Religionsredaktør Alf Gjøsund

Religionsredaktør

Det ondeste onde

Tradisjonelle kristne har greid å omtolke troen i andre spørsmål. Nå er det tid for å riste litt i demonene.

Publisert: 17. aug 2016

Jeg må fortelle om Edwin, den tøffeste militærpolitibetjenten på Karljohansvern ­orlogstasjon i Horten. To ­meter høy, velartikulert, 
rasjonell, en klippe i troppen vår.

Ingen ting vippet Edwin av pinnen. Bortsett fra William Friedkinds film Exorsisten fra 1973. Vi så den på vaktrommet en høstkveld. Den natten var Edwin et aspeløv. Jeg fikk ikke sove særlig godt selv heller, for Edwin nektet å skru av taklyset. «Jeg tror ett hundre prosent på dette», sa han.

Den har et slags grep på mange av oss, frykten for de mørkeste kreftene. Forestillingen om at det finnes slike personlige, åndelige­ krefter er dypt integrert i vår kristne kultur. Selv husker jeg advarslene mot å leke med spiritisme i tenårene, for eksempel ved å bruke et ouijabrett. Det var ikke tall på alle dem som skulle ha fått livet sitt ødelagt etter slik «lefling» med åndeverdenen.

Det gjorde inntrykk. Noe jeg også kjente et snev av da jeg leste intervjuet med den autoriserte, katolske eksorsisten Lars Messerschmidt i Vårt Land lørdag. Dette vil jeg helst ikke rote borti.

Bibelsyn. Det er nødvendig ­likevel. Ikke minst i noen kristne­ sammenhenger lever misjonærenes øyenvitneskildringer av besettelser og eksorsisme. Få i miljøet protesterer, siden lignende hendelser beskrives i Bibelen. Samtidig er det vanskelig å integrere det tradisjonelle, bibelske verdensbildet i et samfunn som kun aksepterer naturvitenskapens svar.

Den rasjonelle forklaringen, at man på Jesu tid tolket psykisk sykdom som onde ånder, fungerer ikke helt i disse kretsene. Da er man nemlig over i et ­annet bibelsyn, der man ikke bare avviser Bibelens overnaturlige hendelser, men også inndelingen av den åndelige verden med Gud og hans engler på den ene siden, og djevelen med sine demoner på den andre.

Et av resultatene er at vi fortsatt får nye eksempler på usunn praksis i kristne miljøer.

Temaet trekker også Den katolske kirke inn i diskusjonen som har ­pågått i vår og sommer. Katolske bispedømmer er pålagt å ha en ­demonutdriver tilgjengelig. Presten Lars Messerschmidt fortalte ikke bare om sin egen fulltidspraksis, men også om den psykisk syke studenten Anneliese Michel. Hun døde i 1976 etter ti måneder med eksorsisme, utført av to katolske prester. «Hun var besatt», fastslår Messerschmidt.

Mange lesere gjorde antakelig sine tanker da Messerschmidt forklarte årsaken til at hun ­angivelig ble besatt, nemlig at hun hadde blitt bedt av jomfru Maria om å lide for andre menneskers synder. Han forklarer også hva han mener er andre årsaker til besettelse: narkotika og hemningsløs sex, og lefling med «new age».

De mest sårbare. Da jeg leste­ det, ble jeg slått av tanken på hvor ødeleggende det må være å bli definert som besatt av slike uhyggelige krefter. Jeg vet ikke hvordan jeg selv ville reagert på en slik «diagnose».

Dessuten er det påfallende at det er de mest sårbare som blir definert slik. Mennesker med tragisk fortid, mennesker uten forankring, på søk etter bekreftelse og mening, mennesker som er disponert for psykoser og vrangforestillinger.

Og det slår meg hvor avhengig disse «besettelsesdiagnosene» er av et forhåndsdefinert verdensbilde. På samme måte som en harmonisk kristen vil tolke positive ting som Guds velsignelse, vil en kristen ute av balanse kunne ty til den mørke siden når det vanskelige skal tolkes.

Åndsdimensjonen. Hele fenomenet er preget av at de empiriske vitenskapene fortsatt har liten innsikt i menneskesinnet. På samme måte som vi fort tyr til kunst, filosofi og religion når vi skal beskrive et fenomen som kjærlighet, blir fagspråket utilstrekkelig i møte med de mørke sidene av menneskesinnet. Dette lar seg ikke uten videre legge ­under et mikroskop.

Like fullt trenger vi et språk, også for disse sidene av livet. Det er da noen av oss begynner å snakke om ånd. Og i noen tilfeller ånder.

Det betyr ikke at Jesus må ha snakket til personlige demoner da han helbredet de to som levde i huler på andre siden av Genesaretsjøen. Han snakket til et fikentre også – som reagerte ved å visne – uten at fikentreet nødvendigvis hadde en personlighet. Fortellingene om besettelse kan omtolkes uten å kaste vrak på Bibelen som tolkningsnøkkel til tilværelsen.
Den kristne religionen har sin styrke i at den relativt uproblematisk kan ta opp i seg nye perspektiver og ny kunnskap. Kristne har greid det i andre spørsmål når vitenskapen har gitt ny innsikt. Nå er det tid for å riste litt i demonene.

I mellomtiden håper jeg at færrest mulig opplever at Lars Messerscmidt er den eneste løsningen.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 17.8.201G

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Pål Georg Nyhagen

205 innlegg  1811 kommentarer

Dumskap og hybris i de beste forkledninger

Publisert nesten 4 år siden

Satt helt på spissen: Det er den tolkningen som fungerer og åpner for helbredelse som er den riktige for den som lider.

Det handler videre om definisjonsrett og dermed definisjonsmakt. Vi tolker alle data ut fra våre forutsetninger. Valget av de perspektiv og premisser man arbeider ut fra er selvsagt f.eks. ikke vitenskapelig, men går forut for all undersøkelse og forskning. Hvilket paradigme man faktisk vurderer fenomenene ut fra avgjør naturlig nok hvilke konklusjoner en trekker. Man må altså alltid bestemt skille mellom det som menes å være fakta, tolkningene av disse fakta og de mange forutsetninger, bevisste som ubevisste, som alltid påvirker tenkningen og tolkningene. Det er ikke så enkelt at det her er tale om kristendom versus naturvitenskapelig betraktninger: Men om hvordan verken den førstes eller andres autoritativt gitte språklige kapital ikke blir inflatorisk og går langt over sine bredder. For det første blir i verste fall manglende innsikt og overtro på eget virkelighetsbilde og syn for snevert for virkeligheten; og for det andre at man undervurderer de erfaringer, faglige kunnskaper og den naturvitenskapelige viten som også er frukter av de gaver Gud tilrettela i skaperverket og for sin skapning.

Både teologien og naturvitenskapen er gaver og verktøy så lenge de benyttes der de hører hjemme. Dvs man må innse at de begge har sine begrensninger. Teologien og naturvitenskapen er ikke tilstrekkelig og relevante der de begir seg inn på områder som de ikke har forutsetninger for å kunne uttale seg om. De er ikke konkurrenter, men supplerer hverandre. Eksempel hva gjelder tro og Gud: Fravær av anerkjente naturvitenskapelige bevis er som kjent ikke bevis på fravær.

Og man gjør vold på medmennesket ved å invadere vedkommende med nærmest Gudsautoriserte påstander som faktisk kan gjøre vondt verre. Eller med en reduksjonisme som fratar livet og mennesket dets under; integritet og verdighet.

Når vi leser NT, så ser vi der helt klart at det ikke finnes noen med bipolare lidelser, depresjoner, psykotiske lidelser etc. der. Altså det vi i dag kaller ”psykiatriske lidelser og pasienter”. Men mennesker som led psykisk fantes nok også den gangen; og de fikk ikke den behandling vi i dag er kjent med og som de formodentlig ville blitt bedre av. Det er naturligvis høyst sannsynlig at Jesus traff på flere slike lidende; nettopp fordi Han raskt la merke til mennesker med lidelser som medførte at de delvis eller helt var ute av stand til å fungere tilstrekkelig for å ivareta sitt livsansvar og videre bli inkludert i fellesskapet. Men i NT ser vi at de lidende deles inn i bare TO kategorier: De som lider av somatiske/fysiske sykdommer og de som er besatt av demoner.

I dag har vi troende den ikke ubetydelige utfordringen med å operere med TRE (!) kategorier; nemlig de somatisk syke, de psykisk rammede... og de demonbesatte. Det er faktisk vesentlig å innse at vi bør se på bibelens "diagnosepraksis" med den ytterste forsiktighet uten at dette innebærer at Kristi verk på noen som helst måte reduseres. Vi bør også videre se på de riktige valg mennesker har tatt gjennom historien som frukter av Den Hellige Ånds selv om det mennesket som har tatt stegene ikke har begrunnet sine valg ut fra noen tro i det hele tatt. Har Gud skapt mennesket, og er Kristus sannheten, så er Han nødvendigvis alltid ”et tilstedeværende  element” der enhver sannhet om mennesket kommer til uttrykk. Som vi ser av NT, så helbredet ikke Jesus alle; det var ikke det som var poenget heller. Hans helbredelser var innslag av en sannhet om verden og mennesket som en dag skal bli virkelighet; mennesket er her - i prosess. Uten at forklaringer på ett og alt er gitt; vi er så og si "halvfabrikata" som har ansvar for samrbeidet med Gud for å realisere oss som mennesker. Dvs er undre og helbredelser fantastiske elementer av det som skal komme - det ble synlig og merkbart i nået her og der: Gud er kjærlighetens rike og dette ble stedvis synlig og merkbart ved Jesu utstrakte hånd.

Jesu liv, kors og oppstandelse var og er like vel det endegyldige bevis og tegn. Med et slikt tegn markert for menneskeheten, så faller – eller burde falle - ethvert annet krav om tegn bort. Det er altså avgjørende at jeg baserer mitt med Gud utelukkende på den posisjon jeg har i Kristus og ikke på min livskvalitet. Selv om det akk og ve er så lett å falle i sistnevnte grøft.  Jeg vet. Vi skal m.a.o. si ja til det å være menneske og det menneskelige, til tross for alt hva som ofte skremmer oss fra akkurat dét: Fordi Gud selv har bejaet det gjennom nettopp å bli menneske.

Men vi ser av NT og tiden etter at mange mennesker med rett tro måtte fortsatt lide med sine utfordringer og flere døde av dem. Paulus måtte bære sitt, og andre led mildt sagt en heller trist skjebne. Selv om de som disipler og troende enten var i dialog med Jesus eller hadde unike Gudserfaringer. Poenget var og er tydelig nok ikke å leve det liv man i vestlige overflodssamfunn i 2016 anser som nødvendig for å kjenne seg tilfreds.

Noen mennesker kan dog i ny og ne heldigvis fortelle om helbredelser ved bønn. Enkelte erfarer dette spontant og andre gjennom lange prosesser i samarbeide med leger og andre omsorgspersoner. Og i sistnevnte kategori tilhører vi alle. Vi er alle en annens neste. Vi bærer like vel som regel flere spørsmål enn man kan besvare heller ikke  lege eller prest. Sistnevnte bør dog være forsiktig med å åndeliggjøre det som skjer her av utfordrende og en dog forverrende art. Som kjent helbredes ikke alle, noen fortsetter å være syke, eller blir dessverre mer syke. Og noen dør i sin lidelse og ensomhet. Men bibelen sier like vel klart at Gud er også med den lidende og den døende, og oss andre her!

Gud er her. Og nettopp hos oss som lider. Så får vi holde fast i at det ikke er de flyktige følelser som her er høyeste autoritet og sannhetskriterium. Men Guds løfter og Jesu kors og oppstandelse. Det handler altså om tro; og dermed klamre seg fast i noe som er større enn meg selv og ikke stole på de konklusjoner følelsene kontinuerlig forsøker å etablere. Er min tro avhengig av mitt eventuelle overskudd for å være sann og fungere, så er det en heller liten og dum gud jeg tror på. Gud blir nemlig avhengig av meg, og ikke jeg av Ham. Det begrensede og negative ligger altså hos meg selv. Lar jeg Gud være Gud og det som plager og eventuelt river ned være noe som tilhører det å være menneske, så ser jeg at jeg deler skjebne med mengder av Guds skapninger. Jeg vet det ikke er lette skritt å gå. De tanker jeg produserer om Gud og livet i de verste fasene kan bli så negative, lavpannede og destruktive at jeg ville skamme meg voldsomt for å nevne dem til en annen som lider. Ergo skal man ikke alltid stole på egne konklusjoner når livssansen er utsatt for forvrengninger. Men på Gud.

Jeg ber mine bønner og gjør korstegnet hver dag, også når det er mørkt og temmelig ille. Vi ber Gud om å fri oss fra det onde. Men enhver har for lengst fastslått at det er en masse onder som mennesker ikke blir spart for. Det som plager forsvinner ikke dermed med denne bønnen, slik verken kreft, HIV, eller andre alvorlige eller mindre alvorlige sykdommer ville forsvinne med samme bønn og nevnte lille tros-rituale med korstegn. Men tegnet og bønenn er en påminnelse om at jeg også her og nå er et Guds barn, og at Gud er med hver eneste dag.

Til slutt vil jeg til tross for alt dette nevnte påpeke at jeg er overbevist om at det finnes onde åndelige krefter. At det objektivt sett finnes en åndsverden hvor negative åndskrefter har interesse av å ødelegge for Guds skapninger. Dog er det vesentlig at dette aldri blir kilder for forklaringer og påstander der man ikke vet hva som foregår, blir usikker, engstelig, og mangler kompetent menneskelig og helserelatert innsikt.

Innfører man som teolog kun naturvitenskapelige forklaringsmodeller, uten å ha et større virkelighetsbilde som supplement, så innebærer dette samtidig at man undergraver premissene for egen tro. Om det er psykiske betingelser som alltid (!) ligger til grunn for påstander om en destruktiv åndelig virkelighet, så må det selvsagt samtidig være slik at det ligger psykiske begrunnelser bak enhver positiv påstand om Gud og videre om påståtte undere.

Og motsatt: Man skal som troende selvsagt aldri akseptere påstander om onde ånder og besettelse uten en omfattende og dyptgripende begrunnelse hvor vedkommende teolog samtidig uttaler seg som faglig kompetent psykiatrisk sakkyndig - psykolog.

Det holder faktisk mange ganger med det å være medmenneske, vise omsorg og tålmodig nærvær – hvilket også er frukter av den gave det er å være et Gudeskapt menneske. Selv om det er krevende for den som er rundt.

Dessverre kan ledere med et ureflektert og alt for optimistisk ensidig forhold til bibel og tro være det samme som å gi et lite barn en ladd revolver. Jeg har selv i mange tiår strevet med tunge depresjoner og angst. Dessverre har jeg under svært vanskelige faser for flere år tilbake erfart påstander om åndsbesettelse og demoni som utelukkende fungerte som mengder av bensin på det allerede godt brennende lidelsesbålet; og det forverret helsen betraktelig. At jeg i dag er i live er i hvert fall ikke disse kristne lederes skyld.

 

 

 

 

 

 

Kommentar #2

Eirik A. Steenhoff

26 innlegg  461 kommentarer

Publisert nesten 4 år siden

Gjøsund vil ''trekke Den katolske Kirke inn i diskusjonen'' om eksorsisme og demonbesettelse, men for Kirken er ikke dette egentlig en diskusjon. Dette er jo noe som har pågått og vil fortsette å pågå, uavhengig av hva Alf Gjøsund måtte mene. At det er kontroversielt, er ikke noe nytt. Det er mer interessant å se hva som ligger bak kontroversen.

Demoniet er en overnaturlig realitet, liksom englene - og Gud selv. At troen på overnaturlige realiteter skal vekke oppsikt innenfor en virkelighetsforståelse som så til de grader bygger på overnaturlige realiteter, er vel det egentlig oppsiktsvekkende her.

Når det er sagt: Gjøsunds kommentar er uttrykk for en utbredt naturalisme. En oppfatning om at det synlige og empirisk tilgjengelige er det eneste virkelige. Spiritualitet blir da en slags oppbyggelig del av psykologien. En dag vil vi kanskje få vite mer om hva det onde og de psykiske og spirituelle fenomener ''egentlig'' er, med det vitenskapelige fremskritts hjelp. Det vil kunne avdekkes som det det er: en del av den naturlige virkeligheten.

Men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke kan tenke meg noe mer virkelig enn en demonbesettelse.

Den demonbesatte er likevel et ekstremtilfelle. Nettopp i gråsonen mellom psykiatri og det ukjente - mystikken. Men hva er psykiatri, hva er en psykisk lidelse, dypest sett? Det er, ut fra en kristen virkelighetsoppfatning, i seg selv ikke bare en del av den naturlige, men også den overnaturlige virkelighet. Noe kan følgelig behandles psykologisk, dvs med menneskeskapte metoder for å endre folks sinnstilstand. Noe kan ikke det. Kirken har derfor et ritual for å hjelpe mennesker ut av besettelse. Det er ikke et komplisert rituale, og i alle fall ikke som i skrekkfilmene. De bygger, som sakramentaliene ellers, på Jesu egne ord.

Kommentar #3

Oddbjørn Johannessen

192 innlegg  13478 kommentarer

Takk!

Publisert nesten 4 år siden

Jeg vil rett og slett bare si takk til Alf Gjøsund for et meget godt innlegg.

Kommentar #4

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert nesten 4 år siden
Eirik A. Steenhoff. Gå til den siterte teksten.
Men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke kan tenke meg noe mer virkelig enn en demonbesettelse.

Hva du og dere måtte tro på er nå ikke min sak, men Alf tar opp ett poeng. Hva når det dere tror på går ut over noen. Det som beskrives som besettelse går ofte ut over mennesker som reagerer helt naturlig på opplevelser de aldri burde ha opplevd. Mennesker med store traumer fra vold og overgrep har ofte problemer med selvbilde, syns og hørselshalusinasjoner, relasjoner. De trenger å høre at de reagerer naturlig på noe de ikke burde bli utsatt for, ikke at de er utsatt for demoniske krefter. At de er styrt av ondskap.

Jeg kan ikke tenke meg mye mer nedrig vi kan gjøre mot mennesker som har opplevd overgrep. Men du har vist deg som en god apologet for den katolske kirke.

Kommentar #5

Johan Lothe Okkenhaug

9 innlegg  184 kommentarer

Er psykiatri "overnaturlig"?

Publisert nesten 4 år siden
Eirik A. Steenhoff. Gå til den siterte teksten.
Men hva er psykiatri, hva er en psykisk lidelse, dypest sett? Det er, ut fra en kristen virkelighetsoppfatning, i seg selv ikke bare en del av den naturlige, men også den overnaturlige virkelighet.

Kan Steenhoff utdype hva han mener med at en psykisk lidelse er "en del av den naturlige, men også den overnaturlige virkelighet"?

Jeg vil som OJ (#3) også takke for et godt innlegg. Demonbesettelse var "Hovedsaken" i VL's papiravis 13. august. Jeg er helt enig i det teolog og sjelesørger Øyvind Eide uttaler i sakens anledning med overskrift "Sykdom er ikke tegn på ondskap" (side 18 i nevnte avis). Eide utdyper sitt syn i en lengre artikkel i Tidsskrift for sjelesorg nr. 3, 2008 (s. 174 - 188), for den som måtte være interessert. Det finnes flere bøker om emnet; f.eks. "Demonbesettelse - psykiatriske og teologiske synspunkter" av teolog og psykiater Atle Roness (Luther Forlag, 1981). 

Kommentar #6

Tore Olsen

22 innlegg  5415 kommentarer

Fagpersonell i åndelige spørsmål

Publisert nesten 4 år siden
Alf Gjøsund. Gå til den siterte teksten.
Det betyr ikke at Jesus må ha snakket til personlige demoner da han helbredet de to som levde i huler på andre siden av Genesaretsjøen. Han snakket til et fikentre også – som reagerte ved å visne – uten at fikentreet nødvendigvis hadde en personlighet. Fortellingene om besettelse kan omtolkes uten å kaste vrak på Bibelen som tolkningsnøkkel til tilværelsen.
Den kristne religionen har sin styrke i at den relativt uproblematisk kan ta opp i seg nye perspektiver og ny kunnskap. Kristne har greid det i andre spørsmål når vitenskapen har gitt ny innsikt. Nå er det tid for å riste litt i demonene.

Finnes det "fagfolk" innen åndelighet? Har noen fasiten? Når skille mellom emosjonell ubalanse grunnet hormonelle forstyrrelser - for mye eller for lite signalstoffer i sentralnervesystemet? Skille mellom hallusinasjoner og relle åndsopplevelser?

Hvem skal fortelle hvem hva som er sant? Når vet man hvordan å behandle, og hvem påtar seg demonutdrivelse? Må man levere inn en diplomoppgave først?

Eller er det med det som med alt annet, at enten er det sant, eller ikke - altså svart hvitt (slik forholdet er mellom Gud og Hans engler og Lucifer og hans engler) - hvem skal lære opp hvem innen dette "faget"?

Drev noen med demonutdrivelser før Kristus selv gjorde det?

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere