Verdidebatt

Olav den hellige og vår selvforståelse

Når vi skal beskrive oss selv, vår kultur, vår tenkemåte – hvilke adjektiver tyr vi til? Hva er egentlig vår kultur, eller vår nasjonale identitet?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Etter grunnlovsendringen av 2012 heter det i paragraf 2 at Norges «verdi­grunnlag forblir vår kristne og humanistiske arv». Men når vi skal nærmere­ ­bestemme hva dette betyr, spriker­ svarene. Da blir, om ikke ­annet, den norske pluralismen anskueliggjort. Noen vil vektlegge bare det siste leddet, vår «humanistiske arv», og forstå det entydig sekulært. Det er først og fremst avkristningen – av vår tenkemåte, og vår offentlighet, og dermed av vårt land – som mer enn noe annet kjennetegner det moderne Norges tilblivelse. Stikkord her er opplysnings­tiden på 1700-tallet, den moderne vending på slutten av 1800-tallet og radikalismen i mellomkrigsårene. I økende grad religionskritiske og antiklerikale strømninger, som har ledet an i en ubønnhørlig prosess i retning av økt frihet, likeverd og toleranse blant innbyggerne. Naturvitenskapen er vår fremste kilde til erkjennelse; vår tenkemåte er i det hele tatt preget av det Max Weber kalte for Entzauberung – «avfortryllelse».

Andre vil vektlegge det første leddet av grunnlovsparagraf 2. Det er kristendommen som mer enn noe annet markerer overgangen fra det hedenske Norges brutale æressamfunn og til en human (!) sivilisasjon. Med kristendommens innføring kommer ikke bare en ny mentalitet, men en mentalitet som nedfelles i en rettsstat tuftet på kristne lover, som skal gjelde for et helt land samlet under én konge. Dermed er det kristningen som betones.

I morgen skriver vi 29. juli, festen for den hellige Olav, som døde ved et slag på Stiklestad i 1030. Han representerer mer enn noen annen skikkelse overgangen fra hedendom til kristendom, fra høvdingsamfunn til kongerike, fra lovløshet til rettsstat.

Men det fremstår ikke helt åpenbart at vi skal feire en middel­aldersk, kristen helgen på denne måten.

I dag lever vi nettopp i en spenning mellom det kristne og det humanistiske. Vår selvforståelse står på den ene siden sterkt i gjeld til kristendommen; på den ­annen side har vi beveget oss langt fra den på mange felter – og stadig lengre bort. Derfor fremstår det spesifikt kristne innholdet i vår kultur i økende grad som festtalestoff. Sentrale politikere opptrer gjerne med sine lovtaler under olsokfeiringen, men når valgsesongen igjen er i gang, er det viktig å understreke at «tro og politikk» forblir adskilte størrelser. Men en slik adskillelse finner vi selvsagt ikke i middelalderen. Den er høyst moderne.

Samtidig dukker det på denne tiden hvert år opp stadig nye former for kritikk av Olavs-feiringen. Men da må vi huske på at det enkle faktum at Olav aldri ble helgenforklart fordi han ble sett på som en «tyrann», men fordi han ble betraktet som en martyr.

Olav gikk i viking som ung gutt – det var det man gjorde. Han kjempet i England og Nord-Frankrike. Et sted på veien ble han kristen, kanskje under et opphold i Rouen i Normandie. Kildene forteller at Olav lot seg døpe der i 1014. Under sin kongsgjerning fra 1015 til 1028 vet vi at Olav innfører lover som senere lovtekster kaller for «kristenretten». De gir samtidig en forklaring på hvorfor han ble så upopulær blant bøndene, som til slutt gikk sammen for å ta hans liv.

