Verdidebatt

En delt verden?

Hvis det ikke er bra nok for mine barn, så er det ikke bra nok for naboens barn heller.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Mange av elevene i klassen min på barne­skolen hadde innvandrerforeldre. Det var utfordrende for familiene til flere av jentene at de skulle omgås gutter, særlig da de ble litt eldre. Min skole valgte å la foreldre ta jenter ut av svømmeundervisningen.

For dem som ikke ønsket kristendom, var alternativet faget livssyn. Foreldre som ønsket det kunne ta barna sine ut av disse timene også, og heller gi opplæring i egen religion utenom skolen.

Og da vi skulle begynne på ungdomsskolen, og alle vi andre måtte bytte skole, kunne faktisk innvandrerjentene gå videre på en ren jenteungdomsskole for muslimske jenter. Skolens analyse var at jentene kom til å slutte etter sjette klasse hvis de ikke fikk gå på skole uten gutter.

Det stoppet ikke der, vi visste mye om hverandre i min barndoms samfunn. For eksempel hvem som fikk juling hjemme. Mange voksne visste også. Men det var helt åpenbart at skolen og barnevernet grep inn oftere og hardere overfor norskfødte foreldre enn mot innvandrerforeldre. Flere innvandrerbarn måtte leve med mishandling.

Det skyldtes ikke vond vilje­, men usikkerhet og mangel på kunnskap og gode løsninger. Forskjellsbehandlingen var urettferdig, på grensen til utilgivelig, faktisk. Slik behandling er det motsatte av å gi alle like muligheter. I dag er det meste av slikt utenkelig. Heldigvis.

Hijabpolitikk. Nylig lanserte tankesmien Agenda et notat på mer enn femti sider om en bedre integreringspolitikk. Politikere fra alle partiene på sentrum-/venstresiden hadde gjennom et halvt år jobbet sammen med flere av våre fremste forskere på feltet. De la frem et notat på over 50 sider med en lang rekke forslag.

Jeg har snakket med over 50 ulike journalister om den rapporten. Over 90 prosent startet med å spørre om det står noe om hijab. I Norge er vi ualminnelig opptatt av muslimske hodeplagg.

Å arbeide mot barns bruk av hijab står ikke øverst på min liste over ting vi må gjøre for å få en bedre integrering i Norge. Det er mye viktigere med fattigdomsbekjempelse, arbeid, utdanning og å få slutt på utbredt diskriminering. Det er viktigere at vi er sammen med naboer, uavhengig av hvilket land de er født i. Det er viktigere at asylsøkere slipper å råtne bort på mottak i årevis, og at vi bekjemper ekstrem sosial kontroll, vold og mishandling. Det er viktigere med god dialog mellom skole og hjem, og at man lærer vitenskapelig tenkemåte og kildekritikk på skolen. Bare for å nevne noe.

Det betyr imidlertid ikke at vi som samfunn ikke bør ha en ­mening om hvorvidt det er bra eller dårlig at barn dekker til hår og kropp for ikke å virke fristende for menn.

Jeg har diskutert hijab siden jeg var 13, fordi noen av venninnene mine brukte det. Jeg snakker fortsatt om det i hverdagen, nå med mødre som selv bruker hijab. Noen av dem har døtre som gjør det samme. Det er ofte ­interessante og gode diskusjoner.

Årsakene til at barn i Norge bruker hijab er veldig forskjellige. Jeg har snakket med jenter som selv mener skautet fører dem nærmere Gud, med jenter som synes hijab er kult og voksent, med jenter som er tvunget av familien, og med noen få som har fått juling hvis de går uten.

Tydelig formidling. I Koranen står det at kvinner skal «senke blikket, legge bånd på sin sanselighet, og ikke vise mer av det som kan være tiltrekkende, enn hva som (i anstendighet) kan være synlig, og la sløret være trukket over brystet». Voksne kvinner må selvsagt få velge helt selv om de vil skjule seg for menn av religiøse årsaker, og ­andre står fritt til å mene det vi vil om det valget. Men barn i Norge skal ikke hemmes av at noen kan se dem som seksuelle objekter.

Dette synes jeg vi som samfunn skal formidle tydelig til foreldre, gjennom skolen. Nasjonale retningslinjer for at barneskoler skal arbeide mot bruk av hijab vil være et langt bedre verktøy enn det vi har i dag.

Det finnes ting som er viktigere enn at småjenter bruker ­hijab. Men god integrering handler ikke om én ting. Det handler om å gjøre veldig mange forskjellige ting på en gang. Og vi skal ikke stilltiende godta dårlig forskjells­behandling, ikke på noen områder. Fordi alle barn i Norge skal ha like muligheter.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 22.08.2016

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt