Burkini? Ja takk. Gjerne!

Hver sommer skjer det samme; pressen setter fokus på kroppen. Bikinikroppen. Med såpass lite tekstil på strategiske steder, kan man ikke bare iføre seg en bikini og hoppe uti vannet. Ikke uten å bli beglodd og sett på som ustelt. For selv om man ikke går til det drastiske skritt å vokse hele kroppen - eller endog fjerne alt hår utenom på hodet med elektrolyse - må det barberes både under armene, på leggene, langs bikinikanten og andre steder man måtte ha synlig kroppshår. Det er i denne situasjonen jeg tenker: Gi meg heller en burkini! Så kan jeg være så lodden som helst, uten at noen bryr seg.

Svømmedrakter med lange ermer og nederdeler kommer imidlertid ikke med Koranen, men med surfebrett-utøverne. Herfra har ideen med å dekke til kroppen spredd seg til badetøy for barn. De fleste foreldre ønsker ikke at barna skal bli utsatt for solforbrenning. Men barn elsker å være ute i vannet hele dagen. Mest mulig tildekning er derfor mye enklere - og kanskje også langt behageligere - enn å bli smurt inn med klissete solkrem over hele kroppen. Barnebarnet mitt var kjempefornøyd. Og jeg følte ikke at jeg var i ferd med å konvertere til islam.

For meg spiller det likevel ingen rolle hvor påvirkningen kommer fra. Hovedsaken er at badetøyet skal være funksjonelt. Jeg vil også påstå at en tettsittende heldekkende badedrakt må være langt mer behagelig å ha på seg enn en gedigen badeshorts som fylles med vann hver gang man hopper uti. Det viktigste er imidlertid at min kropp er min egen. Jeg bestemmer selv hvor mye eller lite jeg vil stille ut til offentlig beskuelse. Og jeg vil ha meg frabedt at man skal gå av skaftet bare fordi jeg foretrekker en heldekkende svømmedrakt.

marita.synnestvedt@gmail.com