Ved tinget på Moster, som kanskje fant sted i 1023, forbød Olav bloting og andre hedenske religiøse skikker. Han påbød at alle som døde, skulle begraves i vigslet jord, og ikke lenger i gravhauger ved ættegårdene. Hver søndag og festdag gjennom kirkeåret skulle holdes hellig, hvilket betydde at heller ikke bonden kunne jobbe den dagen. Trelleholdet ble forbudt. Trellene var rettsløse menn og kvinner som ble brukt til slavearbeid på de store gårdene. Hver gård hadde minst tre. Det borget for konflikt. Parallellen til kampen om slaveriet og den påfølgende borgerkrigen i USA på midten av 1800-tallet, er slående, om på en helt annen skala.

Også kvinners og barns stilling ble styrket på Moster. Kristenretten fastslo at kvinner måtte si sitt frivillige «ja» til ektemannens forespørsel om giftemål, i pakt med Kirkens skikk ellers. Hvis ikke, ble ekteskapet kjent ugyldig. Kvinnen var dermed ikke lenger fanget av ættenes innbyrdes avtaler og uenigheter. Infanticid, eller såkalt barneutbæring, ble praktisert både i norrøne og andre førkristne samfunn. Den norrøne skikken «knesetting» markerte innlemmelsen av et barn i ætten. Før knesettingen kunne barnet drepes ved å settes ut i skogen, særlig hvis innhøstingen var dårlig og det var knapt med mat. Særlig jentebarn måtte unngjelde i dette patriarkalske samfunnet. Ved kristenretten ble knesettingen erstattet med dåpen, og barneutbæring uttrykkelig forbudt.

Sett med ­moderne øyne fremstår Olavs nye rettsoppfatning som et skritt i siviliserende retning. De historiske fakta burde i det minste dempe noe av kritikken av ham som en tyrannisk viking. Her gis enkeltmennesket grunnleggende rettigheter og et vern mot utilbørlige overgrep. Men i samtiden ble kristenretten ikke utelukkende­ positivt forstått. Tvert imot grep den inn i folks liv – ja, og deres friheter – på omfattende måter. Dette bidro til å svekke kongens stilling i landet, og etter hvert ble han drevet i landflyktighet. Til slutt, altså, ble han drept. Og allerede fra tiåret etter Olavs død, har vi beretninger om hans helgenry fra to norrøne kvad.

Hele tiden må vi huske på at Olav, i livet som i døden, bare var en etterligner: En imitator Christi. Det var Jesus Kristus som var det virkelige midtpunkt i det nye Norge. Det norske folk forsto seg selv ikke bare som et kristent kongerike, men som et fellesskap av troende – Kirken – med den kristne kultus som sentrum.

Kult betyr dyrkelse. Middelalderens nordmann dyrket Kristus, Olav og alle de andre lokale og fjernere helgenene. Det er her vi støter på det for oss så uforståelige, og litt førmoderne naive – at middelaldermennesket virkelig dyrket menn og kvinner som de betraktet som eksempler i ydmykhet, mildhet og tålmod. Igjen: Olav ble aldri dyrket som blodtørstig viking, men som blodutgytende helgen, som martyr. Hos Snorre finner vi den Olav som dreper, men sannelig finner vi ikke også den Olav som gir sølvpenger for at det skal sies sjelemesse for sine fiender, og den Olav som kaster fra seg sitt sverd i omfavnelsen av martyriet.

Det er lett å romantisere middelalderen. Vi ser romantiserende­ uttrykk i vår egen popkultur, i TV-serier som Game of Thrones eller Vikings. Men livet den gang var utvilsomt hardt, antagelig hardere enn vi kan forestille oss. Man levde halvparten så lenge som vi gjør, og slet dobbelt så mye. De fleste barn døde som spedbarn.

Men vi romantiserer på trygg avstand. For vi er høyst selvbevisste innvånere av moderniteten. Vi forstår oss selv som overlegne våre historiske forgjengere, for vi har den økonomiske velstand, teknologiske utviklethet, individuelle frihet og liberale styreform som er alle menneskers higen. Men yter en slik historisk fremstilling rettferdighet mot dem – eller oss selv?

