Når det singler i glasshus

I en underlig slags meta-artikkel i Vårt Land lørdag 6. august kommer det frem at en rekke "eksperter" er redd for at høyrepopulistiske debattanter slipper til i offentligheten. Det blir aldri konkretisert hva man er redd for, eller hva disse debattantene forfekter. Men ekspertene kvier seg ikke desto mindre for å prate i vei.

Særlig er det Hanne Nabintu Herland som får gjennomgå. Gyrid Gunnes er redd for at hennes meninger legitimeres når Olavsfestdagene inviterer henne til debatt. For dermed "flytter vi grensen for hvordan islam og muslimer omtales i den offentlige debatt." Men debatten Herland deltok i, hadde visstnok temaet: "Var Jesus en kommunist?"

Kanskje var Gunnes på en velfortjent ferie i det aktuelle tidsrommet, og fikk ikke med seg debatten. Men da burde hun også, som festivalsjefen antyder, la være å uttale seg.

Gunnes kan dessuten fortelle at hun er blant ikke dem som "tenker at det hjelper å ventilere kontroversielle meninger i offentligheten." I lys av denne uttalelsen fremstår imidlertid hennes egen offentlige opptreden som høyst dobbeltmoralsk. Dette er teologen som sto i prestekjole på Høstutstillingen og fremsa bønner til Allah, dyppet familiebibelen i sitt eget menstruasjonsblod for å gjøre et bisart teologisk statement, og døper barn med ikke-trinitariske formler med den konsekvens at dåpen ikke kan anerkjennes i noe kirkesamfunn.

Hun lever av den kritiske og ofte negative offentlige oppmerksomhet hun mottar for sine uttalelser og stunts, i et vedvarende forsøk på iscenesettelse av egen person. Gyrid Gunnes er da også mye lenger ute i periferien av den offentlige debatt enn Hanne Nabintu Herland.

For Gunnes gjelder visst toleransen og ytringsfriheten bare for henne og hennes meningsfeller – hvem nå de er.