Verdidebatt

Å ville forstå religion

Siden mennesket ikke lever av ånd alene, rangerer jeg kanelbollene hos Swedenborg-kirken i Stockholm høyt.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg er i en periode der jeg synes religiøse folk er litt merkelige. Jeg kan høre meg selv som tenåring: «Du kan vel ikke tro på det her?» Men det er jo denne «du» utmerket godt i stand til, og de er minst like rasjonelle og smarte som meg.

Så for en religionsnerd som meg er det bare én ting å gjøre: Trappe opp religionsinteressen. Derfor har jeg forsøkt å systematisere mine tanker om hvordan jeg bedre kan forstå religiøse mennesker.

1) Fagbøker er gull verdt. Forskere kan gi deg et blikk bak røykteppene som både tilhengerne og motstandere av en religion liker å legge ut. Spesielt er skikkelig forskning nyttig når det gjelder kontroversielle religiøse fenomener, som karismatikk, okkultisme og islam. En faglig tilnærming har dog sine begrensninger, ikke minst fordi en del forskeres ynder å gjøre ting knusktørre. Og er det noe som virkelig taper på å tørkes ut, er det religion.

Derfor er det nyttig også å lese de troendes egne betraktninger. Jeg tror jo ikke på GK Chesterton når han skriver at det å tro er det eneste rimelige, men hans Orthodoxy viser at det er mulig å være en av sin generasjons gløggeste, mest gøyale mennesker og likevel være hengiven katolikk.

Kildekritikken bør også være på plass når man leser historiene til trosforsvarenes stebarn, nemlig avhopperne. En del av dem som bryter med et trossystem går gjennom en periode som minner om å være nyfrelst, bare omvendt. Har de vært med i et sektlignende miljø beholder de gjerne sektens svart/hvitt-bilde, men med omvendt fortegn: Nå er det Verden som er fin, mens alt ved den gamle troen (og eventuelt trosfellene) er ren ondskap.

Man bør også lese religionskritikk. Gjerne fra ikke-religiøse mennesker, men også av den typen­ ateister lett overser: Troende mennesker som kritiserer sine egne og sitt eget. Mye av den beste religionskritikken­ er intern.

2) Samme hvor godt jeg liker å lese, kan bøker bare få meg en bit på veien. På et punkt blir det nødvendig å treffe de troende selv. Heldigvis er noe av det artigste jeg vet å oppsøke gudshusene deres. Og siden mennesket ikke lever av ånd alene, rangerer jeg kanelbollene hos Swedenborg-kirken i Stockholm og pakoraene i sikh-tempelet på Alnabru­ høyt på listen over mine triveligste måltider.

Flere av de religiøse menneskene jeg har møtt har alvorlig forandret måten jeg ser på religion. Jeg har blitt kvitt fordommer og blitt mer skeptisk når jeg har hørt hva de får seg til å si.

Det ytterste steget er selvfølgelig å prøve troen på kroppen. Her kommer man seg virkelig hinsides bøkenes begrensning. For en ting er å lese om rituell renselse før muslimsk bønn, noe helt annet er å kjenne det kalde vannet mot huden og i nesa. En ting er å se Youtube-videoer av muslimer som ber, noe helt annet er å stå der på rekke, skulder mot skulder som i et bånd som strekker seg 1.400 år tilbake i tid. Dette kan gi opplevelser som overskrider dine rasjonelle sider og gir deg en tilgang til troens ikke-rasjonelle sider. (Argumentet for hvordan ateister med fordel kan prøve dette er forresten dermed det samme som hvorfor trosutøvelse ikke hører hjemme i skolen).

Slik forsøker jeg altså å forstå religiøse mennesker. Og hvis du (som meg) er i humør til å bli kjent med andre livssyn, vil jeg gjerne være så frimodig å prøve å friste deg til å bli bedre kjent med oss i Human-Etisk Forbund.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LANDS SPALTE GJESTEN FREDAG 26.8.2016

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt