De sementerer et intimt forhold til de blåblå, og er ikke interessert i om det finnes bedre alternativ. Det er trist og lite ambisiøst.
KrF sier (i god KrF-tradisjon) at det er politikken og ikke partinavn som teller – og at tyngdepunktet må være i sentrum. Dette fremstår lite troverdig når man ikke engang åpner for sonderinger for å sjekke realismen i andre alternativer hvor sentrum kan få større samlet innflytelse.
I sin landsstyreuttalelse velges mange gode og viktige saker å teste samarbeidstanken på, med en underlig konklusjon. Jeg har aldri sett et KrFmed så små ambisjoner at man sier seg fornøyd med et gjennomslag som styres og begrenses av en blåblå regjering – en regjering som i dag lar et egosentrisk, fremmedfiendtlig, materialistisk og liberalistisk Frp ha vetorett for graden av KrF-innflytelse. Jeg er glad for at mindretallet i landsstyret var stort.
Før siste valg låste man seg til et løfte som åpnet en dør for Frp i regjering, til tross for at man aldri har gjort dette før, og til tross for at en H/KrF/V-regjering «var å foretrekke». Det har i ettertid skapt store problemer for KrF, både hva identitet og oppslutning angår. Høyre bør tydelig utfordres til å droppe Frp. Noe annet bør gi grønt lys for sondering av andre relasjoner. Ap er avgjort nærmere sentrum enn Frp, og samarbeidskulturen der har vært i positiv utvikling.
KrF omtaler den store avstanden til Frp. Likevel settes regjeringsdøra på gløtt! Det gir et stort forklaringsproblem. Tidligere statsminister Jan P. Syse sa at «det beste i Høyre kommer til uttrykk i samarbeid med KrF». Han sa ikke det samme om Høyres forhold til det stortingspartiet som er lengst fra sentrum; Frp.
Vil KrF aldri vite om det beste i nabopartiet på venstresida (Ap) kommer til uttrykk i samarbeid med KrF og sentrum? Man trenger ikke forhandle før man har sondert terrenget. Den som leter i dette terrenget etter innhold, han finner. Men da må man komme seg ut i friluft.
FØRST PUBLISERT I VÅRT Land 12.8.2016