Skifte i skolepolitikken?

Selv om støynivået i skoledebatten noen ganger kan være høyt, er det stor grad av enighet mellom alle de politiske partiene i utdanningspolitikken. Kan dette fort forandre seg? La oss se litt på USA.

Den offentlige skole i USA, særlig i storbyene, er under sterkt press. I Detroit er frafallet og skulkingen enorm, økonomien elendig og skoler stenges. I mai 2016 sykmeldte 1500 av 3000 lærerne i offentlige skoler seg, fordi de ikke fikk lønnen de hadde krav på. Selv om 15 % går i private skoler, er flertallet av amerikanske grunnskoleelever i offentlige skoler.

Donald Trump og det republikanske partiet (GOP) mener eliten og det sentrale systemet har sviktet folket også når det gjelder utdanning. De vil fjerne et topptungt byråkratisk og ekspertstyrt utdanningssystem og erstatte det med en populistisk skole med vekt på marked, frihet og grasrot. Den offentlige skole sees på nærmest som en ruin fra en krigssone som skal forlates. Utdanning av de fattige i byene skal i større grad overtas av nye entrepenører .

Programmet ”Education in Two Worlds” ble nylig vedtatt på landsmøtet i GOP (19/7). Den ene verden er utdanningssystemet og bruken av offentlige penger, sett ovenfra. Den andre er det samme sett nedenfra grasrota. GOP vil ha mer samsvar mellom de to verdener.

Programmet har klare konkrete punkter: Desentralisering, mer makt til foreldrene, minimalt felles kjernepensum, nesten ikke felles nasjonale standarder, lite testing, fritt fram for frie skoler, alt fra nabolagsskoler til religiøse privatskoler. Hjemmeundervisning får høy status. Ideologisk er Bibelen i sentrum. Lærerne skal få friere spillerom til å holde disiplin i klasserommet. Det offentlige skal ikke blande seg i barnas sosiale liv og helse uten
foreldrenes ønske/samtykke.

Vi kan neppe vente noe tilsvarende i Norge. Til tross for at skolen styres med jernhånd gjennom kommandolinjen stat-fylke-kommune og det er sterk motstand mot mye testing og rapporteringsveldet, trives de fleste elevene på skolen og få foreldre uttrykker bekymring for sine barns skolegang. 96.5 % går i den offentlige sekulære skolen og norsk skole holder internasjonalt et akseptabelt nivå. Men amerikanske skoleproblemer er synlige også i Norge.

-      Det er store ulikheter i læringsresultater mellom elevene. Ser man bort fra nyansene, er det middelklasseelevene i byene som gjør det best. Skolen er rigget for dem og ikke for elevene fra distriktene, arbeiderklassen og innvandrerne.

-      Økt innvandring gir skolen store integreringsoppgaver, som fort kan bli svært dyre og vanskelige å ivareta. Det offentlig utdanningsbudsjett kan ha passert sitt toppunkt. Ulikhetene kan øke.

-      Til tross for tiltak gjennom flere år ser antall elever som faller fra i videregående skole til å holde seg på et høyt nivå (25-30 %).

-      Antallet studenter i høyere utdanning er større enn noen gang. Men når enkelte studenter bli satt ned fra karakteren C til stryk etter at de har klagd, kan man lure på nivået i enkelte fag.

Hva er egentlig skolens oppgaver? Vil nye utfordringer til skolen føre til at det norske utdanningspolitiske forliket sprekker? 50 % økning i antall elever i private grunnskoler fra 2005 til 2015, kan tyde på at noe er på gang. Man kan se tre mulige veivalg. De to første er velkjente:

1)   Det røde: Myndighetene tar et kraftigere sentralt grep og styrker den offentlige skolen. Men hvor mye penger kan egentlig brukes i skolen, når oljepengene minker og andre offentlige oppgaver skal ivaretas?

2)   Det blå: Økt privatisering. Foreldrene betaler mer selv. Private sponsorer kommer inn. Men dette gir garantert økte forskjeller. Det blir fort A og B skoler, og kunnskapsnivået øker neppe.

Så en ny mulighet:

3)   Det grønne: Utdanningens tyngdepunkt nærmer seg grasrota. Skolen nedbyråkratiseres, desentraliseres og ekspertveldet slankes.

Vi trenger gode akademikere som aldri før. Men dyktige praktikere blir gjort til skoletapere. Hvis foreldre, lokalsamfunn, næringsliv og frivillige organisasjonerkan gi opplæring, som kan velges som en del av den obligatoriske opplæring, vil utdanningen kunne komme nærmere virkeligheten og nye kunnskapskrav i en global verden. Utdanningen kunne da også bli billigere og elevenes motivasjon sterkere.Men en slik skole bør ha en offentlig økonomi og en betydelig felles kunnskapsdel.

Jeg ser for meg at en ombygging av det norske utdanningssystem politisk må komme fra sentrum, kanskje Senterpartiet.

Kronikk i Nationen  28/7-16