Spaltist Didrik Søderlind

Rådgiver i Human-Etisk Forbund

Å ville forstå religion

Siden mennesket ikke lever av ånd alene, rangerer jeg kanelbollene hos Swedenborg-kirken i Stockholm høyt.

Publisert: 26. aug 2016

Jeg er i en periode der jeg synes religiøse folk er litt merkelige. Jeg kan høre meg selv som tenåring: «Du kan vel ikke tro på det her?» Men det er jo denne «du» utmerket godt i stand til, og de er minst like rasjonelle og smarte som meg.

Så for en religionsnerd som meg er det bare én ting å gjøre: Trappe opp religionsinteressen. Derfor har jeg forsøkt å systematisere mine tanker om hvordan jeg bedre kan forstå religiøse mennesker.

1) Fagbøker er gull verdt. Forskere kan gi deg et blikk bak røykteppene som både tilhengerne og motstandere av en religion liker å legge ut. Spesielt er skikkelig forskning nyttig når det gjelder kontroversielle religiøse fenomener, som karismatikk, okkultisme og islam. En faglig tilnærming har dog sine begrensninger, ikke minst fordi en del forskeres ynder å gjøre ting knusktørre. Og er det noe som virkelig taper på å tørkes ut, er det religion.

Derfor er det nyttig også å lese de troendes egne betraktninger. Jeg tror jo ikke på GK Chesterton når han skriver at det å tro er det eneste rimelige, men hans Orthodoxy viser at det er mulig å være en av sin generasjons gløggeste, mest gøyale mennesker og likevel være hengiven katolikk.

Kildekritikken bør også være på plass når man leser historiene til trosforsvarenes stebarn, nemlig avhopperne. En del av dem som bryter med et trossystem går gjennom en periode som minner om å være nyfrelst, bare omvendt. Har de vært med i et sektlignende miljø beholder de gjerne sektens svart/hvitt-bilde, men med omvendt fortegn: Nå er det Verden som er fin, mens alt ved den gamle troen (og eventuelt trosfellene) er ren ondskap.

Man bør også lese religionskritikk. Gjerne fra ikke-religiøse mennesker, men også av den typen­ ateister lett overser: Troende mennesker som kritiserer sine egne og sitt eget. Mye av den beste religionskritikken­ er intern.

2) Samme hvor godt jeg liker å lese, kan bøker bare få meg en bit på veien. På et punkt blir det nødvendig å treffe de troende selv. Heldigvis er noe av det artigste jeg vet å oppsøke gudshusene deres. Og siden mennesket ikke lever av ånd alene, rangerer jeg kanelbollene hos Swedenborg-kirken i Stockholm og pakoraene i sikh-tempelet på Alnabru­ høyt på listen over mine triveligste måltider.

Flere av de religiøse menneskene jeg har møtt har alvorlig forandret måten jeg ser på religion. Jeg har blitt kvitt fordommer og blitt mer skeptisk når jeg har hørt hva de får seg til å si.

Det ytterste steget er selvfølgelig å prøve troen på kroppen. Her kommer man seg virkelig hinsides bøkenes begrensning. For en ting er å lese om rituell renselse før muslimsk bønn, noe helt annet er å kjenne det kalde vannet mot huden og i nesa. En ting er å se Youtube-videoer av muslimer som ber, noe helt annet er å stå der på rekke, skulder mot skulder som i et bånd som strekker seg 1.400 år tilbake i tid. Dette kan gi opplevelser som overskrider dine rasjonelle sider og gir deg en tilgang til troens ikke-rasjonelle sider. (Argumentet for hvordan ateister med fordel kan prøve dette er forresten dermed det samme som hvorfor trosutøvelse ikke hører hjemme i skolen).

