Ingen liv er uten mening

Den dagen vi sier at det finnes noen liv som er mindre verdt å leve, har vi tapt kampen for menneskeverdet.

Romanen Et helt halvt år og den påfølgende kinofilmen med samme tittel, har vært en gigantisk suksess i Norge. Boken solgte over 650.000 eksemplarer, mens filmen toppet listen over de mest besøkte kinofilmer. Det er ikke uten grunn. Historien er både sterk og fengende.

For alle uinnvidde kan historien kort oppsummeres slik: Will lever et aktivt og spennende liv, har en vellykket karriere og vakker kjæreste, da han blir utsatt for en trafikkulykke. Han blir lam fra halsen og ned.

Arbeiderklassejenta Lou får jobb hos Will som personlig assistent. Hun finner ut at Will egentlig ønsker å avslutte livet på en klinikk i Sveits, men at han har lovet foreldrene sine å gi livet seks måneder før de skal følge han til klinikken i Sveits. Lou og Will forelsker seg i hverandre, og Lou prøver å hindre Will fra å dra til Sveits, men mislykkes. Vi vet at i overkant av 20 nordmenn har tatt det samme valget som Will, og benyttet seg av aktiv dødshjelp i Sveits.

Underveis kommer spørsmålene snikende til oss: Hva er det som gjør et liv verdt å leve? Hvor store skader og funksjonshemninger skal et menneske tåle før døden er å foretrekke? Filmen setter i gang dype refleksjoner i oss om hvordan samfunnet bør forholde seg til døden.

I mange land har filmen vakt voldsomme reaksjoner. I Australia oppfordret flere organisasjoner for funksjonshemmede til boikott av filmen. I Storbritannia­ var det også store demonstrasjoner.

Lindring mulig. Tidligere i sommer kunne vi lese om en norsk studie som viste at hele 46 prosent av alle som dør på norske sykehjem, forlater livet med ­moderate til store smerter. Første­amanuensis Bettina Huse­bø­ og de andre forfatterne fortalte om smerter, angst, søvnproblemer og depresjoner.

Mange vil bruke denne studien som nok et argument for å innføre aktiv dødshjelp, men da viser man ikke vilje til å finne­ bedre alternativer for de som ­lider. Smerter kan nemlig lindres.

Husebø som leder Senter for alders- og sykehjemsmedisin ved Universitetet i Bergen, sier at det er fullt mulig å behandle ­pasientene slik at veldig få vil være nødt til å oppleve store smerter når de forlater livet på jorden.

Smertelindring. Her har vi som kjemper for aktiv livshjelp et stort ansvar for å prioritere ressursene som sikrer at flest mulig får tilstrekkelig smertelindring. Generalsekretær i Menneskeverd, Liv Kjersti Thoresen, sier at «der omsorg og smertelindring er mangelvare må det jobbes for å bedre kvaliteten, heller enn å kapitulere med å ta livet av ­pasienten». Det bør ikke være noen tvil om at det er en politisk oppgave å sikre syke og døende en verdig omsorg.

De fleste forbinder aktiv dødshjelp med en siste utvei ved uutholdelige smerter, eller man tror at folk holdes i live mot sin vilje. Men det er forskjell på å ta liv og la dø. Det er fullt tillatt å ikke ville ha livsforlengende behandling. Noe annet er å pålegge legen å ta livet av en pasient.

Tok feil. Her hjemme har Frp vært blant de ivrigste forkjemperne for aktiv dødshjelp. Siv Jensen sa i 2009 at aktiv dødshjelp ville være lov innen seks år. Heldigvis har hun ikke fått rett.

Flere ganger har Jensen gått langt i å antyde at vedtaket i Frps prinsipprogram ikke bør tillegges stor vekt. I 2011 sa hun at Frps landsmøtevedtak om aktiv dødshjelp lå i stabilt sideleie og var et «arbeidsuhell».

Frp kaller det «frihet til å bestemme over eget liv» og vil plassere ansvaret for livets tyngste spørsmål på enkeltmenneskenes skuldre. I realiteten stiller man hver enkelt overfor umenneskelige dilemma den dagen noen opplever uhelbredelig sykdom eller store smerter i sitt liv.

Svært syke mennesker utsettes for press fra mange hold, ikke minst når de opplever at omsorgen for dem utgjør en byrde for omgivelsene. Ved å ha et alternativ om aktiv dødshjelp, kan det få dem til å reflektere over om deres egen livskvalitet er god nok og rettferdiggjør alle ressursene det offentlige helsevesenet bruker på dem.

Frp taler med to tunger om aktiv dødshjelp. Siv Jensen kan ikke lenger late som at partiets prinsipprogram ikke går inn for å tillate aktiv dødshjelp. Derfor vil jeg utfordre Frp-lederen til å ta steget fullt ut ved å foreslå at standpunktet om aktiv dødshjelp fjernes fra prinsipprogrammet. Dette handler om hva slags samfunn vi vil ha.

Aktiv livshjelp. I Et helt halvt år er ordet livskvalitet det avgjørende begrepet. Hvilke liv er verdt å leve og hvilke er det ikke? Will finner ut at hans liv ikke er verdt å leve, men etter hvilken målestokk?

Hvor skal grensen gå for hvilke liv som bør leves?

Når kommer den dagen at noen andre utenfor sier at de livene du og jeg lever ikke lenger er gode nok, og at vi nok helst burde vurdere aktiv dødshjelp. Det er dette ansvaret Frp vil gi hver og én av oss.

I KrF tror vi at mennesker er mer enn prestasjonsevner og funksjonsnivå. Et menneske har en verdi i seg selv. Hvordan vi evner å ivareta de mest sårbare er den beste temperaturmåleren på hjertevarmen.