Erik Hillestad

11    0

I bakspeilet

Når populister, fascister og politiske klovner får makt, kan verden gå av hengslene. Det har hendt før, og det kan skje igjen.

Publisert: 29. jul 2016 / 1590 visninger.

Frykt er fascismens største driver. Og det som gjør frykten farligere enn før, er at nyhetsmediene, en av fryktens viktigste spredere, kjemper en desperat overlevelseskamp. Fra blodtåka i nyhets-
redaksjonene får vi for tiden vår daglige nyhetsdose med terror, kriser og rystende politiske hendelser. Det fungerer som dop; avhengighetsdannende og des-truktivt. Men midt i flommen av fryktinngytende nyheter er det viktig å huske at i det lange perspektivet er utviklingen i verden god. Tall fra FN forteller at eks-
trem fattigdom er halvert siden 90-tallet, og vi har færre epidemier. Antall land med demokrati har rett nok stagnert de siste fem årene, men økt markert de siste 50. Det er mindre terror i Europa­ enn det var da Baader-Meinhof, ETA og IRA herjet. Verdens nasjoner jobber stadig tettere sammen for å løse miljøutfordringene. Og forholdet mellom stormaktene er tross sabelrasling i øst og vest fortsatt mindre spent enn under den kalde krigen.

Likevel får vi inntrykk av at alt går den gale veien. Frykten mobiliserer til økt samling rundt ledere med høyrepopulistiske ideer. Det er sant at den gode utviklingen møter mange store tilbakeslag. Derfor er det lett å etablere en fryktkultur. Nyhetenes repetitive regigrep hjelper oss med å holde blikket festet på vold og djevelskap. Det er nok katastrofer å forsyne seg av, mange nok alvorlige­ setbacks for demokrati og frihet som også kan sette den globale utviklingen i revers, slik det skjedde da fascismen fikk overtak i mellomkrigstida.

Krigene og oppløsningen av stater i Midtøsten har et potensial til å bre seg og sette verdensfreden på spill. Men tross terroranslagenes forsøk på å spre konfliktene, er det mer sannsynlig at de forblir regionale. Det som vi europeere kaller «flyktningkrisen», kan også sees som del av en prosess som gjennom utveksling av tankegods og erfaringer vil bidra til å bedre forutsetningen for likestilling og demokrati­ i flyktningenes opprinnelsesland. Og dersom Europas­ ledere bevarer sinnsroen, setter kreftene­ inn på inkludering framfor «krig» og ikke faller for fristelsen til å endre våre land til politistater for å «vise handlekraft», vil immigrasjonen­ kunne bli et viktig fornyende bidrag. Men det er lett å svartmale og lage regnestykker som viser noe annet. Noen maktfolk ser seg tjent med å gjøre det, og nyhetsflommens katastrofebeskrivelser hjelper til.

Et annet tilbake-
slag er voksende fascisme og populisme i Europa og Nord-Amerika. Vi får inderlig håpe at fenomener som Trump i USA og populister og høyreradikale partier i Vest-Europa, ikke er noe mer enn forbigående fenomener som mange nok avslører i tide. Avstanden mellom enkeltmennesker og overnasjonale makter har vokst seg for stor, og demokratiet må fornyes og gjenskapes i en tid hvor multinasjonale­ gigantselskaper­ har like stor økonomi som nasjonalstater. Sannsynligheten er større for at demokratiet vil overvinne de nye utfordringene enn at massene for alvor samler seg om brunstripede ledere som får oppslutning nok til å omgjøre vestlige land til politistater. Men muligheten er der for at dette likevel går feil vei. En av flere årsaker er den uforholdsmessig brede eksponeringen media gir til uttalelser som er salgbare fordi de er oppsiktsvekkende fordummende og derfor også underholdende.

Det er mørkere skyer over Tyrkia og Russland enn på lenge. Mer enn noen gang trenger verden sindige politiske ledere som tenker langsiktig. Og vi som er innbyggere må lære oss å puste­ rolig. De daglige katastrofe-
dosene gjør det ikke enkelt. Blant faktorer som kan holde­ hjertene­ varme og hodene kalde­, er ytringer­ gjennom ord, bilder, film, kunst, medier; alt som opplyser menneskene om at verden er mer kompleks enn populistenes­ enkle forklaringer og fiendebilder­.

Alle som jobber med kunst og medier har derfor et stort ansvar i denne tiden. Utfordringene for kunstnerne er å komme til orde. Dessverre marginaliserer ofte nyhetsmediene den fordypende kunsten. Det finnes glitrende kommentatorer i mange redaksjoner, det finnes folk som bruker sosiale medier med kløkt og som bygger oss opp til å forstå og handle for å forhindre at verden synker inn i et globalt mørke. Men måten nyhetsformidling i dag fungerer på, gir ofte populistene og politikkens klovnegalleri en makt de aldri ville fått uten at mediene gjør dem til yndlinger. I tillegg utviser avishus og TV-redaksjoner i praksis en hodeløs lydighet mot terroristgrupper ved å promotere dem med alle tilgjengelige resurser. Terrorhandlinger skal selvsagt dekkes behørig. Men det er ikke det samme som å velge dramatiserende vinklinger som holder oss fanget døgnet igjennom i en oppfatning av at vi er under angrep eller på vei mot et ragnarok. På vegne av oss alle erklæres «krig» mot den ene eller­ den andre terrorbanden som overdimensjoneres inntil det absurde. Det er underlig at ytringsfriheten brukes som begrunnelse for å løpe autoritære og frihetsfiendtlige krefters ærend så kritikkløst. Kan forklaringen ligge i at det digitale skiftet har fått økonomien til å rakne i mediebransjen? Skyldes den daglige, destruktive spredning av angst at mediene gjør hva de kan for å overleve og kjemper mer og mer desperat om lesernes, lytternes og seernes oppmerksomhet?

Dersom tilbakeslagene i verden virkelig får overtaket, vil vi lete i bakspeilet etter­ årsakene. Mange vil se etter­ religioner­ og ideologier, og ganske visst spiller de en rolle. Men kanskje er det folk som gjør bruk av dem som tydeligst trer frem: Ledere, oligarker og klaner med ambisjoner om hegemoni og rikdom til seg selv og sine egne. Dessverre er det ting som tyder på at aktører i den fjerde statsmakt også kan skimtes i speilet. På samme måte som religionene lar de seg bruke i et maktspill der noen tjener på å spre frykt. Det symbiotiske forholdet mellom terror og medier forsterkes for tiden. Er terrorhandlinger, grufulle detaljer på repeat, stemningsrapporter fra åstedene, enkle løsninger, fiendebilder og politiske klovner som vet å tegne dem blitt mediebedriftenes livsgrunnlag?

Ser vi nøye etter der inne i bakspeilet, vil vi også gjenkjenne oss selv og vår egen unnfallenhet. Vi vil oppdage at vi alle er ansvarlige for å la en daglig hunger etter sensasjoner og pikante detaljer om vold og verdens påståtte galskap styre nettbruk og medie-
vaner. Den makten vi gir fryktens promotører kan bli fatal for en verden som i det store perspektivet enn så lenge beveger seg i riktig retning.

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Roald Øye

180 innlegg  1095 kommentarer

Hvem mater vi?

Publisert rundt 1 år siden

Som ung konfirmant i en frimenighet i Oslo minnes jeg en anekdote som pastoren fortalte om to åndsmakter i tilværelsen. Den kom jeg på da jeg leste Erik Hillestads tankevekkende trådstarter. Her er anekdoten fritt gjengitt:

«En gammel mann satt en kveld og fortalte sine barnebarn om en kamp som foregår på innsiden av alle mennesker. Han sa: Mine kjære, kampen står mellom to åndsmakter inne i oss alle. Den ene er Djevelen. Han står for hat, sinne, misunnelse, sjalusi, sorg, ærgrelse, grådighet, overlegenhet, selvmedlidenhet,, løgnaktighet, falsk stolthet og egoisme (og sikkert mye mer).

Den andre åndsmakten inne i oss er Den hellige ånd, som står for glede, fred, tro, håp, kjærlighet, oppriktighet, ydmykhet, tilgivelse, vennlighet, imøtekommenhet, gavmildhet, sannhet og medfølelse (og sikkert mye mer).

Et av barnebarna satt og tenkte en liten stund og spurte så sin bestefar: Hvem av åndsmaktene vinner?

Den gamle mannen svarte: Den du mater.»

Spørsmålet og svaret er gyldig til alle tider og i alle kulturer.



Svar
Kommentar #2

Arne D. Danielsen

294 innlegg  5445 kommentarer

Mediemakt – eller avmakt?

Publisert rundt 1 år siden

Er enig med Hillestad i at frykt er fascismens – men også sosialismens, slik den har fremstått, og kommunismens og andre totalitære ismer sin største driver. Frykt kan ha grobunn i flere forhold; økonomisk og sosial usikkerhet, hungersnød, fattigdom, kulturell og etniske uro og naturligvis terror og krig – foruten naturligvis en rekke personlige forhold som er på siden av dette temaet.

Skribenter som skriver «flyktningkrisen» (med anførselstegn) stiller seg selv i en vanskelig situasjon i debattene. Melder seg ut, liksom. Det signaliserer fornektelse og mangel på realisme, og det viser manglende vilje til å drøfte en av vår tids viktige utfordringer på en nøktern og realistisk måte, og heller, har det vist seg, fordømme de som faktisk gjør det.

I dette innlegget er tilsynelatende mediene Hillestad sitt viktigste anliggende, slik jeg forstår ham. Hvis det det ikke er noe helt annet han egentlig vil si oss – for eksempel noe om «flyktninger» og måten vi etter hans mening bør forholde oss til den nye og dramatiske sitasjonen i Europa på?

Hillestad skriver også om andre forhold – og som jeg for min del er helt enig – bl.a. at «… avstanden mellom enkeltmennesker og overnasjonale makter har vokst seg for stor, og demokratiet må fornyes og gjenskapes …». Dette er viktig.

Brexit er kanskje nettopp en reaksjon på dette. Men selv dette kan tolkes veldig forskjellige. Bjørgulv Braanen i Klassekampen mener at Brexit er et typisk arbeiderklasseopprør, mens Berit Aalborg i Vårt Land hevder at det er et utslag av en høyredreining i Europa. Vi har alle vårt ståsted. Braanen og Aalborg har sine, Hillestad og jeg våre. Det eneste som synes å være en fellesnevner, er at de alle i større eller mindre grad synes å være forskjellige. Av slikt blir det om ikke annet debatt.

-------

Vi er enige om at frykt kan gi grobunn for totalitære ismer og kan rydde plass for «sterke menn» med tilsynelatende enkle og effektive løsninger. Dette må vi kjempe imot med alt vi har. Men hvordan?

Det viktigste er, vil jeg tro, at det hersker ro og stabilitet og en noen lunde velbefinnende befolkningen. Det motsatte kan utvikle seg til uro og frykt.

Beklageligvis har det gått inflasjon i fryktbegrepet. De innvandringsliberal bruker ordet om enhver som ikke er enig med dem. Det blir som å rope «ulv» i utide. Til slutt er det ingen som hører etter. De innvandringskritiske, som nå utgjør et rimelig solid flertall i befolkningen, beskyldes for å ha fremmedfrykt eller å lide av en fobi. De blir diagnostisert – av folk som ikke har kompetanse til slikt. Dette er en uting.

Med et slik utgangspunkt kan det se ut til at Hillestad tillegger befolkningen større frykt enn den reelt sett har, og slik legger feil premisser til grunn for den frykten som måtte finnes og at han dermed også foreskriver feil medisin.

Videre bruker han begrepet populisme som et synonym med høyrekrefter. Populisme er som kjent et politisk nøytralt begrep. Enkelt sagt appellerer den til «folket». Det kan ofte bety å underslå komplekse forhold og fakta og slik vinne gehør fra de som heller ønsker seg enklest mulige løsninger. I innvandringsdebattene kan det derfor ikke herske tvil om at det er de innvandringsliberale som typisk har benyttet seg av en populistisk argumentasjon.

Den vanskelige delen av debatten handler om langsiktige virkninger og økonomiske, sosiale, demografiske og kulturelle forhold – altså på sikt. Det er naturligvis en betydelige pedagogisk utfordring å nå fram med et slik budskap, og da spesielt når de innvandringsliberale – bl.a. representert ved et flertall av de politiske partiene, en rekke NGO’er og de fleste medier og kommentatorer – alle føyser dette bort og kaller det for inhuman alarmisme, egoistisk, fremmedfiendtlig og at det et uttrykk for fremmedfrykt. Disse har et langt enklere budskap å selge. Folk lider, folk blir drept, folk risikerer livet for å komme hit. Vi ser det jo på TV, og vi må hjelpe! Vi har råd til det, det skulle bare mangle – og ikke minst har vi god plass(!). Vi må da kunne dele med oss!?

Så enkelt kan de sies. Dette ligger i populismens natur. Komplekse forholde og langsiktige konsekvenser er ikke noe for «populus» – tenker man, og spiller rått på følelser og ikke minst ved å stigmatisere de som tenker annerledes. Disse dehumaniseres. Og ingen ønsker jo å være blant de avstumpede?  I hvert fall er det åpenbart en del som frykter for å bli plassert i bås med slike. Men så har det dukket opp en strek i regninga. Flertallet har etter hvert begynt å resonnere helt på egenhånd. Og dermed er det håp om at realismen igjen kan bli en del av politikken – også på dette området.

Den beste oppskriften for å hindre framveksten av høyreradikale krefter er naturligvis å opptre med fasthet og ikke populistisk – f.eks. når det gjelder innvandring. Når Europa nå ser ut til å få mer orden på flyktningpolitikken, slik at vi får summet oss og tatt oss skikkelig av de som alt er kommet, for deretter å trekke pusten og legge opp en god og bærekraftig poltikk for all type framtidig migrasjon, vil folk flest igjen falle til ro. Og de brune kreftene, som nå har hatt en framvekst, vil igjen falle tilbake på et sekterisk nivå der de hører hjemme. Her skal det riktignok sies at det finnes flere politikkområder enn innvandring som det også må tas tak i for at de nevnte skal miste brodden helt.

Det er helt klart riktig, som Hillestad skriver, at verden faktisk er blitt bedre de siste femti årene. Han peker på flere utviklingstrekk som går i positiv retning. Dette er naturligvis svært gledelig. Men når han skriver at «det er mindre terror i Europa­ enn det var da Baader-Meinhof, ETA og IRA herjet», og antakelig med dette mener at selv om vi nå opplever en framvekst av terror i Europa, så var det verre før, ja, så er det en etter min mening en håpløs relativisering.

La oss si at terroren øker enda mer, og at den til slutt kommer på et nivå som overgår den vi hadde for noen tiår siden. Vil han da si at, jo da, det er ille nok, men det var langt verre under krigen? Mitt poeng er i så måte enkelt. Vi må forholde oss til det som faktisk skjer. Det er mer terror i Europa nå enn vi har hatt på flere tiår, det er mer terror enn det den siste generasjonen noen gang har opplevd. Og det ser ut til å øke. I hvert fall er dette den uttalte målsettingen til terroristene. Og det er jo ille nok. Det er dette som er realitetene, og det er dette vi må forholde oss til.

Ulikt terroren for noen tiår siden, som i hovedsak var rettet mot maktstrukturer, er dagens terror konsekvent rette mot enhver borger. Den kan ramme hvor som helst og hvem som helst – for nettopp å skape frykt. Og da snakker vi om reell frykt. Dersom ikke politikerne tar denne frykten og denne dramatiske situasjonen på alvor, begår de på den ene siden en utilgivelig unnlatelsessynd, og så legger de, eventuelt med viten og vilje, til rette for fremveksten av de brune kreftene som vi for enhver pris må unngå. En slik pris å betale, er at politikerne legger til side sin hodeløse innvandringsliberale poltikk som ikke tjener noen – hverken dem eller oss – på sikt.

Om mediene. Hillestad er en godt voksen person, og trolig har han god hukommelse. Da kan jeg ikke skjønne at han ser noen vesentlig forskjell på måten mediene omtaler dramatiske hendelser på – for tjue, tretti år siden og i dag. Jeg har også levd en stund. Jeg ser ingen slik vesentlig forskjell. Når noe dramatisk skjer, ryddes det plass på forsidene – nå som tidligere. Det er riktig at det nå kanskje dveles noe mer ved de mest dramatiske hendelsene. Det skyldes ikke ressursmangel, men det det motsatte. Det er mer ressurser til å dekke saker grundigere enn det var på seksti-, sytti- og åttitallet. Og det er riktig, som Hilstad skriver.  Alt gjøres for å selge flest mulig aviser (eller hva det nå måtte være i vår elektroniske tidsalder). Men slik har det alltid vært – helt siden de første avisene kom ut.

Oppsummert kan det virke som at Hilstad, som er typisk innvandringsliberal, ønsker å oppdra mediene til å skriver mer etter hans ideologiske og politiske ståsted. Det framstår som et krav om å sensurere – i hvert fall litt. Og for å skremme mediene til forsiktighet, eventuelt til taushet, bruker han etterkigstidens trylleformular; framveksten av fascistiske krefter.

Det framstår derfor for meg som at Hillestad sitt innlegg har en underliggende hensikt – som i seg selv beveger seg i ytterkanten av demokratiske prinsipper. Og for å bygge opp under resonnementet, konstruerer han en analyse der logikken svikter. Slikt er gjennomskuelig. At det også er uredelig, er naturligvis også et moment, men det kan være et det er min subjektive vurdering som ender i slik konklusjon.

Hillestad og den stadig krympende andelen av innvandringsliberale vil tjene på å tilstrebede mindre populisme og mer redelighet. Da åpner det seg også en mulighet for en mer ryddige debatter.

Svar
Kommentar #3

Erling Grape

56 innlegg  1030 kommentarer

Virkeligheten fra elfenbenstårnet

Publisert rundt 1 år siden

Asle Toje har i dagens Morgenblad en langt mer interessant tilnærming til virkeligheten enn dikteren som skuer ut over verden fra sitt elfenbenstårn.

Blant annet skriver han dette:

Problemet er at det er nettopp den hvite arbeiderklassen som har tapt mest på globalisering og masseinnvandring i form av lønnsstagnasjon og jobbusikkerhet. Det er alltid noen som er villig til å jobbe mer for mindre. Hvem tjener på dette? Middelklassen, som får billigere tjenester. Hvem taper på dette? De som før hadde jobbene.

For egen regning, ja, vi har historiske erfaringer vi bør lære av. Vi har også tidligere hatt sterke ledere hvis mål var å utvide sitt imperium ved hjelp av bomber. Ettersom disse bombene ikke er ment å treffe dikteren i elfenbenstårnet, skal så vi likevel ikke frykte disse?

Svar
Kommentar #4

Torgeir Tønnesen

7 innlegg  202 kommentarer

Kristeliøst og naivt

Publisert rundt 1 år siden
Erik Hillestad. Gå til den siterte teksten.
Det som vi europeere kaller «flyktningkrisen», kan også sees som del av en prosess som gjennom utveksling av tankegods og erfaringer vil bidra til å bedre forutsetningen for likestilling og demokrati

Hillestad står med stor frimodighet fram som de svakes venn. Han vil ha frem et budskap om nestekjærlighet, snillhet og medmenneskelighet med alle, - slik vi har hørt fra andre kristen-liberalere i 40 år nå.

Det som bekymrer med med Hillestad er at det virker som han står frem i kraft av sin kristen-kulturelle autoritet. Det er skummelt når kjendiser bruker sine nådegaver og talenter for å fremme politiske synspunkt i kristendommens navn. Hva er det som er skummelt , spør du vel?

Det skumle er at Hillestad aldri ser ut til å erkjenne kristendommens sanne kjerne, nemlig kampen mellom det gode og det onde,-kampen mellom Gud og satan. Det virker som all kristen-kulturens glamour har gjort endel kristen-artister naive og blottlagt for realistisk tankeevne. Hillestads poeng er at verden er like søt som den alltid har vært, og at "frykten" er skapt av media og populister, som han kaller sine meningsmotstandere.

Derfor skal vi bare fortsette ta imot flyktninger og fremmedkulturelle og se på dem som en "berikelse" for Norge og for fremtiden. "Vi har ingenting å frykte, det var verre under Baader- Meinhof", sier han. Kjære min Gud, hvor naiv går det an å bli? Jeg må spørre deg om du i det hele tatt, leser aviser Hillestad? Hva er motivene dine Hillestad? Er du redd for at mørket blir mørkere?

Europa står midt oppi en terrorkultur og har idag store parallelle samfunn, Hillestad. Hvordan tror du det er å vokse opp i Malmøs eller Brussels bakgater? Dette er er helt annen verden enn det statssubsidierte kirkelig kulturveksted hvor du synger og spiller inn dine inntekter, Hillestad.

Dessuten, Hillestad-verden blir ikke søtere og lysere i kristent perpektiv. Vi lever i en trengselstid og endetid ifølge bibelen. Begynn å studere Guds Ord, Hillestad - så ser du hvilken vei verden skal gå.

For femti år siden skjedde det noe som alle snakket om og kom over allers lepper i Norge. Det skjedde ett drap på en jente i Bergen. Eneste mordet i Norge det året. Alle snakket om Schnitler fra fra Bergen som hadde drept Rita og gravd henne ned i en brønn. Ett mord i året - det var drapsstatistikken i året i skandinaviske land på 60 tallet, Hillestad.

Hva har skjedd i vår vestlige del av verden de siste femti år? Mord, voldtekt, selvmord,depresjon, psykiske plager, porno, narkotika, lisstilssykdommer, perversiteter,  materialisme, egoisme, ugudelighet og elendighet. En gedigen oppgang på alle områder og alle samfunnsdeler. Det er den verden vi lever i, og det bibelske perspektivet er at sånn skal det bli, og verre skal det bli. Prøv og ikke bruke Gud og Jesus til å skjønnmale denne verden og gjøre realisme og samfunnskritikk til noe kriminelt og populistisk. Prøv å la bibelen tale, og ikke la liberale halv-kristelige svermerier ødelegge oppriktige folks tro-.

Svar
Kommentar #5

Sverre Avnskog

227 innlegg  7615 kommentarer

Den guddommelige utviklingen

Publisert rundt 1 år siden

Dersom vi betrakter utviklingen i de ulike verdensdelene, og antar at de er et resultat av den guddommelige utviklingen på jorden, må man trekke den konklusjonen at Gud arbeider ved å bringe enkelte deler av verden fremover først, og lar de andre komme etter etter hvert.

I ulike tidsaldre har ulike samfunn utviklet seg og frembrakt kulturer som har stått skyhøyt over resten av verden. Men over tid har onde krefter overtatt styringen i disse kulturene og de har degenerert til primitive samfunn uten overlevelsesevne.

Da har Guds utsendinger måttet forsøke å bringe andre samfunn videre, og har forlatt de samfunnene der det onde har blitt den sterkeste kraften.

I vår tid er det den vestlige verden som er brakt frem til velfungerende sivilisasjoner. De gode kreftene settes inn på å bringe de best egnede samfunnene fremover. Og det har vært de vestlige samfunnene, der Jesu lære slo rot.

Det som vil skje i de nærmeste århundrene, er at verdens andre samfunn vil bli utviklet frem mot å nå den vestlige standarden for siviliserte samfunn.

Guds mølle kverner langsomt, men vi kan alle være trygge på at verden går fremover og alle verdens samfunn vil av Gud og hans medarbeidere bringes fremover i utvikling. Hele verden vil utvikle demokratiske styreformer og respekt for menneskerettighetene og toleranse og forståelse vil vokse frem der det i dag ser ut til å herske ensretting og intoleranse!

Ethvert kristent menneske bør ha tillit til at Gud leder utviklingen i verden fremover mot bedre samfunn for menneskene!

Fremtidspessimisme og svartsyn burde ikke ha noen grobunn hos troende mennesker som har tillit til Guds ledelse av menneskeheten!

Vi burde være de fremste til å være talsmenn for et optimistisk fremtidssyn!

Mvh Sverre

Svar
Kommentar #6

Tore Olsen

10 innlegg  2881 kommentarer

Nødvendig!

Publisert rundt 1 år siden
Torgeir Tønnesen. Gå til den siterte teksten.
Det er den verden vi lever i, og det bibelske perspektivet er at sånn skal det bli, og verre skal det bli. Prøv og ikke bruke Gud og Jesus til å skjønnmale denne verden og gjøre realisme og samfunnskritikk til noe kriminelt og populistisk. Prøv å la bibelen tale, og ikke la liberale halv-kristelige svermerier ødelegge oppriktige folks tro-.

En betimelig salve - og nødvendig. Liberalismens drømmeverden er - nettopp det - en drøm.

Svar
Kommentar #7

Olav Nisi

145 innlegg  4830 kommentarer

I bakspeilet

Publisert rundt 1 år siden

Uten relevans - eller kanskje nettopp det

Svoger og søster hadde vært på oppdrag i Kongsberg en vinterkveld, og på hjemturen oppover Jondalen syntes de at  sjåføren kjørte vel fort.  På grensa til det uansvarlige.  "Ja, men han kjører jo like fort dennan som ligg bakom oss au" - sa det gode mennesket, sjåføren Jon Lillebuen. Hauk snudde seg, så gjennom bakruta, men så ikke hverken lyskastere eller  bil  som presset på. Men derimot månen, fullmånen som glødet på nattehimmelen bakom dem.

Svar
Kommentar #8

Jonas Stava

16 innlegg  1025 kommentarer

Fascisme og Nazisme

Publisert rundt 1 år siden

Takk for et interessant innlegg. Du kommer med flere gode poeng samtidig som jeg mener du ikke går til kjernen av problemet.

1. En viktig årsak til at høyreekstremismen vokser frem er at venstresiden har lagt trykklokk på debatten og nektet andre å komme til med kritiske innspill. Dette er spesielt tilfelle med innvandring. Vi kan bare se på Sverige og se hvordan det å legge trykklokk på debatten har ført til at det har kokt over. Venstresiden er ironisk nok hovedårsaken til at høyresiden vokser. Vi trenger en åpen og ærlig debatt renset for politisk korrekthet der vi kan diskutere og debattere viktige og ubehagelige emner der alle parter blir sluppet til. 

2. Vi hører veldig mye om høyre ekstreme i Norge. Vi skal ikke på ingen måte godkjenne høyre ekstremisme, men kanskje vi også kan også peke på venstre ekstreme som har mye mer innflytelse og påvirkning på samfunnet. Husk at Marxismen drepte 100 millioner mennesker, ødela tonnevis av i gårder, sendte masse mennesker i leirer og ødela hele land. Nazismen og Fascismen var fæle, men det var også Marxismen. I Norge hører jeg omtrent aldri god kritikk av Marxismen. Dette til tross for at denne idelogien har ødelagt alle land den har tatt over. 

3. Vi burde være mer bevisste på hva høyre ekstremisme faktisk er. Nazismen og Fascismen er egentlig et resultat av eksitentialisme, filosofisk naturalisme, nihilisme og Darwinisme. Jeg har skrevet mange poster om dette tidligere: 

- Sannheten om Nazismen og Fascismen

- Det ideologiske grunnlaget for Nazismen og Fascismen

- Mussolini og Fascismen

- Under totalitære ideologier har jeg skrevet mye om Marxismen og blant annet kultur Marxismen. Denne er mye mer destruktiv idag enn høyre ekstreme noensinne har vært: Her.

- En bok jeg sterkt anbefaler er Jonah Goldbergs, "Liberal Fascism". Her viser Goldberg at Fascismen egentlig ligger nærmere den Amerikanske venstresiden enn høyresiden.

4. I Usa så er jeg enig i at Trump har noen Fascistiske trekk. Det som derimot aldri blir nevnt er at Hilary egentlig er mer Fascistisk enn Trump (ved unntak av nasjonalismen til Trump). Jeg liker personlig ingen av dem, men vil si at Hilary er mye verre. Den progressive ideologien til venstresiden handler i større grad om å sentralisere større makt i få hender (staten) mens høyresiden vil fordele makt i statene og legge mindre vekt på mennesker og mer vekt på konstitusjonen. Høyresiden i Usa idag ligger mye nærmere den klassiske liberalismen enn venstresiden. Høyresiden vil ha liten stat, mens Fascismen vil sentralisere all makt i staten. Fascismen og Nazismen er også kollektiv i motsetning til høyresiden som er individualistisk. Som Mussolini sa, "Everything in the State, nothing outside the State, nothing against the state". Med andre ord helt motsatt av det du finner på ytre høyre i Usa. Alt dette er egentlig allmenn kunnskap som alle som har studert Amerikansk politikk vet. Å koble Trump mot høyre er derfor en grov feil. Norske journalister er beklagligvis mer drevet av propeganda enn sannhet.

5. Min oppfordring er å studere historien slik vi kan forstå hvordan disse radikale ideologiene vokste frem. Nazismen, Fascismen og Kommunismen fyllte et vakuum som tidligere i større grad ble fyllt opp av Jødisk Kristne verdier. Disse politiske religionene har alle røtter i den Franske revolusjonen der politikken ble omgjort og fungerte som en religion. Disse sekulære og radikale ideologiene har aldri klart å vokst frem der Kristendommen har stått sterkt. Der Kristendommen har mistet sin innflytelse har folk tilbedt lederen og skapt sin egen politiske religion. Vi unslipper ikke vår trang etter religion. Spørsmålet er ikke om vi tilber men heller hva vi tilber. 

For å avslutte med G.K Chesterton:

- For when we cease to worship God, we do not worship nothing, we worship everything.

- It is only by believing in God that we can ever criticise the Government. Once abolish... God, and Government becomes the God. That fact is written all across human history... The truth is that Irreligion is the opium of the people. Wherever the people do not believe in something beyond the world, they will worship the world. But, above all, they will worship the strongest thing in the world. 

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Tore Olsen kommenterte på
Revival - fra Gud?
21 minutter siden / 1030 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Internett gjør oss dummere
26 minutter siden / 3230 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
31 minutter siden / 5413 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Mot til å håpe
40 minutter siden / 164 visninger
Mette Solveig Müller kommenterte på
Internett gjør oss dummere
42 minutter siden / 3230 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Revival - fra Gud?
rundt 2 timer siden / 1030 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Revival - fra Gud?
rundt 2 timer siden / 1030 visninger
Pål Georg Nyhagen kommenterte på
Biskopens 11.bud. "Du skal ikke spise kjøtt"
rundt 2 timer siden / 514 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Bannons bulle
rundt 3 timer siden / 626 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Revival - fra Gud?
rundt 8 timer siden / 1030 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Revival - fra Gud?
rundt 8 timer siden / 1030 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Revival - fra Gud?
rundt 9 timer siden / 1030 visninger
Les flere