Vold avler vold

Dagens virkelighet vil utvilsomet etterlate seg et ettermæle, terrorismens og tyranniets århundre som følge av den internasjonale situasjon vi befinner oss i. Med unntak av 22.07.2011 har vi så langt vært forskånet for terroranslag, men vi har ingen garantier hva femtiden kan bringe. I markeringen av minnedagen for ovennevnte dato, ble vi igjen minnet om en ideologi som i utgangspunktet er riktig, og i samsvar med nasjonens verdigrunnlag, demokrati, meskerettigheter, nestekjærlighet, respekt, og aldri mer 22.07. I utgangspunktet helt riktig, kristendom. Fem år etter har demokratiet kommet til uttrykk gjennnom et stortingvalg, og gitt oss nye utfordringer om verdigrunnlag og ideologi.Her må letes med lys og lykte hvor balansen er mellom politikkens realiteter og kristenfolkets stemmegivning. Ja, endog måtte vi høre fra Natos generalsekretær og tidligere statsminister under minnegustjenesten i Oslo Domkirke, hvordan vi bør hegne om fred og demokrati i dette landet, og tilføyde til slutt "om nødvendig med militær våpenmakt." Dette var et beklagelig utspill.

Dagens realiteter med eskallering av vold og terror må da i anstendighetens navn påkalle enkelte spørsmål om hvorfor og hvordan - utover at det enten må være ondsinnede fanatikere som står bak eller fundamentalister, radikalisert islam. Hvilken religiion appellerer til vold som gjengjeldelse mot vold? Finnes det et sted i NT hvor ondt skal besvares på samme måte? Tekstene er krystallklare. Ord som naivitet, snillisme m.fl. er sikkert velmente forsvarsmekanismer - men hjelper det motsatte? Alternativet synes nesten entydig, mer våpen, styrket forsvar, bombing, og best i allianse, da er vi sterkest. Hvordan klarer selvbedraget å få grobunn? Ser vi noen bedring?  Redusert vold, terror, krig? Er det på tide at politikken legges om, utfordring til Krf?  Ser vi til våre naboland, hvor mye vold, terror hører vi om i f.eks. Finland, Sverige? Det kan være en årsak -  de er ikke med i Nato.

Vi og vesten har en blind tro på barbariets premisser, øye for øye, tann for tann. Har vi sett noen annen virkning av dette enn til det verre? I ulike regjeringer har vi et sterkt engasjement i å invollvere oss i internasjonale operasjoner. Kremter storebror i vest eller Nato, så er lojaliteten nærmest som et kjærlighetsforhold, vi svikter aldri. Troen på å kunne bombe seg til fred er ustoppelig, med nærmest lukkede øyne for alle menneskelige tragedier i de land og områder som rammes. Rapport etter rapport viser falitt, og situasjonen forverres. Selv i etterpåklokskapens navn synes Tony Blairs erkjennelse om krigen i Irak, fremført for døve ører. Kampen mot terror fortsetter med uforminsket styrke. Når er nok,nok?

Det er ikke å undre seg over at de forskjellige land i Midt-østen får nok. Vi har flyktningekrisen som et resultat av ufattelige menneskelige tragedier, mennesker som har mistet alt med kun tragedier, nød og elendighet i utsikt. I tillegg til flyktningestrømmen, et Europe med få unntak, som gjør alt for å stenge dem ute ved å sperre grenser med piggtrå og murer. Her finnes ikke snev av balanse eller verdigrunnlag -  og dette skaper reaksjoner av hat, hevn, terror, skuffelse m.m. Alt dette er de fleste land i vesten enige om er forferdelig, men kampen mot terror må forsterkes, mer bombing, styrket forsvar. Dette vil før eller siden havarere i total katastrofe. Da er det for sent å klage, siden vi selv er medskyldig.

Den eneste redningen vi har er i to "for" ord, forsoning, forhandling. Vi kommer raskt i forsvarsposisjon - og de fleste (viktig) vil være enige om at det nytter ikke. Fred er dessuten dårlig butikk, praktisk talt ulønnsomt. Dermed har sivilisasjonen spilt fallitt, og hva blir igjen? Destruksjon og råskap. Bortsett fra storebror i vest, Nato samt ulike regjeringer,er det ikke tvang å delta i krigføringen i Midt-østen, men det kan virke slik. Mangler vi gangsyn, kunnskap? Egentlig ikke. Men - det kreves mer kunnskap og klokskap å forhandle enn å konstruere masseødeleggelsesvåpen, eller å slippe dem over andre. I forhandlinger kreves mange kompliserte og krevende egenskaper. Det kreves mer enn fullført studium. Erfaring, respekt, humanitet er egenskaper som intellektuelt kan utvikles og anvendes. Ydmykhet er vel en egenskap som i dag ville blitt diagnostisert. Dette er en brøkdel av evner og egenskaper som må til i en forhandlingssituasjon. Hvordan komme i nærheten av å sette dette på dagsorden?

For det første burde kristenfolket samle seg i en aktiv motstandskamp. Kirkeledere bør føre an, og absolutt aktivt forkynne vårt verdigrunnlag fra prekestol som i den offentlige debatt. I forbindelse med de nyeste terroranslag oppfordres Islamsk råd, imamer m.fl. til å ta til orde for å fordømme drap og voldsbruk. Hadde Den norske kirke vært halvparten så aktiv som islamske organisasjoner i å ta avstand fra vold og terror, hadde det vært sensasjonelt. Burde ikke kirken feie for sin egen dør, og se unnfallenheten? Med unntak av ytterst få biskoper er flesteparten tause. Den norske kirke har en preses-biskop som burde være langt tydeligere og mer på banen om bl.a. krig, fred, flyktningesituasjonen, men hvor er hennes røst?

I mediene hører vi stadig om radikal islam og ungdom som blir radikalisert. Om kristendommen brukes en helt annen terminologi. Når europeere eller fra andre kontinenter med kristendom som dominerende religion begår voldshandlinger eller drap, knyttes dette sjeldent til religion. Hva angår dagens krigføring hører vi aldri om kristne som bomber og dreper, utfører terror mot sivile. Har Gud tatt parti, eller menneskene på vegne av Gud?  Kristne eller muslimer som begår handlinger imot sin religion er hverken kristne eller muslimer - altså kan ikke dagens krigføring knyttes til religion annet enn ved å misbruke den. Derimot bør vi åpne øynene for en annen virkelighet, en barbarisk politikk som har sitt opphav i spekulativ grådighet, maktsyke, kynisme, økonomi m.m. hvor alle sivilisasjonens premisser settes til side til fordel for en ustoppelig egoisme. I valget mellom religion og politikk burde svaret gi seg selv, men da må ikke religionen misbrukes.