Slik forsøker jeg altså å forstå religiøse mennesker. Og hvis du (som meg) er i humør til å bli kjent med andre livssyn, vil jeg gjerne være så frimodig å prøve å friste deg til å bli bedre kjent med oss i Human-Etisk Forbund.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LANDS SPALTE GJESTEN FREDAG 26.8.2016

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #51

Bjørnulf Hafstad

8 innlegg  309 kommentarer

Pasjon

Publisert over 3 år siden
Oddbjørn Johannessen. Gå til den siterte teksten.
Jeg har ellers forstått at du er opptatt av trosforsvar - noe jeg oppfatter som et forsøk på å få Guds eksistens osv. til å framstå som logisk. For meg blir en slik tilnærming selvmotsigende - og jeg registrerer at det også er/har vært slik for en del kristne filosofer - Søren Kierkegaard for eksempel. Han hadde ingen forkjærlighet for såkalte "gudsbevis". Troen tilhørte for ham pasjonen - ikke logikken.

Ja, jeg kan bekrefte at jeg er enig med deg i mye av det du sier. Samvittigheten er et kompass som vi alle er utstyrt med. Men logikken blir da at kompasset virker ikke uten at det også finnes et magnetfelt. Selve kompassmetaforen innebærer en transcendent kraft.

Jeg har sans for Kierkegaard og hans vekt på lidenskapen. Problemet er at han ofte tolkes fideistisk. At troen er et irrasjonelt sprang.  Hans litterære form med å sette ting veldig på spissen, "enten eller," innbyr til slike tolkninger. Noen mener at han derfor ikke kan brukes til å kommunisere apologetisk fordi vi ikke er i samme sfære som dem vi skal kommunisere med. Noen har sagt at det er som å heise opp vindebrua for å beskytte troen mot alle angrep. Noen hevder at den neokonservative teologen Karl Barth har gjort akkurat det. Da blir vi sittende på en øy der vi kan bevare en ortodoks tro, men prisen er at vi ikke har noen bro over til en felles virkelighetsoppfatning med dem som er utenfor.

Jeg er opptatt av å senke vindebrua. Da blir det sentralt å snakke om virkelighet på en måte som er gjenkjennbart også uten troen som forutsetning. Nå har jeg etter hvert oppdaget flere som mener at hverken Barth eller Kierkegaard skal leses å fideistisk som mange gjør. Akkurat nå holder jeg på å studere den Canadiske filosofen Charles Taylor som bruker Kierkegaard apologetisk. Det er spennende, men jeg har akkurat begynt så jeg vet ikke hvor det bærer.

Min strategi er nødvendigvis ikke å være veldig konfronterende, men heller å stimulere spørsmålet. Jeg tror ikke noen vil ha svarene før de har spørsmålene.  

I debatter er jeg ikke ute etter først og fremst å overbevise motstanderne. De er som regel allerede fastlåst i en posisjon. Det jeg prøver er å stimulere undringen hos andre som måtte lese. Det er også en øvelse i teste ut hvordan forskjellige argumenter fungerer. Ofte blir jeg overrumplet av reaksjoner jeg ikke hadde ventet. Da må jeg reflektere over ting jeg ikke før hadde tenkt på. Det er veldig lærerikt.

Din tilstedeværelse og korte (og lengre) kommentarer er i så måte veldig velkomne fordi du gjerne tar rollen som observatør og kanskje representerer andre som ikke skriver selv. Du har mange gode spørsmål og innspill. 

Ellers liker jeg å sitere Pascal, som også gjerne gis merkelappen fideist. Han sier "hjertet har sine grunner som forstanden ikke forstår." Dette finner jeg ikke fideistisk i det hele tatt. Kjærligheten overgår all forstand. Men vi vet alle at den har noe med virkeligheten å gjøre. Det er også noe vi vet forskjell på som erkjennelse. For ethvert menneske er lidenskapen og kjærligheten langt viktigere enn både biologi og kosmologi  eller hva annet vi kan diskutere. Men noen ganger må vi diskutere det andre også for å rydde veien for det som virkelig betyr noe.

Ellers ser jeg at vi har mange likheter i vår bakgrunn, men det kan vi komme tilbake til en annen gang.

Kommentar #52

Bjørnulf Hafstad

8 innlegg  309 kommentarer

Enig

Publisert over 3 år siden
Gjermund Frøland. Gå til den siterte teksten.
Det absolutte er ikke (likt) for alle. Det er underlagt det erfarende subjekt.

Dette er ikke likt, i utganspunket, men jeg tror på en vei gjennom en virkelighetssøken til å finne dette for alle. Erfaringen er, som all annen erfraing til syvende og sist personlig.

Se forøvrig mitt svar til Oddbjørn Johannessen som utdyper litt mer hva jeg tenker.

Kommentar #53

Gjermund Frøland

10 innlegg  6999 kommentarer

Men hvor er det objektivt "absolutte"?

Publisert over 3 år siden
Bjørnulf Hafstad. Gå til den siterte teksten.
Erfaringen er, som all annen erfraing til syvende og sist personlig.

Jeg ser for meg tre mulige løsninger for dem som jakter på "det absolutte" (etisk og/eller ontologisk).

Det finnes en spesifikk, objektiv størrelse utenfor vår felles erfarbare virkelighet. Denne, i mangel av et bedre ord, gud ønsker ikke og/eller evner ikke å gjøre seg selv og sin vilje kjent for mennesket. Hvert enkelt menneske må søke "det absolutte" i seg selv. Vi har et felles moralsk kompass i oss. Denne, i mangel av et bedre ord, samvittigheten, virker på forskjellig måte og i forskjellig grad i hver enkelt av oss. I litteraturen, og også i våre egne liv, kan vi erfare hvordan samvittigheten rives mellom samfunnets normer og hva vi selv intuitivt føler er rett. fideisme (Det nye moteordet ditt). Det er strengt tatt ikke av betydning hva som fysisk sett befinner seg utenfor vår felles erfarbare virkelighet. Det som betyr noe, er at individet selv kaster seg ut i troen. Problemet, eller egentlig, det flotte, med fideisme, er at den i seg selv demonstrerer at hva individet tror på må være sterkt kulturelt påvirket (og altså ikke absolutt). Den kristne, og særlig den lutherske religion, tar "troen over kunnskapen" til sin ytterste (og absurde, vil jeg si) konsekvens ved at Jesus ikke frelser - Det er troen på Jesus som frelser.
Kommentar #54

Bjørnulf Hafstad

8 innlegg  309 kommentarer

Det er flere alternativer enn disse

Publisert over 3 år siden
Gjermund Frøland. Gå til den siterte teksten.
Det finnes en spesifikk, objektiv størrelse utenfor vår felles erfarbare virkelighet. Denne, i mangel av et bedre ord, gud ønsker ikke og/eller evner ikke å gjøre seg selv og sin vilje kjent for mennesket.

Hvis du tror at 1. er mitt alternativ så har du misforstått.  Jeg tror at Gud både ønsker og evner å gjøre seg kjent.

 

Fideisme er heller ikke mitt alternativ. Det er for øvrig ikke noemoteord,men standard språkbruk i erkjennelsesfilosofien. Jeg forklarte også betydningen. Det er få om noen som selv aksepterer denne merkelappen, men den brukes gjerne av ateistiske filosofer til å kritisere kristne filosofer og andre, for at troen bare er et irrasjonelt sprang. Det mener jeg er feil. Når jeg siterte Pascal gjorde jeg rede for dette.

Hva vil du egentlig ha? Hva mener du selv om det objektive? 

Kommentar #55

Bjørnulf Hafstad

8 innlegg  309 kommentarer

Det objektive

Publisert over 3 år siden
Didrik Søderlind. Gå til den siterte teksten.
Jeg tror det finnes objektive sannheter innen det vitenskapelige. Jorda er sånn noenlunde rund, for eksempel. Men noen objektiv moral eller mening med livet tror jeg ikke på. Selv om noen varianter av moral og mening klart er bedre enn andre slik jeg ser det.

Takk for svar. Dette var mye lettere å forholde seg til enn den responsen jeg fikk av Horn. Det er ganske stor forskjell på dere. 

Nå begynner denne tråden å ebbe ut så jeg tenker at vi kansje kan ta opp tråden senere siden du stadig skrive her.

Kommentar #56

Gjermund Frøland

10 innlegg  6999 kommentarer

uavhengig

Publisert over 3 år siden
Bjørnulf Hafstad. Gå til den siterte teksten.
Hvis du tror at 1. er mitt alternativ så har du misforstått. Jeg tror at Gud både ønsker og evner å gjøre seg kjent.



Fideisme er heller ikke mitt alternativ. Det er for øvrig ikke noemoteord,men standard språkbruk i erkjennelsesfilosofien. Jeg forklarte også betydningen. Det er få om noen som selv aksepterer denne merkelappen, men den brukes gjerne av ateistiske filosofer til å kritisere kristne filosofer og andre, for at troen bare er et irrasjonelt sprang. Det mener jeg er feil. Når jeg siterte Pascal gjorde jeg rede for dette.

Hva vil du egentlig ha? Hva mener du selv om det objektive?

Uavhengig av om det er de kristne eller muslimene som erfarer rett gud, er det minst 1 600 000 000 mennesker som ønsker å bli kjent med Gud, men som likevel ikke lykkes med det. Fideisme betyr at man lar troen virke uavhengig av fornuften - uavhengig av hva du "forklarer". Hva jeg selv mener om "det objektive"? Jeg mener at "det objektive" eksisterer uavhengig av det erfarende og tenkende subjekt.
Kommentar #57

Bjørnulf Hafstad

8 innlegg  309 kommentarer

Da har vi et sted å begynne

Publisert over 3 år siden
Gjermund Frøland. Gå til den siterte teksten.
Jeg mener at "det objektive" eksisterer uavhengig av det erfarende og tenkende subjekt.

Dette mener jeg også. Men jeg foretrekker å bruke begrepet "det virkelige" istedetfor. Det finnes en grøft som heter objektivisme.

Da lurer jeg på hvordan vet vi hva som er virkelig, eller er det slik at vi ikke kan vite det?

Kommentar #58

Christian Jebsen

3 innlegg  473 kommentarer

Det er litt vanskelig å

Publisert over 3 år siden
Bjørnulf Hafstad. Gå til den siterte teksten.
Det er få om noen som selv aksepterer denne merkelappen, men den brukes gjerne av ateistiske filosofer til å kritisere kristne filosofer og andre, for at troen bare er et irrasjonelt sprang. Det mener jeg er feil.

skjønne hva du mener er feil. Men først, det er vel ikke slik at fideisme kun er et ord atistiske filosofer bruker for å kritisere kristne filosofer? Din vinkling har nesten noe apologetisk over seg.

Jeg fant denne definisjon, riktignok på engelsk, men den fungere godt synes jeg;  The term itself derives from fides, the Latin word for faith, and can be rendered literally as faith-ism. “Fideism” is thus to be understood not as a synonym for “religious belief,” but as denoting a particular philosophical account of faith's appropriate jurisdiction vis-a-vis that of reason.

(kilde: The Stanford Encyclopedia of Philosophy)


Er det bruken av ordet fideisme som er feil, eller er det det at troen er et irrasjonell sprang?

Du skriver i et tidligere innlegg: Tråden begynte med en utfordring til å undersøke hva HEFs livssyn hadde å gi. Har dere i det hele tatt noe av substans å tilby til folk. Det du serverer er ikke en gang spikersuppe."

Hvis man så sammenligner med noen av dine senere innlegg, som f.eks; Bokstaven slår ihjel, men ånden gjør levende."Motivet til å gjøre det gode og rette tror jeg først og fremst kommer av erfaringen av å være elsket, ikke av forbud og påbud, men av "kjærlighetens fullkomne lov." Ansvar betyr å svare an."

Men kanskje særlig; Det er forskjell på bergprekenen og sharia. Det er og forskjell på Ian Paisley og Franz av Assisi."og "Moralske regler er heller ikke det viktigste. Det relsjonelle er forankringen, ikke "kunnskapen om godt og ondt." synes jeg det er vanskelig å se dette som noe annet enn en fin samling klisjeer, og ikke særlig mye mer å koke suppe på en HEFs manglende livssyn.

