Åshild Mathisen

108

Mellom svart og hvitt

Dersom vi stenger det religiøse ordskiftet ute fra den offentlige debatten, risikerer vi at det havner på bakrommet. Det er ingen tjent med.

Publisert: 18. aug 2016

Det var nettopp på bakrommet han ville ta debatten, leder i Islam Net Fahad Quereshi, etter ordkiftet med Shoaib Sultan og Linda Noor om hans oppfordring til «verbal jihad».

Angår alle. Sultan takket for invitasjonen, men han ville ikke på bakrommet. Han mente forsoningen måtte skje mellom de involverte parter – «og i dette tilfellet er de involverte partene hele samfunnet og ideologien til Islam Net».

Det bør settes to streker under Sultans poeng: Skal vi leve side om side, angår ordskiftet i de reli­-
giøse miljøene hele samfunnet.

Dagbladets Aksel Braanen Sterri har beklaget sin beskrivelse av religion som en livs-farlig­ tankekonstruksjon. Likevel er han ikke alene om synet, og ytterlig­gående islam har ført til at flere mener det samme.

Dersom vi utdefinerer religionen fordi den viser oss sine mørke­ sider, mister vi muligheten til å bidra til endring. Og vi bekrefter bildet man dyrker i mange lukkede religiøse miljøer. Det er «oss og dem».

Farlig utenforskap. «Å utdefinere mennesker kan være forferdelig farlig», sa Ap-nestleder 
Hadia Tajik i lørdagens Dagbladet-portrett. Folk oppfatter det som usannsynlig at hun er muslim, og tar det for gitt at islam er noe hun vil ta avstand fra. 

Jeg deler Tajiks bekymring for de trange rammene religiøse mennesker utdeles i en sekulær offentlighet. Mens utenforskapet for kristne som regel begrenser seg til å skape vonde følelser hos den enkelte, kan det å utdefinere norske unge muslimer forrykke deres følelse av tilhørighet til det norske samfunnet. 

I dag møter jeg journalist Rut Helen Gjævert til samtale på Arendalsuka. Hun har skapt debatt med TV-serien Frelst, om sin fortid som ekstrem Jesus-soldat. Det jeg synes gjør Gjæverts beretning spesielt sterk, er at hun ikke gir opp troen på at religionen har en relevant plass hos mennesker.

Hun sier at hun ønsker å vise hvorfor tro betyr så mye for noen, og håper serien hennes har skapt større forståelse for hva det vil si å være religiøs. «I Norge sier vi ofte at tro er en privatsak, men tro er altså dypt vevd sammen med identitet, verdisyn, menneske­bilde og gudsbilde. 
Tro påvirker hvordan vi lever ­livene våre», sier hun. 

Må forbys. Komiker Zahid Ali skriver i Aftenposten at han har mange vonde erfaringer med å vokse opp i et strengt muslimsk hjem og miljø. Derfor er det kanskje forståelig at han kaller religion for «steining av fornuften» og mener foreldre må forbys å prakke religion på barna. 

Dersom religion blir definert som en uting, slik den blir i Alis oppgjør – bekreftes bildet fra ­religiøse ledere som sier at det bare finnes rett og galt, sort og hvitt. «Omverden forstår oss ikke, den forakter oss.»

Det må være rom også for ­Zahid Alis kraftfulle avvisning av religion, det speiler hvor sterkt han har opplevd undertrykkelsen. Den rebelske stemmen høres langt inn i moskeene. Samtidig trenger vi mer enn noen gang stemmen fra Gjævert og Tajik. De som tar oppgjøret med det destruktive i religionen, men som ikke gir slipp på den. De som utfordrer og kritiserer innenfra. De representerer en mulighet for dem som befinner seg i lukkede miljøer, en bro over i noe friere. De utvider det religiøse rommet.

Gråsonen. Shoaib Sultan mener­ ikke-troende må engasjere seg mer fordi religions­debatten handler om hvordan vi skal leve side om side i samfunnet. Å avvise troen beveger ingenting, det sementerer «oss og dem». Åsne Seierstad har kalt det for gråsonen, det man finner mellom svart og hvitt. «Man kan kalle sonen grå, eller man kan kalle den fargerik.»

I vårt flerkulturelle samfunn, der det er tendenser til utenforskap og parallellsamfunn basert på religion, er det nettopp gråsonene som representerer en vei ut, en vei videre. Den gråsonen består av dem som tror, håper og tviler. Dem som sparker løs, men samtidig holder fast.

Disse er kanskje de viktigste endringsagentene i vårt fler­religiøse samfunn.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 18.08.2016

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Kristian Kahrs

109 innlegg  2165 kommentarer

Åpen debatt, på bakrommet?

Publisert nesten 4 år siden
Åshild Mathisen. Gå til den siterte teksten.
Dersom vi stenger det religiøse ordskiftet ute fra 
den offentlige debatten, risikerer vi at det havner på 
bakrommet.

Ja, la oss få en åpen debatt om hvordan Muhammed mente islam skulle forstås. La oss ta muslimer som tror på Koranen som Allahs direkte inspirerte og ufeibarlige ord på alvor. La oss få en åpen debatt om vi er tjent med innvandring fra islamske kulturer.

Men er det kanskje en type debatt Vårt Lands sjefredaktør egentlig vil ta på bakrommet?

Kommentar #2

Morten Andreas Horn

81 innlegg  2851 kommentarer

Religiøsitet i et sekulært samfunn

Publisert nesten 4 år siden

Det er et interessant poeng, at mennesker som befinner seg i "gråsonen" kan ha et særskilt behov for at religionsdebatt - og kanskje også -utøvelse? For er religionsdebatt mulig uten synlig religionsutøvelse? - foregår i offentligheten, ute i samfunnet.

Dels fordi dette kan være for dem en bro fra strenge og "mørke", lukkede religiøse miljøer og ut i det åpne og religions-uavhengige samfunnet. Men kanskje mest fordi disse menneskene faktisk har en fot i hver leir, og opplever at de tilhører like mye storsamfunnet som sin religiøse gruppering.

Det er vel ikke noe problem at religiøse viser sine interne diskusjoner fram til offentligheten - enten det nå er inspirasjonsseminarer eller skittentøyvask. Det må også være rom for religionsutøvelse i det åpne samfunnet - selv om noen av de "store religionene" har en særlig utfordring her:

Det later til at de liksom er avhengige av å ha og demonstrere en form for hegemoni, for at religionsutøvelsen skal bli vellykket. Eksempelvis er det visst ikke nok for endel kristne å sitte ned i stille bønn til ens guddom - nei, man vil helst at hele skolen skal gå i samlet flokk til kirken for å dyrke gud - selv om mange av elevene ikke en gang har noen gudstro. 

Jeg har ikke selv noe problem med kirkeklokkers klang og muezzinens rop fra minareten (selv om jeg vet at dette utgjør et støyproblem for enkelte). Men det er en litt krevende utfordring for "det livssynsåpne samfunn" hvordan en veldig utadvendt religionsutøvelse kan kombineres med normal  hensynstagen til omgivelsene. Det kan ikke være slik at bare fordi noe er religion for én, så faller kravet til vise hensyn til andre bort. Religion er viktig for deg, kanskje veldig viktig - men totalt uviktig for din neste. 

Det jeg sliter med å forstå er hvordan  ikke-troende, slik Sultan snakker om, skal kunne  engasjere seg mer i  religionsdebatten. Hva skal vi egentlig bidra med? 

Hvis man selv er religiøs, så kan man kanskje se med en viss forståelse på folk som dyrker en annen religion enn seg selv - man har tross alt til felles at man har tatt det metafysiske spranget over erkjennelsens grenser. 

Men hvis man er areligiøs - slik stadig flere i Norge er - så fortoner jo religionen seg nettopp som en tankekonstruksjon (livsfarlig eller berikende, alt ettersom, eller kanskje heller en sosial konstruksjon  (på linje med andre slike konstruksjoner i samfunnet). 

Det er fullt mulig for meg å diskutere med Sultan eller Stålsett hvordan vi skal leve sammen i vårt felles samfunn. Men i en slik diskusjon må vi stille på like fot, som medmennesker.

Hvis f.eks Sultan sier at "det er viktig for meg å unngå svinekjøtt, fordi min gud forbyr meg det", så må jeg svare: OK, du liker ikke svinekjøtt, jeg respekterer det, selv liker jeg ikke hundekjøtt. Og min bror spiser ikke kjøtt overhodet. Men det må være klart: Vi snakker her om våre personlige preferanser, som er like mye eller like lite verd, enten de nå har en (oppkonstruert) religiøs begrunnelse eller ikke.

Jeg har vært for å utvise forståelse - kanskje i største laget, vil noen si - overfor religiøse som ber om respekt for de underligste ting. Jøder som vil omskjære guttebarna sine, muslimer som vil dekke seg til med hijab, kristne leger som ikke vil henvise til abort.

Jeg forstår at dette er veldig sterke preferanser hos disse - så sterke at de kan benevnes som overbevisninger. Men - det er fortsatt bare preferanser, og det er viktig ha klart for seg. Det kan være riktig og bra å ta hensyn til andres preferanser, overbevisninger. Ikke fordi du selv er overbevist,  ikke fordi det er noe "sannhet" i det den andre hevder - men fordi hensynsfullhet er en god verdi i seg selv.

Men - det er veldig krevende om vi skal leve sammen i et slikt enormt innfløkt spill av quid pro quo, der jeg tolererer A, B og C hos deg,  hvis du tolererer X, Y og Z hos meg, og så har vi Jensen med AA, Aa og aa, osv osv. Spesielt vanskelig blir det dersom noen av oss egentlig ikke ber om respekt for noen særheter utover det helt almenmenneskelige, mens andre liksom har en lang liste av særkrav, som til dels går ut over de vanlige rammene for atferd i samfunnet. 

Jeg mener folk fra alle livssyn bør samles for å diskutere hvordan vi skal leve sammen. Men arenaen for en slik debatt må være felles, lik for alle. Det betyr at man gjerne kan komme dit med sine personlige preferanser - f.eks sin religiøse tro. Men man kan ikke forvente av de andre som møter fram,  at ens egne preferanser får en særstilling bare fordi man har konstruert en guddom til å gi argumentene ekstra tyngde. 

Det kan føles smertefullt å være religiøs i et samfunn der stadig flere anser religion som irrelevant. Men det er en dårlig strategi, da, å bare tviholde enda mer på religionens relevans. Heldigvis har da de religiøse et godt alternativ: De kan basere seg på de almenmenneskelige verdiene som de har et like stort eierskap til som de areligiøse har. 

Kommentar #3

Terje Rye Korsvik

0 innlegg  4 kommentarer

Relevans ved relevans

Publisert nesten 4 år siden

Den religiøse debatten er unektelig for de spesielt interesserte opplever jeg. Tilsvarende eksempelvis landbruksdebatten. Og hvorfor skulle den ikke være det? Interessant for flere blir debatten om trossamfunn av ulike slag først når det avsløres at de bedriver noe det sekulariserte storsamfunnet finner er uetisk, umoralsk eller regelrett ulovlig. I slike tilfeller er det sjelden religion som sådan som debatteres, men usunne miljøer eller usunn ledelse.

Religion generelt må selv vise sin relevans om de skal bli vurdert interessant i en debatt om de større ting. Nå lar deres talsmenn, ofte selvoppnevnte, seg bruke som sirkusartister som nettopp grundig underbygger storsamfunnes syn på hvor lite relevant de er for enhver debatt.

Videre, hvilke løsninger tilbyr religionen til vår tids utfordringer? Motsetninger og krangling og liten evne til samarbeide mot felles mål? Eller utstrakt samarbeide over religiøse grenser i gjensidig respekt, forbilledlig for folkeslag og politiske retninger?

Debatten om religionen tar nok aldri slutt, men hvor relevant den blir utover for spesielt interesserte og sirkusinteresserte bestemmer religionen faktisk selv.

Kommentar #4

Olav Nisi

145 innlegg  4829 kommentarer

Korset provoserer den svenske kirke

Publisert nesten 4 år siden

Nedenstående overskrift er klippet fra Jyllands-posten. Det er rart at saken ikke er omtalt i Norge.  Å bære kors i solidaritet med forfulgte kristne kan provosere muslimer og andre troende.  Trolig ingen  svenskevits dette heller.

Kors-kampagne har udløst kristen ”religionskrig” i Sverige»Ukristelig« og »provokerende« lød det fra den svenske kirke om en opfordring til at bære korset i solidaritet med forfulgte kristne. Én præst har nu forladt kirken i protest.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere