I det godes tjeneste?

Den første setningen i denne ingressen er hentet fra faktaboksen i et portrettintervju med Zerai som Vårt Land publiserte lørdag 6. august. I avisens egen ingress, er imidlertid teksten mindre nøktern:

«Om sommeren trenger ikke den katolske presten Mussie Zerai vekkerklokke. Han blir uansett vekket midt på natten av flyktninger som holder på å drukne».

Zerai er eritreer og ble foreldreløs som liten gutt. Moren døde i barsel, mens faren måtte flykte. Mussie og hans søsken vokste opp hos bestemor som tok seg av dem som best hun kunne. Da han var 17 år, valgte han selv å flykte. Han reiste til sin far i Italia der han etter hvert utdannet seg til prest.

Han har selv vært flyktning, han vet hvilke lidelser de gjennomlever. Hans engasjement er ekte og inderlig. Zerai er bosatt og arbeider som sogneprest i Sveits. Med dagens teknologi er han likevel alltid tilgjengelig. Hans telefonnummer er kjent blant alle eritreere som er på flukt, men også blant en rekke andre nasjonaliteter, slik det framgår av intervjuet.

Folk, som sitter i båtene på vei over Middelhavet, ringer til Zerai som deretter kontakter den italienske kystvakten som plukker dem opp. I artikkelen får vi inntrykk av at det er de, som er i havsnød og som er i ferd med å drukne, som ringer ham. Men er dette riktig, kan dette stemme? Har 150.000 av migrantene vært i havsnød de siste fem årene? Kan hende, men det høres mye ut.

Båtflyktningene, som legger ut fra kysten i Nord-Afrika, gjør det mer eller mindre på «måfå». De håper å bli plukket av et skip, eller at de faktisk greier å komme seg over til den andre siden for egen maskin.

Alle disse 150.000 må ha hatt med seg det forløsende telefonnummeret til mannen i Sveits. Det synes lite sannsynlig at de lar være å benytte seg av denne muligheten før vannet begynner å fylle båtene – da de er i fare. Mest sannsynlig kontaktes Zerai da de er ute på det skremmende havet og det ikke er noe skip i sikte. Slik sikrer de seg at de kan bli plukket opp.

Alt dette er forståelig – både at folk ringer nødnummeret for å sikre seg at de blir plukket opp, og at Zerai på denne måten hjelper flest mulig trygt i land i Europa. Det er utvilsomt en god gjerning – isolert sett. Men det er også et dilemma. Eller, det bør også være et dilemma.

I VL-intervjuet kan vi lese at: «De siste årene har han vært en sterk forkjemper for en større innstas mot disse bakmennene (menneskesmuglerne). Likevel blir han kritisert for at rollen som mellommann mellom båtflyktningene og kystvakten egentlig bare er til hjelp for menneskesmuglerne.»

Zerai avviser dette. Han minner om at menneskesmuglerne ikke bryr seg om livene til flyktningene. Han selv kan ikke la dem seile sin egen sjø. Han ser det som sin plikt å redde liv, samtidig som han kjemper mot menneskesmuglerne.

Av intervjuet framgår det også at han hjelper de som ankommer Europa med å søke asyl «og hva de bør svare under intervjuene». Asylsøkerne får i hovedsak spørsmål om identitet og om grunnen til at de er på flukt. Vi må forstå det slik at presten anbefaler dem å ikke svare direkte på disse spørsmålene, slik det faller dem inn, men svare noe annet, noe som kan sikre dem asyl. Altså å lyve. Dette er naturligvis uakseptablet.

Mussie Zerai framstår slik som en ikke uvesentlig pull-faktor. Dersom vi forutsetter at de, som bestemmer seg for å legge ut på denne reisen, er klar over farene – blant kyniske menneskesmuglere og en høyst usikker sjøreise og andre risikofaktorer, veier dette opp mot muligheten for å lykkes, så vil det å ha telefonnummeret til presten i Sveits sannsynligvis for mange veie opp for en del av risikoen.

Dette kan være nok til at de tar beslutningen og legger ut på den farlige reisen. I så fall er Zerai sin virksomhet tvilsom, eventuelt kritikkverdig i et større perspektiv.  Det varme hjertet styrer handlingene. Det kalde hodet, som alltid også må være med for å kunne gjøre en god humanitær og er riktig innstas, synes ikke å være en del av dette.

Det er imidlertid ikke vanskelig å forstå den gode presten. Han har selv vært flyktning, han vet hvordan folk lider. Han gjør det han kan for å hjelpe dem. Men dersom det også fører til at flere legger ut på reisen, risikerer også flere å dø – enten blant kyniske menneskesmuglere eller på havet.

Av de som kommer fram, venter en ørkesløs tilværelse i asylsystemet eller langt verre som illegale innvandrere i gettoer i Europa.  Noen vil komme i arbeid, andre ender som livslange klienter, eller at de må livnære seg på tvilsomt vis.

Mange gode mennesker stiller opp, noen med velkommen-plakater og litt mat på en jernbanestasjon, slikt som er synlig for all verden, mens andre gjør det grundigere. Men få om noen gjør en slik innsats som Mussie Zerai.

Å stille spørsmål ved en slik selvoppofrelse, oppfattes kanskje ikke som nobelt eller passende. I en situasjon der menneskeskjebner står på spill, er det imidlertid mer enn noe viktig å være kritisk – også i forhold til det umiddelbart gode, dersom det altså skulle vise seg ikke å være til det beste for de lidende, eller tvert imot viser seg ikke å være til gunst for de utsatte i et større perspektiv. Kanskje jeg tar feil, men da har jeg i alle fall stilt spørsmålet. Det kan ikke være feil.

Når det gode blir det bestes fiende, er det som mest påkrevet med et kaldt hode. Dette kan synes å mangel hos mange både i handling og i debattene om dette vanskelige temaet.