Kommentar #59

Gjermund Frøland

10 innlegg  6999 kommentarer

intersubjektivitet og forståelseskategorier

Publisert over 3 år siden
Bjørnulf Hafstad. Gå til den siterte teksten.
Da lurer jeg på hvordan vet vi hva som er virkelig, eller er det slik at vi ikke kan vite det?

Intersubjektivitet er nøkkelordet her. Hvis vi alle erfarer det samme, kan vi regne med at det eksisterer. Selv om 1,6 milliarder mennesker erfarer muslimenes Allah, bør vi ikke ta for god fisk at han eksisterer, for det er så mange som IKKE erfarer ham.

Kants "Das Ding an sich" og "Das Ding für mich" kan også være greit å vise til her. Selv om vi ikke kan ta som en selvfølge at menneskers oppfatning av noe nødvendigvis samsvarer med dette "noe" sine objektive egenskaper, kan vi likevel anta at vi i det minste oppfatter dette "noe" likt hvis vi beskriver det på lignende måte.

Men Gud (om den eksisterer) oppfatter vi ikke likt.

Og, som jeg har sagt før, hvis denne Gud, om den eksisterer, hadde ønsket å gi seg til kjenne for oss alle, burde den strengt tatt være i stand til det.

Kommentar #60

Bjørnulf Hafstad

8 innlegg  309 kommentarer

Du blander

Publisert over 3 år siden
Christian Jebsen. Gå til den siterte teksten.
Men kanskje særlig; Det er forskjell på bergprekenen og sharia. Det er og forskjell på Ian Paisley og Franz av Assisi."og "Moralske regler er heller ikke det viktigste. Det relsjonelle er forankringen, ikke "kunnskapen om godt og ondt." synes jeg det er vanskelig å se dette som noe annet enn en fin samling klisjeer, og ikke særlig mye mer å koke suppe på en HEFs manglende livssyn.

Vi har samme definisjon av fideisme. Det er den forståelsen du gjengir jeg har hatt hele tiden. Når jeg sa noe om bruken av begrepet tenkte jeg helt konkret på den Kanadiske filosofen Kai Nielsen. 

Forøvrig blander du sitater som er tatt ut av sin sammenheng og er del av to forskjellige diskusjoner med forskjellig fokus og kontekst.

Nå var det HEF som var tema i denne tråden. Jeg ga meg ut på et lite sidespor sammen med Oddbjørn Johannesen og det er veldig fragmentarisk hva jeg fikk sakt der. Oddbjørn tror jeg har bakgrunn for å forså hva jeg mente derfor tok jeg sjansen. 

Jeg tar gjerne opp dette senere en gang. Vill du forstå mer hva jeg tenker så les noen av mine tidligere innlegg. Der er det noen lenger resonnementer.

Men nå er det tid for å avslutte denne tråden.

Kommentar #61

Bjørnulf Hafstad

8 innlegg  309 kommentarer

Kant og Paulus

Publisert over 3 år siden

Ja, nå kan jo Kant regnes som en kristen filosof så det er vel litt drøyt å bruke han som et argument mot muligheten for noen religiøs erkjennelse. Kant har forøvrig sakt at all kunnskap har et trosmessig element. Det støtter min måte å argumentere på. Han endte riktig nok opp med "religion innenfor fornuften alene" som kan være på siden av min posisjon. Men en plass for troen hadde han.

Kirkens vitnesbyrd er tross alt noe kollektivt i all sin pluralisme både i tiden og i historien. 

Forøvrig har det siden Kant oppstått en retning i flosofien som kalles fenomenologi som nettopp har hatt som program å overvinne den motsetningen som du henviser til ovenfor. Mange fenomenologer har en plass for det transcendente.

Hvis Kant er mannen for deg så kan jeg jo dra det kanskje aller mest kjente sitatet: 
"To ting fyller meg med ærefrykt:
Stjernehimmelen over meg
og den moralske lov i mitt hjerte"

Hvis du tar med deg dette og leser 1. og 2. kapittel i Paulus brev til Romerne så får du kanskje en aha-opplevelse.

Denne tråden har vart en stund og vi har egentlig sporet av nå. Jeg er i tvil om jeg kan følge opp videre. Men tar gjernre opp tråden senere. Kanskje kommer jeg med et innlegg som kan egne seg bedre som utgangspunkt. Men jeg jeg skal svare en gang til dersom du svarer på dette.

Kommentar #62

Tore Olsen

22 innlegg  5415 kommentarer

Åndelig lovmessighet

Publisert over 3 år siden
Peter Wood Moe. Gå til den siterte teksten.
Fortelling og drama konstituerer våre liv, ikke vitenskapelige fakta og filosfiske vurderinger. Det gode mennesket er det som handler godt, ikke det som kan gjengi mye kunnskap.

Og derfor er det at det åndelige er like lovemssig som det naturlige, om ikke mer - for det åndelige er evig, og styres av evige lover. 

Derfor er det at det åndelige er det eneste objektive man kan enes om. Det øvrige begrensete forsøk på å finne virkeligheten i fysikken og naturen skiller sterkt mellom sant og usant (tror man), men ingen lever av vitenskap alene. Hva skjer når den virkeligheten opphører?

Kommentar #63

Gjermund Frøland

10 innlegg  6999 kommentarer

Det siterte inneholder to ting jeg ønsker å kommentere.

Publisert over 3 år siden
Bjørnulf Hafstad. Gå til den siterte teksten.
Ja, nå kan jo Kant regnes som en kristen filosof så det er vel litt drøyt å bruke han som et argument mot muligheten for noen religiøs erkjennelse.

For det første: Jeg bruker Kant, uavhengig av hans personlige livssyn, som en autoritet på dette med forståelseskategorier. Vi mennesker har i utgangspunktet visse "begrensninger" eller "briller" for erkjennelse. Dette viser jeg til for å moderere utsagnet om at alle mennesker kan erfare "den objektive sannhet". Den mulige erkjennelsen av eventuelle monoguder begrenses ikke mer enn den mulige erkjennelsen av hvilken som helst annen objektivt eksisterende entitet på grunn av dette. Altså: En eventuelt eksisterende monogud lar seg erkjenne (med mindre han ikke evner og/eller ikke ønsker å bli erkjent).

For det andre: Jeg har ikke argumentert mot muligheten for religiøs erkjennelse. Det jeg argumenterer mot, er påstanden om at ett individs "religiøse erkjennelse" kan nulle ut et annet individs "religiøse erkjennelse" (eller manglende sådanne).

Kommentar #64

Bjørnulf Hafstad

8 innlegg  309 kommentarer

Jeg tror vi nærmer oss hverandre

Publisert over 3 år siden
Gjermund Frøland. Gå til den siterte teksten.
For det andre: Jeg har ikke argumentert mot muligheten for religiøs erkjennelse. Det jeg argumenterer mot, er påstanden om at ett individs

Jeg er enig i det meste av hva du sier her (tror jeg). Jeg skal prøve å gjøre rede for min posisjon. 

Det finnes grenser for erkjennelse. Men hvem kan trekke denne grensen? Jeg har tidligere skrevet om Wittgenstein som sier at den som skal trekke denne grense må kunne kjenne begge sider av grensen. Paradokset er da at uten at vi introduserer noen som kan trekke denne grensen, eller en måte å trekke grensen på, så imploderer alt inn i nihilisme. 

Så til spørsmålet om å nulle ut andres erfaringer. Nulle ut blir feil uttrykk for meg.  Jeg tror f.eks. at Paulus erfaring på veien til Damaskus, for han personlig, overgikkdet meste annet. Men når han kom til Aten og diskuterte med filosofene på Areopagos så tok han utgangspunkt i noe som var kjent for dem og henviste til noe de kunne forholde seg til. Han bruker til og med deres religion og deres litteratur til å si at "det som dere søker uten å kjenne det, det forkynner jeg dere".  Det var kommuniserbart på et allmennmenneskelig plan.  Det samme gjør han i Romerbrevet når han skriver til hedninge-kristne som ikke hadde en jødisk bakgrunn. 

Hva om vi heller sier at erfaringen er noe som legger noe til alle andre ting.  Det er noe som overgår all forstand, men som dermed ikke strider imot forstanden, men gir forstanden mer lys å arbeide med. 

Dette allmennmenneskelige tror jeg handler om, i hvert fall to ting. Det er de samme to tingene jeg siterte Kant på.  Det ene er skapningens vitnesbyrd. Dette handler ikke bare om biologi, kosmologi, men kanskje i enda høyere grad at vi tror på personlighet. De fleste tror vel at de selv finnes som personer som noe annet enn, og adskilt fra omverden. Alle språk inneholder ord som "jeg" , "du", "han" og "hun"  og for de fleste gir disse begrepene også mening. 

Det andre er samvittigheten. "Den moralske lov i mitt hjerte." Mennesker har forskjellig moraloppfatninger, men vi har alle moral og vi handler på dette og vi dømmer og bedømmer ut i fra det. Det finnes ingen samfunn uansett hvor primitivt som ikke har noen samfunnsnormer. Det er antakelig også en kjerne med ting som er felles. 

Som kristne tror vi at Jesus er den dobbeltgjengeren  som Wittgenstein etterlyser som trekker grensen for det som kan erkjennes fordi han er den som kjenner begge sider av grensen. Se en av mine tidligere innlegg der jeg går dypere inn i dette. 

Å diskuter på VD kan by på noen store pendelsvingninger i mellom ateister som er "objektivister" og vil ha bevis for alt og "subjektivister", som Horn i denne tråden, som sier at alt er subjektivt og ingenting kan bevises. Jeg tror det finnes en vei i mellom disse to ytterlighetene. Min erfaring er at når vi får snakket litt sammen så tror jeg, egentlig alle, er et sted mellom disse ytterpunktene. Noe annet lar seg ikke leve i praksis. 

Jeg kan oppsummere med et bilde. Alle har et lys som gjør at vi ser noe sant om verden, men det er også mye vi ikke ser. Det gjelder alle livssyn. Men dette er som å se i lyset fra månen. Det er mye "som om" tro. Vi må f.eks.  leve "som om" vi hadde fri vilje ellers kan vi ikke holde noen ansvarlig osv.  Vi tar noe for gitt for at vi skal kunne skjelne verden. Men en dag forstår vi at det vi tar for gitt egentlig er en gave og at lyset fra månen egentlig også kommer fra sola. Det landskapet vi ser i månelys er det samme som vi ser i sollys. Men det vi ser er likevel annerledes. Sollyset legger noe til. 

”Jeg tror på kristendommen som jeg tror at sola har stått opp; ikke bare at jeg ser den, men fordi jeg på grunn av den ser alle andre ting” C. S. Lewis.

Dette blir min siste kommentar i denne tråden. Takk til alle som har bidratt!

Kommentar #65

Gjermund Frøland

10 innlegg  6999 kommentarer

Jeg er ambivalent.

Publisert over 3 år siden
Bjørnulf Hafstad. Gå til den siterte teksten.
Dette blir min siste kommentar i denne tråden. Takk til alle som har bidratt!

Når jeg leser din kommentar, forstår jeg at du har lagt mye tid og tankevirksomhet i den. Derfor tenker jeg at jeg ikke i hyrten og styrten vil besvare den en lørdagskveld. Jeg vil ta meg tid til å tenke ut et gjennomtenkt og KORT svar.

Samtidig føler jeg at dine siste setninger (de siterte) stenger for tilsvar.

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
7 dager siden / 2910 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
30 dager siden / 1895 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
4 dager siden / 1517 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
10 dager siden / 1041 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
5 dager siden / 892 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
15 dager siden / 620 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere