Tore Thomassen

2

Tro, kropp, skjerm og alter

Alteret er ikke lenger det visuelle tyngdepunktet i mange kirker. Skjermbildene har overtatt som gudstjenestens sentrale blikkfang. 

Publisert: 1. aug 2016

Innlegget er skrevet av Barbro Raen Thomassen, visuell kunstner, og Tore Thomassen, musikant og tekstforfatter

Hvordan påvirker dette kroppens tilhørighet til kirkerommet, og det å «gjøre tro»? Det kan oppleves som et sekulariseringsgrep om det hellige rom. Like forstyrrende som å sette opp en skjerm på Galdhøpiggen for å få deg til å forstå at du står på et høyt fjell og at du nå må nyte utsikten. Eller en app som skal sette undringen din i det riktige perspektivet; se på telefonen din slik at du får med deg hvem du er og hva du opplever. 

Vårt Land utfordrer leserne til flere innspill om å «gjøre» tro, å tro med kroppen og ikke bare med tanke og intellekt. Nattverden, som alltid har vært blant Den norske kirkes to sakramenter, vektlegges gledeligvis i større grad nå enn før, leser vi. Antall nattverdgjester har steget med 200.000 i året, selv om kirkegjengerantallet har minket med 500.000. Det er hentet inn tradisjoner som lystenning og pilegrimsvandring fra den katolske og den ortodokse­ kirke.

Den gamle katolske pilegrimsleden fra Oslo til Trondheim, er forlengst merket på ny og gås av flere og flere. Som bot og soning, som bønn, eller av ren glede over fysisk utfoldelse og naturens skiftninger, eller en blanding av alt dette. Nidaros­ har fått sin egen pilegrimsprest. Den svenske kirkes biskop emeritus­, Martin Lønnebo­, har gitt oss Kristuskransen, bønneperlene som blant annet brukes i konfirmantundervisningen flere steder, og som lenge har vært del av Korsveibevegelsens praksis overfor både barn og voksne. Retreatsteder vokser i 
antall. 

Flere enn presten gjør nå korsets tegn under gudstjenesten, også i Den norske kirke. Katolsk det også, mener noen. Mon tro det? Både katolsk og ortodoks, ja. Men også luthersk.

For dette ba Luther oss om å gjøre: Når du står opp om morgenen, slå da korsets tegn, be ditt Fadervår, syng en salme og gå så glad til ditt arbeid!

Vi tror at Ordet ble menneske, at Gud ble kropp i Kristus. Skulle da ikke vår tro på Kristus innbefatte at vi tror med kroppen, med hode, hjerte, munn, øyne, hender og føtter og alt som er oss – like så vel som med sjel og ånd? 

Paradoksalt nok, samtidig som troen har fått flere kroppslige uttrykk i vår kirke, er det en sterk tendens som peker i motsatt retning: Alle skjermene­ og projektorene som har inntatt kirkerommene. Vi tenker ikke da i forbindelse med foredrag, undervisning, søndagsskole eller­ i kunstneriske sammenhenger, men på bruken av projektor i gudstjeneste og høymesse­. Projektorbruk er så innarbeidet flere steder at mange ikke vet om noe annet, og derfor ikke er klar over hva de har mistet.

Når projektoren settes på, er det ikke lenger alteret som er kirkerommets visuelle sentrum, men skjermen, eller lysbildet der oppe på veggen, som det er umulig å overse om du aldri så mye prøver. Alteret, altertavla­ og den symbolikk kirkerommet for øvrig måtte ha, overdøves av lysbildet. Lysbildet tar fokuset ditt og tvinger din oppmerksomhet mot seg. Kirkerommets autoritet som hellig sted reduseres. 

Dermed kan lett kroppens evne og mulighet til å sanse, erfare og erkjenne, begrenses. Projektorbruken blir fort et redskap for «forklare- og prate-­kirken», der gudstjenesten tilrettelegges slik at hodet kan få regnestykket til å gå opp, at alle skal følge med og få med seg det riktige svaret. Underet og mysteriet blir borte.

Hadde enda bildene og tekstene der oppe på veggen kunnet­ utvidet­ preken, salmer eller liturgi­. For mange oppleves det i stedet som en forflatning. Tekstflyten hos taleren mister lett dynamikken­. Salmebøkenes rike skatt reduseres når vi mister muligheten til å få holde og bla i boka og når notebildet blir borte.

Og når eksempelvis tros-
bekjennelsen popper opp som skrift på veggen, er det veggen vi tvinges til å rette kroppene og oppmerksomheten vår mot, istedenfor mot alteret, som er kirke-
rommets hjerte, og som symboliserer Guds nærvær. Presten i en gudstjeneste vi nylig deltok i, gjorde det samme, han vendte seg under trosbekjennelsen mot teksten oppe på veggen, istedenfor mot alteret.

Gudstjenesten er ingen forestilling, men et drama­ som skjer her, nå, søndag etter­ søndag, og der hele menig-
heten er delaktig. Fortid og framtid smelter sammen i øyeblikket nå. La oss ta et blikk bakover sammen med pinsevennen Peter­ Halldorf, som er blitt en sterk formidler av eukaristiens og liturgiens­ livsviktige betydning: De første kristne så på søndagen både som den første og den åttende dagen i uken – evighetens dag, en dag uten timer­ og tider, uten grenser. Det var dagen for å feire eukaristien. Eukaristien er det eldste ordet for nattverd og betyr lovsang. I eukaristien blir vi delaktige i en hellig fest, en himmelsk gudstjeneste. Guds kirke på jord finnes overalt der eukaristien feires. Å feire eukaristien er å fordype og forsterke en relasjon. I liturgien synger vi med kjerubene: Hellig, hellig, hellig. Liturgi – ordning av gudstjenesten – er ordet de første kristne brukte om å bære fram hele verden innfor Gud i fellesskap.

Kirkene lå opprinnelig alltid østvendt, mot paradis. Men det begynte ikke med det ytre, det begynte med holdningen den enkelte nærmet seg det hellige på. Menigheten kom inn fra vest og beveget seg opp mot alteret i øst. Det kunne være tidlig, tidlig om morgenen, før daggry. Mennesker fra ulike kanter dukket opp i halvmørket og samlet seg i prosesjon. Menigheten kom for å bøye seg inn for Gud i helligdommen, den kom for å feire mysteriene, eukaristien, det hellige måltid. Prosesjonen stadfestet da som nå, den kristnes liv som pilegrim­ i verden og gudstjenesten som en rasteplass der vi smaker målet. 

Den største trusselen mot kirken i dag kommer ikke utenfra, men innenfra, sier Peter Halldorf, og Magnus Malm med ham. Det er ikke sekulariseringen av samfunnet, men sekulariseringen av gudstjenesten som er den største trusselen mot kirken: Når menighetens feiring av nattverden nedtones og gudstjenesten blandes med underholdning og opptreden, der noen presterer og andre gir applaus.

Våre ord og vår omtale av gudstjenesten og stedet der gudstjenesten feires, er på ingen­ måte uvesentlige. Ordene og virkemidlene­ vi bruker, former og sementerer vår forståelse og vår holdning. Vender vi oss til å si podium, plattform eller scenen om alterets opphøyde sted – slik det nå gjøres i flere menigheter – ja, da blir det nettopp det, og menigheten blir publikum, som følger med på skjermen.

Hvorfor driver vi enda på med kyrie- og gloria-rop? Fordi vi ikke trenger å gå omveier for å finne Gud eller oss selv. Vår bønn er at gudstjenesten og kirkerommet må få være et tilfluktssted og en rasteplass på veien hjem. Et rom der vi kan søke en Gud som alltid er større, et mysterium «hvelv bakom hvelv». Et rom der øynene kan finne hvile. Et hellig­ «annerledesrom» – der både kropp, sjel og ånd kan falle til 
ro.


Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Eyvind Skeie

69 innlegg  55 kommentarer

Blinkskudd

Publisert over 3 år siden

Barbro Raen Thomassen og Tore Thomassen har truffet blink med disse ordene.

Det er ingen grunn til å diskutere dette eller føye noe til.

Men det er atskillig grunn til å lese dette langsomt, både en, to, tre og flere ganger, sammenholdt med en refleksjon over egne erfaringer og egen praksis.

Dette bør også bli tatt frem i menighetsråd, gudstjenesteutvalg og staber, men på et helt annet nivå enn en diskusjon for eller imot projektor (selv dette også hører med).

Jeg kunne tilføye mye her, men det gjør jeg ikke. Om vi klarer å snakke om det som her fremkommer, er det mer enn nok.

Med hilsen til dere to som samlet disse tankene satte ord på dem.

Eyvind S

Kommentar #2

Eyvind Skeie

69 innlegg  55 kommentarer

Tore!

Publisert over 3 år siden

Beklager at jeg ikke fikk med meg "e" i Tore! Håper at Tore kan unnskylde dette! Eyvind

Kommentar #3

Trond Hans Farner Kverno

19 innlegg  248 kommentarer

Salmebok som hjelp

Publisert over 3 år siden

Salmeboken har en rekke tekster du kan meditere over om prekenen er det som i gamle dager ble kalt brøstfeldig. Eller som det ble sagt midt under prekenen av en samisk tolk som holdt opp å oversette fra norsk : (på samisk) "Nu sier han det samme igjen".

Også hørt er: "det han nu sier stemmer ikke med bekjendelsen".

Kommentar #4

Øyvind Norderval

14 innlegg  462 kommentarer

Skjermer og action

Publisert over 3 år siden

Barbro Raen Thomassen og Tore Thomassen har her tatt fatt i et svært viktig poeng, eller rettere sagt fenomen. Et godt eksempel er hva som er skjedd i Sykkylven kirke, en kirke tegnet av min bror Oskar, og som har vunnet flere arkitekturpriser. Korpartiet var nøye gjennomtenkt - alt fra Veslemøy Stoltenbergs vakre utsmykning til hvordan gulvflisene er lagt. Bl.a. var ikke gulvet i koret hevet i forhold til kirkerommet ellers, slik at funksjonhemmede skulle ha enkel tilgang til alterpartiet. Alt var utviklet i dialog med lokale krefter.

Men så kommer det en ny prest, som ikke kjente til Josef og hans velgjerninger (2 Mos 1:8) - han ville ha litt mere action. Han skulle ikke bare ha én skjerm, men to. Ikke nok med det. Korpartiet ble hevet med en konstruksjon av sponplater, med den følge at man måtte bygge en skjemmende rullestolrampe som i utgangspunktet altså var unødvendig. Alterringen ble kappet av og skjøvet lenger bakover for å gi mer plass til action. Prekestolen ble hevet ut, og en ny uestetisk, mobil døpefont på hjul ble konstruert. Alt skjedde uten at det ble tatt kontakt med kirkens arkitekt. I ettertid er det blitt hevdet at det var umulig, ettersom arkitekten var død. Men planleggingen av dette begynte over et år før han døde, - han levde da i beste velgående. Åpenbart tok man ikke kontakt fordi man visste at svaret ville blitt nei.

Her er ord og sakrament blitt nedprioritert til fordel for andre aktiviteter. Dette har endog Møre biskop velsignet som en prøveordning for tre år. Alle vet at da blir alt sammen stående.

Mest leste siste måned

Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
9 dager siden / 1779 visninger
Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
29 dager siden / 1690 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
29 dager siden / 1301 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
25 dager siden / 1176 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
19 dager siden / 829 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 2 måneder siden / 756 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere