Voldtekt - den ufarlige forbrytelsen

Frifinnelsen av 3 menn som hadde sex med en dopet 18-åring, har fått Norge til å rase. Sosiale medier koker, og flere demonstrasjoner har blitt arrangert.

Det er en berettighet harme, som sier at nok er nok. For det har lenge blåst en vind av bagatellisering over landet. Og demonstrasjoner til tross; vinden har ikke lagt seg.

Samtidig med raseriet mot frifinnelsen, pipler nemlig også kvinnefiendtligheten frem: Var hun ikke litt skyld i det selv? Hun tok jo imot dopet.. Kanskje ville hun det egentlig..?

Moraliserende holdninger

Denne holdningen tar noen lekdommere med seg i retten. Undersøkelser viser at lekdommere til dels har moraliserende holdninger overfor kvinner og seksualitet. Det er ingen grunn til å tro at dette ikke påvirker skyldsspørsmålet. At det "hadde vært synd" å ødelegge en ung gutts liv med fengsel, har lekdommere også uttrykt.

Psykiatere og bistandsadvokater må tidvis råde klienter til ikke å anmelde. Det å ikke bli trodd, kan bli for belastende.

Advokatenes frykt er berettiget. Kun 1 av 100 blir dømt. Det er i praksis risikofritt å voldta.

Flere foreslår derfor å senke straffene for å få flere dømt. Men det som kan synes som gode intensjoner, illustrerer egentlig for hvor lite alvorlig vi tar voldtekter.

Det er mange uløste drapssaker i Norge også. Hadde en foreslått å senke straffene for å få flere dømt? Hevdet at offeret kanskje "ville det litt" selv?

Det høres idiotisk ut når en sammenligner det slik. Men det ER idiotisk også.

Kvinner resignerer

Like trist som hver enkelt voldtekt er, like påfallende vanlig er det. Hver 10 kvinne har opplevd en voldtekt, og hver 3. jente under 18 år, seksuell trakassering.

Selv kommer jeg på flere bekjente som har opplevd dette.

Én fortalte for noen år siden at hun trodde hun hadde blitt dopet ned på et utested. Sikker kunne hun ikke være, for hun husker kun små glimt av en fremmed som hadde sex med henne. Men sårene i underlivet, og det at hun plutselig befant seg ruset på et ukjent sted, talte sitt. I etterkant skjønte vi at det var en voldtekt. Likevel kom vi ikke på å anmelde. Kanskje det var for vanlig? Kanskje visste vi, ubevisst, at når ung kvinne er ute og drikker, er hun ikke bare det; hun må også tåle å bli dopet og voldtatt.

Det har slått meg hvordan også kvinner kan bagatellisere voldtekt. Det er nesten som en forventing, en resignasjon. "Det var ikke akkurat voldtekt, men",  "ikke helt frivillig, men", "det jeg i dag ville kalt en fest-voldtekt" osv, er alle utsagn jeg har hørt, om det jeg er sikker på var en voldtekt.

Holdninger må endres

I stedet for å minske straffene, bør voldtekt bli anerkjent for den alvorlige forbrytelsen den er.  Både fag- og lekdommere, samt de som møter overgrepsutsatte i politi og helsevesen, må få bedre opplæring. Og holdningene blant folk, blant oss, må endres.

Andrea er offeret som nektet å la skammen være hennes - men som navnga de som var tiltalt.

I flere medier blir Andrea nå spurt om hun har skyld i at andre sender trusler til de frikjente mennene.

Andrea svarer: "Det er ikke mitt ansvar. Det er de som har gjort det, som må ta det ansvaret."

Svaret kunne vært en god rettesnor for hvordan vi dømmer.

I stedet blir spørsmålet betegnende for hvordan vi tenker om straff og skyld når det gjelder kvinner.

Publisert i Vårt Land 12.08.2016.