I middelalderen ble menneskelivet, ja, hele kosmos, forstått som guddommelig ordnet, og dypt meningsfylt. I dag lever vi ikke i en slik ramme av mening. Den plass en hadde i familien, klanen og standen var meningsfull. Det enkelte liv og den enkeltes lidelse kunne tolkes inn i Kristi – ­eller Olavs – pasjonshistorie. Den større fortellingen var verdens frelseshistorie, der Guds åpenbaring for menneskene fant sted i den konkrete historien. Kristi annet komme var den endelige horisont.

Kristendommen representerte ikke først og fremst en ny lovgivning, men en helt ny mentalitet. Teologen Romano Guardini skrev at «middelaldermennesket ser symboler overalt. ... Formene ‘betyr’ seg selv, men også noe ut over seg selv, noe annet, høyere, i siste instans det egentlige, høyeste, Gud og de evige ting ... Disse symbolene finnes overalt: I kulten og i kunsten; i sed og skikk og i samfunnslivet.» Mens vi, fortsetter Guardini, ser et hvert tilløp til ideen om et «meningsfylt kosmos» ikke bare som meningsløs, men som direkte autoritært.

Vi lever nemlig både i avfortryllingens og ­autonomiens tidsalder. Det innebærer at våre liv bare ­betyr det vi vil at de skal bety. Vi har ingen horisont utenfor oss selv. Å realisere seg selv er hva det hele handler om. Det er ukebladenes og handelsstandens og treningssentrenes logikk. Men det går også dypere. Det er dette som ligger til grunn for våre mest intime og konsekvensrike livsvalg, som av den grunn også har vært våre mest betente politisk kontroversspørsmål.

Retten til for eksempel abort, skilsmisse og likekjønnet ekteskap – relativt nye rettigheter i menneskenes historie – ville, hver på sin måte, ikke ha gitt mening uten en grunnleggende­ oppfatning om at det fremste mål som menneskelivet og det ­politiske liv kan innrettes mot, er individuell autonomi og retten til å søke sin egen lykke.

Middelalderen dyrket den hellige Andre – vi dyrker det hellige Selvet. For middelalderens menneske ville vårt selvrealiseringsideal gitt ingen mening. Skulle man være noen uavhengige av et fellesskap, ville man være ­akkurat ingenting.

Guardini skriver videre: ­Ettersom autoriteten som det meningsfulle, middelalderske univers representerer «er et grunnleggende element ikke bare i de umyndiges, men i ­ethvert menneskes liv, selv det modneste, ikke bare en hjelp for den svake, men i realiteten ­inkarnasjonen av det opphøyde, må utryddelsen av autoriteten avle det som er dens vrengebilde, nemlig vold».

Det er derfor kritikken av Olav den hellige som voldsmann blir så ufrivillig ironisk. Vi lever på mange vis i et langt mer brutalt samfunn enn våre middelalderske forfedre og -mødre.

For å leve etter det moderne selvrealiseringsidealet, betyr også å leve i muligheten for å falle utenfor. Å skulle skape sin egen livsmening, er et tungt prosjekt inntil det depressive. Å leve på den totale autonomiens vilkår, betyr at andres frihet blir tilsvarende innskrenket. Det er illusorisk å tro at vi kan leve som vi vil uten å påvirke fellesskapet, som i det førmoderne samfunn alltid hadde forrang. Hvis vår høyeste etiske og rettslige forpliktelse er Kardemommeloven, betyr det bare at noen andre må unngjelde.

Olav innførte lover som styrket barns og kvinners stilling og skapte et kristent familiebegrep. Skilsmissestatistikken i vår egen tid vitner om et familiebegrep i oppløsning. Når foreldre skiller seg, selv om de gjør det som ansvarlige og samtykkende voksne, har alltid en pris. Det er de skyldfrie barna som får merke den aller mest.

Olav innførte lover som skulle verge de svakeste blant oss mot å bli drept. Vi har innført lover som gjør det motsatte. Og jeg frykter at flere slike lover er på vei. En ny undersøkelse viser at 73 prosent er svært eller litt enig i at «legeassistert selvmord bør tillates for personer som har en dødelig sykdom med kort forventet levetid».

Snart vil nok debatten om ­aktiv dødshjelp melde seg med full styrke – og hva vil den ende opp med da? Har vi i det hele tatt forutsetninger for å ta en slik debatt, når vi lever i en så urolig spenning mellom kristne og sekularistiske virkelighetsoppfatninger? Skal trumfkortet være selvbestemmelsen nok en gang, og så klubber vi en eutanasilov gjennom, uten tanke­ på de større konsekvensene?

Å ha «råderett over sin egen kropp» er utgangspunktet både for abort- og dødshjelpsmentaliteten. Å velge å ta abort eller å velge å ta sitt eget liv – det liberale prinsippet er det samme. Og prinsippet, mener svært mange, er hellig. Men hva da med livet selv – er det ikke lenger hellig? Ideen om livets ukrenkelighet, som ble lovfestet ved kristenretten for nesten 1.000 år siden, står det for fall? Hva skal vi eventuelt sette i stedet?

Mener vi på alvor at den friheten som autonomiidealet skjenker oss, er mer hellig enn livet selv, og at vi nærmest mener oss «bundet» av et forbud mot aktiv dødshjelp? Hvis det stemmer, er det virkelig som Guardini skriver, at når autoriteten forsvinner, kommer i stedet dens vrengebilde: Volden. Med døden til følge.

Autoriteten – i naturen, i våre mellommenneskelige relasjoner, i våre familier, i Gud. Det er disse kildene til autoritet den moderne sivilisasjon, også det moderne Norge, er bygget på. Og det er som Chesterton skrev: «Når mennesket slutter å tro på Gud, begynner de ikke å tro på ingenting – men på hva det måtte være.» Antagelig bare slik er det mulig å holde festtaler om vår kristne arv i det ene øyeblikket, og i det neste vedta lover stikk i strid med den arven.

Aktiv dødshjelp illustrerer spenningen så godt fordi resonnementet – at menneskelivet har verdi­ i seg selv – er kristent, mens konklusjonen – at et svakt eller uhelbredelig sykt liv er «uverdig» – er hedensk.

Debatten videre kan, med våre forutsetninger, umulig bli god. Kombinasjonen av det liberale autonomiprinsippet og en popkultur som hungrer etter de personlige, sterke historiene – gjerne formidlet på mindre enn ti minutter – gjør det nærmest umulig å trenge gjennom med et prinsipielt restriktivt syn på alt fra abort til aktiv dødshjelp.

I stedet for en grundig og kritisk debatt om disse temaene, ender vi ofte opp med lynrask skyttergravskrig – eller ingen debatt i det hele tatt. Samtidig finner det sted en stadig grense­forskyvning i folks holdninger, godt hjulpet av ideologer som Aksel Braanen Sterri og Ole Martin Moen, som simpelthen tar de filosofiske konsekvensene av en avfortryllet modernitet til sitt ­logiske ytterpunkt.

Hvor vil vi være ved 1.000-årsjubileet for Olav den helliges død om 14 år? Vil vi ha gått lengre i retning av den egosentrerte individualismen og selvrealiseringen, med aktiv dødshjelp eller kanskje spissfindig genteknikk som biprodukter på veien – ­eller vil vi ha rukket å stanse opp et ­øyeblikk, tenke oss om og grundig og ærlig spørre oss selv om hvor vi kommer fra, hvor vi befinner oss, og hvorhen vi er på vei?

Jeg frykter det første og ­håper det siste. Heri ligger ikke valget­ mellom den kristne og den ­humanistiske arv; heller ikke valget mellom autoritet eller autonomi. Valget er, tror jeg, mer fundamentalt enn som så. Til syvende og sist står vi overfor et valg mellom sivilisasjon og barbari, mellom en kristen-humanistisk kompromissløs respekt for det svake liv, og en nyhedensk forakt for det samme. For en smak på det siste, trenger en bare å åpne avisene. For en smakebit på det første, vil Olavs-feiringen, olsok, være et godt sted å begynne.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt