Verdidebatt

La de døde få hvile

Det ville aldri falt meg inn, da jeg sto ved min brors kiste å be Gud vekke ham opp igjen. For meg finnes det en grense her i verden. For andre finnes tydeligvis ikke den.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I de siste dagene i media, har det florert med oppslag om en predikant som sier at han kan vekke døde tilbake til livet. Ikke nok med det, han får lov til å snakke om dette på et stevne for kristne i Østfold.

Jeg måtte slå av fjernsynet da jeg så dette på Dagsrevyen. Det som ble sagt skurret for mitt ­indre, og det måtte virkelig ta noen dager før jeg kunne skrive dette.

Det er underlig for meg at så mange mennesker kom for å høre på predikanten, og lederen for stevnet sa i beste sendetid på NRK at dette trodde han på. Mange aviser fulgte opp dagen etterpå.

Jeg respekterer at folk skal få ha sin tro i fred, men det må være lov å reagere. Jeg er selv kristen, og har hele mitt liv trodd på Gud. Jeg har selv opplevd små mirakler, slik jeg ser det. Men, det er himmelvid forskjell på det jeg har opplevd, og det å vekke opp folk fra døde, og i tillegg ta Jesus og Guds plass.

Ba for mor og far. Jeg mistet begge mine foreldre tidlig. Far døde da jeg var 10 år, og mor da jeg var 16 år gammel. Jeg ba så mange bønner om at far og mor måtte våkne opp igjen, og lurte­ på hvorfor jeg ble straffet på denne­ måten. Det gikk ikke 
en dag uten at jeg som barn og ung ba mine såre og fortvilte bønner.

Jeg hadde hørt på bedehuset at Jesus vekket opp folk fra døden. Ingenting skjedde, og jeg sluttet å be om det, men fortsatte å be om at Gud måtte være snill og god mot meg, slik at jeg kunne få fred i hjertet mitt, som slo så altfor hardt og raskt. Få en fred jeg kunne leve med, og vokse opp og klare meg selv. For meg er Gud det gode. Det som gjør at jeg holder ut i en krevende verden.

Min bror. For ikke lenge siden døde min bror av samme sykdom som mor og far. Før hans begravelse, inne i kapellet, fikk jeg se ham der han lå i kisten. Jeg våget ikke berøre ham, men tenkte; Gud, hvorfor hentet du min bror så tidlig?

Jeg la et jordbær i den ene hånden hans, og en lilje i den andre. Jeg gråt stille, og min bønn var ikke at han skulle våkne igjen. Min bønn var at Gud måtte ta vare på hans samboer og oss søsken.

Det ville aldri falt meg inn, da jeg sto ved kisten hans, og be Gud vekke ham opp igjen. For meg finnes det en grense her i verden. For andre finnes tydeligvis ikke den.

Nyfødte. Det finnes nyfødte som dør ved fødselen. Jeg kan tenke meg at det er mange foreldre som ønsker at deres barn skal våkne opp igjen. Derfor blir jeg så undrende til predikanter som reiser rundt. Jeg har lyst til å spørre om de som bedriver dette overhode tenker på hvor mange de kanskje sårer? Det er ikke alt som gjøres i Guds navn som er like bra.

Er det slik at Jesus står med en stor boks med små hvite lapper og trekker ut en person han vil skal våkne opp igjen? Nei, det er nok ikke slik. Jeg kjenner mange­ sunne og troverdige kristne mennesker som rister på hodet av dette. Og de som mener at Jesus velger ut noen som er så heldig å få livet på nytt; kan dere ikke bare ta innover dere at det er deres opplevelse, uten å absolutt måtte predike om det!

I stillhet. Hvorfor kan ikke den enkle troen bære oss fremover mot lyset? Det lyset som vi alle ble favnet med ved fødselen. Alt behøver ikke være så spektakulært og høyttravende.

En ting jeg er helt sikkert på: Om det finnes mirakler, gjør ­Jesus og Gud dem ofte i stillhet. Det er i det stille rom vi kan få kontakt med det som plager oss, og gjør at livskvaliteten forringes. Ikke i mange menneskelige lovnader, som skjer på høylys dag.

Jeg sender mine tanker om fred til alle foreldre som har mistet et barn, en ektefelle som akkurat nå har mistet sin partner. Til alle dere som sørger. Jeg håper og ber om at mennesker ikke blir utsatt for vonde ting, når de er på sitt mest sårbare.

Englene. Jeg tror fortsatt på mirakler. De gode hverdags­miraklene, hvor små barn smiler til sine foreldre, de som elsker hverandre kysser seg gjennom en hel kveld, en uventet klem, og alle hverdagsengler som kommer i vår vei.

De englene som har to føtter, to armer, et klokt hode og et stort og varmt hjerte. De som bare er der når vi minst aner det: Våre medmennesker. Og de englene som kommer fra himmelen.

Paal-André Grinderud

Forfatter & skribent.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt