Den ubeleilige sannhet om terroren mot Israel og Europa

(Forfatterens eget bilde) Statue av Alfred Dreyfus ved Musée d'Art et d'Histoire du Judaïsme, i Paris. Det tyngst bevoktede stedet jeg så i hele Paris ved et besøk sent i juni, og nå er vaktholdet forsterket.

I sin utmerkede essay i Aftenposten, spør Klaus Wivel:

"Hvordan ville Europa reagere på at kafeer, busser, restauranter, universiteter, gågater, diskoteker og private selskaper ble sprengt i luften? Hvordan ville vi forholde oss til at tilfeldige mennesker på gaten, ja selv i deres egne hjem, var under konstant trussel for å bli utslettet, fra ett øyeblikk til et annet?"

Slik det ofte er med ubeleilige argumentasjoner, vil denne artikkelen trolig forbigås i stillhet for så å overdøves av den vanlige slurvete polariseringen som dominerer debatten om Israel, terrorisme, Islam, m.m.

Men vi har allerede svaret på Wivels spørsmål, for vi vet allerede at vi europeere fikser disse problemene langt dårligere enn israelerne; og at vårt hovmod overfor Israel er helt uberettiget. Om vi skal kritisere Israel - og det kan vi jo gjerne gjøre - må vi gi slipp på illusjonen om at vi er moralsk eller intellektuelt bedre enn dem. Bare slik kan vi faktisk lære av deres eksempel, både for å fremme fred for Israel og motarbeide terrorisme hos oss selv.

Det gjør vi ikke, og jeg tror at årsaken skyldes et vedvarende og intenst ønske om at det stiller seg annerledes med Israel, at vi ved å vektlegge forskjellene beskytter oss selv. Dette ønsket rasjonaliseres ved å tillegge mer av ansvaret, mer av skylden for terror mot israelere - faktisk mot jøder i det hele tatt - på ofrene.

Noen eksempler:

I sin dekning av terrorangrepet i Nice kom både Sissel Wold og Sigurd Falkenberg Mikkelsen - journalister som godt kjenner til terrorisme mot israelere - med en gjennomgang av henholdsvis terrorisme som globalt fenomen (Wold) og i Midøsten (Mikkelsen) uten å en eneste gang nevne terrorangrep mot israelske mål, eller at jødiske institusjoner i Europa er spesielt sårbare.

Likeledes bar den norske dekningen av mordet på Hallel Ariel på Vestbredden, i kontrast med dekningen av slike mord overalt ellers, preg av et nærmest panisk begjær om å sette forbrytelsen i sammenheng med den urett Hallels tilstedeværelse på Vestbredden føltes i miljøet morderen Mohammad Tra'ayra kom fra. Om journalistene ikke ville forsvare denne handlingen, ville de i hvert fall rettferdiggjøre harmen, raseriet, og desillusjonen som motiverte den.

Som også Dan Poraz er inne på, ble Hallel myrdet fordi hun var jøde på et sted jøder er uønsket. De som planlegger, igangsetter, motiverer, eller applauderer slike handlinger ønsker ikke fred med Israel eller harmonisk sameksistens med jøder (eller forsåvidt kristne, eller noen som ikke retter seg etter deres forvaklede syn på hva som er rett). Noe sted.

Man kan, og burde, mene mye ulikt om Israels politikk generelt og i territoriene utenfor våpenhvilelinjen fra 1949 spesielt, men likevel være enige om at 1) handlinger som dette er uomtvistelig onde, og 2) de som står bak dem fortjener ingen forståelse.

Man kan, og burde, også mene mye ulikt om Israels politikk generelt og i territoriene utenfor våpenhvilelinjen fra 1949 spesielt, og jobbe intenst for at denne uenigheten aldri bør gi seg utslag i forhold som gjør at alt jødisk i hele Europa må enten forlates eller voktes med det tyngste vi har.

Å konsekvent trekke slike prinsipielle linjer er ubeleilig for dem som ved enhver vending demoniserer Israel, og det er det to årsaker til:

• Feighet - hvis vi overbeviser oss selv om at hatet mot Israel, og alt det jødiske som er forbundet med Israel, er kvalitativt annerledes enn hatet mot det vestlige; så føler vi oss tryggere. Vi kan dermed innynde oss med terroristene ved å ta deres parti mot Israel, og samtidig gi dem et "legitimt" mål å skyte, knivstikke, bombe, påkjøre, osv.
• Dogmer - det radikale venstre i Europa har tatt feil på alle sine yndlingssaker gjennom de siste tiårene, og det eneste som er igjen er forestillingen om at "sionister" er "rasistiske imperialister", og at deres motparter, per definisjon, dermed er "edle" "frigjøringshelter".

Wivels essay er utmerket fordi den påpeker den kognitive dissonans som burde treffe oss alle etter hvert: Israels fiender hater også oss. De vil bruke de samme midlene for å oppnå de samme målene, og vi kommer til å måtte vurdere de samme mottiltakene som Israel har prøvd, og til en viss grad lykkes med. Vi kommer, i likhet med Israel, til å stå overfor de samme dilemmaene i måten vi behandler andre på, og vi omtaler andres religion, kultur, tenkemåte på. 
Israel har mye å lære oss, både på godt og vondt. Men vi kan bare lære hvis vi gir slipp på forestillingen om at de fortjener mer å bli myrdet enn vi gjør.