Elisabeth Tveito Johnsen

10

Ordet «nussifisering» skaper mistro

Ordet «nussifisering» har en så negativt ladet klang at det er egnet til å latterliggjøre og skape mistro rundt gudstjenester det er all grunn til å applaudere.

Publisert: 25. aug 2016

Professor Heid Leganger-Krogstad advarer (Vårt Land 20. august) mot «nussifisering» av gudstjenester i forbindelse med at mange menigheter i Den norske kirke arrangerer såkalte skole­startgudstjenester. Jeg vil advare mot å la Leganger-Krogstads begrep nussifisering feste seg i omtalen av trosopplæringsgudstjenester.

Ordet nussifisering har en så negativt ladet klang at det er egnet­ til å latterliggjøre og skape mistro rundt gudstjenester det er all grunn til å verdsette og ­applaudere.

Vanskelig. Mange trosopplærere jeg møter, opplever at det kan være vanskelig å få spesielt prester med på å legge ned ­arbeid i gudstjenester knyttet til menighetens trosopplæring. Med ord som nussifisering kan det blir enda tyngre å vinne gehør for forsøk på å utvikle gudstjeneste­former knyttet til trosopplæringstiltakene.

For eksempel kan trosopplær­ernes argumenter om at barna skal kjenne igjen sine merkedager – som første skoledag – ­effektivt settes til side nettopp ved argumentere for gudstjenestens­ liturgiske rytme.

Leganger-Krogstad er bekymret for at prester glemmer hensynet til gudstjenestens rytme. Denne rytmen er så innarbeidet i enhver prest at jeg ikke ser noen grunn til å være bekymret.

Mindre skepsis. Snarere vil jeg oppfordre prester til å være mindre skeptiske til å gå litt utenfor den vante gudstjenestenormen. Prester bør lytte godt til forslag­ene trosopplærerne, ­menighetspedagogene og ­kateketene kommer med. Deres forslag kan tilføre for eksempel en skolestartgudstjeneste noe de selv ikke kan.

Leganger-Krogstad beskriver balansegangen mellom forestilling og opprettholdelse av gudstjenesten som hårfin. Det er å ­undervurdere gudstjenesterytmens soliditet. Gudstjenesten har en så fastlagt ordo at den tåler både tårnagenter, lys våken musikk og seks årsbøker uten å gå i stykker.

Jeg vet som Leganger-Krogstad at noen voksne holder seg borte fra slike gudstjenester. Det er ikke et godt nok argument for å la en skolestartgudstjeneste være mest mulig lik en vanlig gudstjeneste. Det blir flere gudstjenester med et trosopplæringspreg, men de fleste gudstjenester er fortsatt spesielt tilrettelagt for godt voksne mennesker som går ofte på gudstjeneste.

Det fremkommer ikke hvor Leganger-Krogstad henter ­beskrivelsen av at kirken har en tendens til å nussifisere barn i gudstjenester.

Noen av slutningene har likhetstrekk med min doktor­avhandling. Jeg analyserer blant annet gudstjenester som inngår i trosopplæringen (Johnsen 2014). Som Leganger-Krogstad er jeg opptatt av om barn lærer hva en gudstjeneste er gjennom gudstjenestene som er del av menig­hetenes trosopplæring.

Ikke entydig. Tendensen er imidlertid ikke så entydig. Det skjer en variasjon mellom at barn deltar i de faste liturgiske leddene,­ og at de «opptrer» med sanger og drama de har øvd inn på den foregående trosopplæringen.

Mitt hovedinntrykk er at stadig­ flere menigheter er flinke og ­bevisste på betydningen av å inkludere barn i oppgaver som inngår i ordinære gudstjenester, slik som lystenning under forbønnen, utdeling av nattverd og innsamling av kollekt.

Selv er jeg blitt mindre negativ til at det inngår noe som er har litt forestillingspreg, klapping ­eller muntlige kommentarer i løpet av en gudstjeneste. Det kan gjøre en gudstjeneste til noe som plutselig blir hakket mer levende og spontan. De som sitter med litt høye skuldre, senker dem. Det å få de som er på gudstjeneste til å føle seg vel er en verdi jeg mener det er all grunn til å ta alvorlig.

Ypperlig. Skolestartgudstjenester er en ypperlig gudstjenesteform der ulike deler av menneskers virkelighet kobles sammen. Ofte sies vi at kirken er et sted der er mulig å komme med sine sorger og gleder. Det å begynne på skolen er ofte begge­ deler. Både sorg og glede. Det er en hendelse som er stor nok i masse­vis til å lage en gudstjeneste der dette blir spesielt markert.

På en skolestartgudstjeneste kan barn, foreldre og besteforeldre komme og ta med seg alle sommerfuglene de har i magen. Skolestartgudstjenester er en skikkelig god idé. Så lenge ord og sakrament er på plass er det gudstjeneste god som noen. Innenfor denne rammen bør muligheten for å prøve ut nye måter å feire gudstjeneste på være romslig.

Syder. Det å lage gudstjenester som henvender seg til noen deler av menigheten som ellers ikke er der, må jo være strålende. Ikke minst for presten. Det er meningsfullt med gudstjenester der to eller tre er samlet, men det er jo mye gøyere når det syder av folk i alle aldre.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Bra

Publisert rundt 4 år siden

Helsen må gå foran når de små skal innvies i det hellige. Den psykiske helsen, frykten, angsten og stillesitting krever sitt. Barn må få vandre rundt når de er små. Kose seg med mat på kirkekaffe og føle freden. De lærer ved å se, røre og oppdage og prate med nye mennesker. Hensikten med gudstjenesten er jo å bli bedre kjent med Jesus/Gud. Da kan ikke alvoret prege tiden. Slappe av, lytte, synge og delta. Gudstjenester over hodet på barn er synd. Mange gode tilsvar til denne artikkelen i VL. En trygg, munter opplevelse gjøre noe med troen og tillliten. Årsaken til min tro kommer fra den avslappende tonen foreldrene mine hadde i forhold til Gud og kristendommen. Ingen formaninger, ingen skremsler, mye latter og etikk i fellesskap. La de små barn komme til meg. Oppdragelse får de av foreldrene.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere