamle bedehustradisjoner, og bruker både estetikk og sanger med en lett ironisk distanse.

For mange henger livet som kristen tett sammen med et sterkt samfunnsengasjement. Da handler det å praktisere sin tro, om å gjøre noe godt for ­andre mennesker, for et mer rettferdig og bærekraftig samfunn. Presten John Henrik Gulbrandsen lurer på om det er mulig å være norsk og kristen, fordi det å være norsk per definisjon betyr å ha et høyt forbruk. Også her etterlyses vår rolle. Kan vi gi noe mer enn en nøytral rapporterende stemme i en verden med klimaproblemer, religionskonflikter og fattigdom? Ja, det tror jeg vi kan. Samtidig som vi ivaretar vårt oppdrag om å drive kritisk journalistikk, kan vi lete etter måter å drive konstruktiv journalistikk på, der vi aktivt spør politikere, aktivister og andre om løsninger. Vi må motvirke apatien ved å vise frem hva man som enkeltmennesker kan bidra med.

Nysgjerrig blikk. Mange ­ønsker fordyping i kristen tro og tenkning, og vi kan gjøre mer for å løfte frem det som skjer i dette feltet. Alt dette vil vi jobbe med, både gjennom journalistikk som med nysgjerrig blikk går inn i alle deler av trospraksisen, og ved å gi leseren tekster av høy kvalitet om teologi og tro.

Men først og fremst er tilbakemeldingen en takk for invitasjonen til dialog. «Inviter oss vanlige til åpne møter med frimodige ytringer, vi trenger et sterkt Vårt Land», skriver en mann. I sommer har jeg også snakket med mange unge kvinner som ber om det samme. De vegrer seg for å la sin stemme høres, selv om de har klare meninger om tro og fellesskap. De er redde for polarisering og karikeringer.

Håp og fellesskap. Vårt Land søker etter nye måter å lage journalistikk om tro og åndelighet på. Vi slår oss ikke til ro med forestillingen om at ulike kristne kulturer, språk og trospraksiser står så langt fra hverandre at det er umulig å samles om noe felles. Vi tror på nysgjerrigheten både hos lesere og oss selv, der det å følge med på alle de ulike trendene og bevegelsene i vårt felt gir en opplevelse av håp og fellesskap. Vi vil jobbe videre med hvordan vi kan utvikle trosstoffet som er helt unikt for oss. Og for dere.

Les mer om mer disse temaene:

Åshild Mathisen

Åshild Mathisen

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt