Verdidebatt

Den hellige arbeidslinje

Det er på tide at vi slutter å betrakte økonomien som en allmektig guddom utenfor menneskelig kontroll.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I Norge er arbeidslinja hellig. Når Gud er død og statsreligionen er blitt inkluderende til det usynlige, har vi gjennom arbeidslinja fremdeles en opplevelse av struktur og mening i tilværelsen.

Lønnsarbeid skiller verdige fra uverdige, rene fra urene, skatte­betalere fra snyltere, innafor fra utafor. Misjonærene lever i beste velgående: Alle skal med! ropes det taktfast fra Arbeiderpartiet. Stå opp om morran! lyder Frp som et buldrende ekko, mens KrF-ere mumler Halleluja i bakgrunnen.

Demonisering. Det er som et religiøst mantra der demoniseringen av dem som befinner seg på utsiden, ikke står tilbake for det samme kongerikets sterkt fryktede parallellsamfunn. Om det er hjemmeværende mødre på Sørlandet, flyktninger i Lofoten eller Nav-ere på Notodden – de er en trussel mot velferdssamfunnet alle sammen. De er de andre. De er utenforskapet.

Men lønnsarbeid er løsningen. Lønnsarbeid er et universalmiddel som fikser alt fra ­sosiale problemer, integreringsutfordringer og skaper den ønskede likestillingen. Lønnsarbeid er identisk med selvrealisering, sosial ­aksept, økonomisk uavhengighet, identitet og selvrespekt. Har du vondt i ryggen, heter medisinen­ arbeid. Har du psykiske problemer, er svaret det samme. Det er som med religiøs indoktrinering: Årsak og virkning sauses sammen slik at det eneste man ser klart er forskjellen mellom innafor og utafor.

Roboter. Men nå har det dukket opp enda trussel mot arbeidslinja. Og denne trusselen kommer ikke fra Nav-ere og deltidsarbeidende kvinner. Trusselen­ kommer innenfra som synden selv. Robotene kommer!

Forvirringen er stor. Noen klamrer seg til gårsdagens løsninger, til fagforeninger og profesjonskamp. Andre roper høyt om innovasjon. Men alle er de fremdeles forbausende enige: Robotene skal ikke ta arbeidet fra oss. De skal ikke få ta fra oss meningen med livet, økende BNP og følelsen av fellesskap. For om robotene kan ta over jobber i de fleste sektorer og øke produktiviteten, så får vi ty til en velkjent medisin som har fungert siden økonomien gikk fra marked til overproduksjon: Vi kan skape nye jobber!

Mer å gjøre. Skape arbeid altså. Skape nye arbeidsoppgaver. Skape mer å gjøre. Ingen ville riktignok la katta skite i kroken for å bruke mer tid på å vaske stua, men utenfor husets fire vegger, der ute i arbeidslivet, der er altså sånt helt OK. Norge har nemlig for lengst passert grensen for at produksjonen sørger for det vi virkelig har bruk for. Det hadde vi muligens gjort ­allerede da kvinnene for alvor begynte å toge inn i arbeidslivet.

Uansett: Når vi har hatt en slik eventyrlig økonomisk vekst, så skyldes det selvfølgelig oljen. Men det skyldes som kjent også kvinners inntog i arbeidslivet, at det å vaske gamle damer i rompa er noe man ikke gjør fordi man er datter eller svigerdatter, men fordi man er fagarbeider med lønnsslipp. Kvinner gjør nemlig veldig mye av det de gjorde før. Forskjellen er at de nå får lønn for strevet og ikke i himmelen. Og bidrar til BNP.

Ikke drømt om. Men i likhet med menn gjør kvinner også mye de aldri gjorde før. Svært mange av de nyoppståtte arbeidsplassene­ er arbeid som ingen tidligere hadde hørt om og som dekker behov som ingen for et par generasjoner siden hadde drømt om at eksisterte. Når ­arbeid handler om å utvikle teknologi som kan hindre menneskelig slit og gi oss et bedre samfunn, da er det så absolutt et fremskritt.

Vaskemaskinen er et godt ­eksempel. Men svært mye av den økonomiske veksten handler også om at flere og flere ting som allerede eksisterer, gjøres til en vare. Kroppen vår er særlig utsatt. I dag er til og med kjønnshår blitt en vare. Når kvinner starter en salong der de tilbyr å vokse bort andre kvinners (og menns!) kjønnshår i lunsjpausen, da bidrar dette positivt til BNP. Men hadde ikke Norge vært et bedre samfunn dersom slike arbeidsplasser var overflødige?

Problemet med arbeidslinja er at den ikke skiller mellom nyttig og unyttig arbeid. Å bruke tid på å regne ut hvor mye norske kvinner har snytt samfunnet for i tapt verdiskapning ved å jobbe deltid, blir like viktig som å bruke tid på å dyrke poteter.

Arbeid i seg selv blir et mål uten hensyn til hva slags arbeid som faktisk utføres, om det bidrar positivt til samfunnet eller ikke. Arbeid blir til et livsmestringsprosjekt, et bidrag til fellesskapet gjennom skatteseddelen som på denne måten skal løfte den enkeltes verdighet.

Dette har resultert i at det er vokst frem en hel industri både i offentlig og privat regi der saksbehandlere og coacher bruker (arbeids-)livet sitt på å få andre inn i arbeidslivet. Selg deg selv, pynt på fasaden – du er din egen merkevare!

Søkkrike. Og for dem som ikke er mottakelig for coachenes­ smil­ende budskap om å bli den beste utgaven av seg selv: Sosialhjelpmottakere skal plukke søppel for ikke å henfalle til dataspill eller på annen måte kaste bort livet sitt. At andre tjener seg søkkrike på samme aktivitet, er ingen unnskyldning.

Nå er det for all del en svært viktig oppgave å plukke søppel i et samfunn som flyter av både melkekartonger og honningkrukker. Men det blir som med katteskiten: Vi hiver vel ikke pappkruset i parken for å skape meningsfullt liv for stakkarene i utenforskapet?

Tilbake til robotene. De er kommet for å bli, og vi bør ønske dem velkommen med jubelrop. Men det er ingen grunn til finne opp en robot som plukker søppel i parken. Det ville riktignok befri sosialhjelpsmottakerne fra bøyde rygger og andre menneskers etterlatenskaper. Men langt bedre ville det være å slutte å produsere alt søppelet.

Ta makt. Det er ingen grunn til å hengi seg til religiøse ideer om full sysselsetning og angst for sosial uro blant de demoniserte. I stedet må vi ta makt over økonomien og diskutere hvordan vi kan bruke den og de teknologiske nyvinningene til å tilfredsstille virkelige behov – ikke skape kunst­ige som legger beslag på både jordas ressurser og menneskers liv og arbeid.

Vi lever i 2016. Det er på tide at vi slutter å betrakte økonomien som en allmektig guddom utenfor menneskelig kontroll. Det er ikke lenger grunn til å holde arbeidslinja hellig.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 23.08.2016

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt