Morten Dahle Stærk

42

Misbruk av toregimentlæren

Jeg har i mange år vært skeptisk til hvordan deler av KrF(U) har misbrukt toregimentlæren forå endre politiske standpunkter.

Publisert: 18. jul 2016

Medredaktør i nettsiden kristendemokratisk.no, Andreas Skulstad, argumenterer for at KrF bør akseptere ekteskapsloven av 2008 med henvisning til Luthers toregimentlære og aksepten av den liberale staten. Det er enkelt å være enig i at religion og politikk ikke uten videre skal blandes sammen og at det må tas informerte politiske beslutninger som har folkets beste som målsetning. Men når Skulstad ikke presenterer toregimentlæren riktig fører det også til en forenklet og feil konklusjon.

Skulstad oppsummerer Luthers toregimentlære på følgende måte: 1) Den åndelige og verdslige sfære er atskilt og styres etter ulike prinsipper og 2) Prinsippene for styringen av en stat baserer seg på fornuft. På denne måten går Skulstad i en helt vanlig felle som vi kristendemokrater ofte gjør når vi skal ta toregimentlæren til inntekt for vårt syn: Vi skaper et vanntett skille mellom de to regimentene.

Separering
Bakgrunnen for Luthers lære om de to regimentene eller sfærene er at Luthers egne erfaringer med konflikter med myndighetene. Han mente at biskopene tiltok seg for mye verdslig makt og forsømte sine egentlige oppgaver. På den andre siden ønsket den lokale fyrsten å avgjøre hva slags tro borgerne skulle ha og dermed slå ned på «det lutherske kjetteriet». Mot denne sammenblandingen fungerte læren om to regimenter som en opprydding: Kirkens makt var begrenset til forkynnelsen, mens statens makt var begrenset til utøvelse av den verdslige loven.

En absolutt separering av de to sfærene har fått mange utilsiktede virkninger. En slik forståelse har blitt brukt til alt fra å legitimere en absolutt underdanighet til foreldrene og å frita kirken fra kritikk. I verste fall har separeringen av disse sfærene er at den verdslige makten har blitt gitt fri legitimitet fordi kirken ikke har noe med den politiske delen av samfunnet å gjøre.

Krigen.
Det mest alvorlige utslaget av dette er organisasjonen «Deutche Christen»s legitimisering av Nazi-regimet. Nettopp i det kirkelige motstands-oppropet «Kirkens Grunn» ble det argumentert mot en slik forståelse av toregimentlæren: Så lenge staten ikke forholder seg til en overordnet (natur)rett og den individets grunnleggende rettigheter, har ikke statens myndighet legitimitet. I tiårene etter 2. verdens krig skilte teologene seg i to mellom de som mente at toregimentlæren hadde mistet sin relevans til de som ønsket en fornyelse etter erfaringene fra krigen.

Det er umulig å trenge inn i Luthers lære uten å forstå at begge sfærer er Guds områder. Man må dermed verken blande de sammen eller separere de helt, men skjelne mellom dem. Statens makthavere har dypest sett sin legitimitet som Guds arbeidere, selv om de ikke forstår eller anerkjenner det selv. Når de bryter med menneskets verdighet, er det kirkens plikt å si ifra. Når mange med meg mener at man primært skal bruke allmenne argumenter, så er det fordi vår kontekst er en flere-religiøs kontekst.

Bibelsk etikk.
Jeg er helt enig i at de spesifikke kalls- eller etterfølgelsesetikken ikke skal gjøres gjeldende i lovs form (for eksempel et forbud mot likekjønnede handlinger). Men det blir et kunstig skille når Skulstad påstår at vårt gode samfunn er et produkt av det verdslige regimentet og ikke er et produkt av at «vi har internalisert den bibelske moralen i lovverket». Humanisme, toleranse og rettferdighet er jo verdier som har sitt utspring ikke minst i en bibelsk etikk. Dette er tvert imot et eksempel på at det grunnleggende sett ligger en felles verdimessig plattform for begge områdene. Begge er forpliktet på Guds gode skapervilje.

Jeg har i mange år vært skeptisk til hvordan deler av KrF(U) har misbrukt toregimentlæren for å endre politiske standpunkter. Antakelig vil man finne atskillig mer potente argumenter andre steder om man ønsker det. Læren kan brukes som et vern mot maktmisbruk, som en legitimering av hver av sfærene og som en veiledning for den troende. Men toregimentlæren kan ikke – som Skriften selv – utlede direkte til standpunkter i vår samtid. Den må forstås på sine egne premisser og ut fra en lang idehistorisk fortolkningshistorie.

Ekteskap.
Hvis man bruker denne læren for å endre ekteskapsloven tar man ikke på alvor de grunnleggende problemstillingene som reises når staten endrer begreper som familie, ekteskap, foreldreskap og kjønn. Ekteskapsloven fungerer som et ideologisk nav i flere store reformer på dette feltet. Det er en grov forenkling av Skulstad å skrive at det kun er et fornuftig (gyldig) argument mot ekteskapsloven. Da har han ikke satt seg inn i argumentene på begge sider. Kristendemokratisk tekning er en glimrende plattform for å sikre menneskets verdighet; kampen for barnas rettigheter og for relasjonen mellom foreldrene og barnet er en naturlig del av denne. 

Morten Dahle Stærk
Teolog og KrF-medlem
Stod på trykk i Vårt Land 18.07 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Rolf Kjøde

38 innlegg  72 kommentarer

Ryddig tanke

Publisert over 3 år siden

Takk for et godt innlegg med ryddig tankeføring. Bør leses av mange.

Kommentar #2

Asgeir Remø

12 innlegg  329 kommentarer

Toregimentslæra; anakronisme eller misforstått og misbrukt?

Publisert over 3 år siden

Toregimentslæra med variantar er historisk utforma i ein kristen einskapskultur, anten det var Augustin, pave Gelasius, forfattaren av Kongsspegelen, Martin Luther eller andre som i antikken og middelalderen utvikla tankane om tilhøvet mellom kyrkje og stat. Keisaren eller fyrsten var like mykje Guds tenar som biskopen, og keisaren eller fyrsten erkjente det. I dag er dei styrande si sjølvforståing at dei er folkets tenarar, i det minste bør den vere det. Dei er demokratisk valde basert på folkesuvereniteten og har ingen klar lovfesta forplikting på kristen lære. Det er difor tid for å spørje om toregimentslæra har blitt ei anakronisme. 

Grunnen for at ein bør stille det spørsmålet er den bruken ein kan observere. Det tydelegaste dømet er delar av den tyske kyrkja under andre verdskrigen. Det gjaldt fleire enn Deutche Christen. Tanken var at kyrkja ikkje skulle blande seg i gjerningane til statstyret; det høyrde til det verdslege regimente og var mellom dei borgarlege tinga. Eg har skrive meir om det temaet i dette innlegget

I dag ser vi det same argumentasjonsmønsteret når det gjeld ekteskapet som etter bibelsk etikk faktisk er ei skaparordning og nemnt som det i Den augsburgske vedkjenninga artiklane 23 og 27. Ekteskapet seier ein er ei borgarleg ordning som ligg til det verdslege regimente. (Merk at eg i denne samanlikninga med den tyske kyrkja under andre verdskrigen viser til likskap i argumentasjonsmønster og ikkje i saka det vert argumentert for og mot!) 

Sturla J. Stålsetts argumentasjon her kan tene som døme. Stålsett viser til at ekteskapet «ifølge luthersk teologi» er ei «borgerlig ordning. … Som borgerlig ordning er ekteskapet sekulært, og kan rettmessig ses som … en «rent sosial konstruksjon».»  Vidare skriv han at «Slike ordninger er underlagt den allmenne fornuft og tidens skiftende betingelser og krav. Derfor er det ikke bare teologisk mulig, men også nødvendig og rett å få en vigselspraksis i Den norske kirke som i tråd med ­ekteskapsloven likestiller ulikekjønnede og likekjønnede par.» Dette kling relativt greitt saman med denne formuleringa av Andreas Skulstad: «Det åndelige er kirkens domene og det verdslige er statens. Mens kirken retter seg mot sjelen og styres etter de bibelske og Guds prinsipper, retter staten seg mot legemet og styres etter prinsipper basert på fornuft.» 

Ei oppfatning av at «Guds prinsipper» ikkje er relevante for det som skjer i det verdslege regimente er ei kapital mistyding av toregimentslæra.  Begge regimenta er nemleg Guds. Axel Smith skriv bra om dette i På skaperens jord:

«Gjennom loven søker Gud å begrens syndens nedbrytende virkning i verden, og fremmer det som er hans gode vilje med skaperverket (lovens første bruk).  … Guds verdslige regimente, skapelsens og lovens regimente. Gjennom det handler Gud med alle mennesker, også dem som aldri har hørt evangeliet, eller som bevisst har vendt det ryggen. …
Det er … en nær sammenheng mellom det verdslige regimente og loven, og mellom det åndelige regimente og evangeliet. Men denne sammenhengen er ikke ensidig og eksklusiv. Også i sitt åndelige regimente bruker Gud loven, nemlig når han skal  vise mennesket dets synd for å få det til å se at det har bruk for Kristus (lovens andre bruk).» 

Tankane Smith gjer seg er ikkje nye. Forfattaren av Kongsspegelen skriv t.d. på 1200-talet om Guds to hallar; kyrkja og tinghuset, at «dei er båe Guds hus, og både kongen og bispen er Guds tenarar og vaktarar over desse husa, …». Men, det var altså i ein kristen einskapskultur som vi ikkje har lenger. 

Andreas Skulstad viser til Bibelen. Det er eit naturleg utgangspunkt når det skal formulerast ei toregimentslære for vår tid. Skulstad skriv slik: «Bibelen er ikke et politisk oppslagsverk, men formidler ideer som har inspirert til tenkning om styring av staten. Et tydelig eksempel er Jesu svar på om det er greit betale skatt til keiseren: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.» (Matt 22:21), som har inspirert til tenkning om at det skilles mellom verdslig og åndelig makt.» 

For å få fram kor tydeleg dette eksemplet er bør ein sjå det i sin samanheng. Spørsmålet om det «er rett å svara skatt til keisaren, eller … ikkje» kom etter farisearane hadde smiska seg inn på han. Forteljinga går deretter slik:

«… Jesus merka vondskapen og sa: «De hyklarar, kvifor set de meg på prøve? Vis meg mynten som skatten skal betalast med!» Dei gav han ein denar. «Kven har biletet og namnet sitt her?» spurde han. «Keisaren», svara dei. Då sa han til dei: «Så gjev då keisaren det som høyrer keisaren til, og Gud det som høyrer Gud til.» Då dei høyrde det, undra dei seg, og dei lét han vera og gjekk sin veg.» 

Det første ein bør merke seg er at Jesus her ikkje talar eksplisitt om kyrkja, men han omtalar direkte keisaren som står som representant for den verdslege myndigheita. Vidare ser vi at ei ordrett tolking, som også er nærliggande i den jødiske konteksten med ei gamaltestamentleg referanserame, bør vere at mynten høyrer keisaren til fordi den er stempla med hans bilete, medan mennesket høyrer Gud til fordi det er stempla med Guds bilete. Jesus svar er etter denne forståinga ei direkte tilvising til Første Mosebok kapittel 1 vers 26 til 28. Det sentrale der er at «Gud skapte mennesket i sitt bilete, i Guds bilete skapte han det, som mann og kvinne skapte han dei» og at mennesket skal «råde over» andre Guds skapningar. Det er godt belegg for å hevde at noko av det sentrale i Gudsbiletet er at mennesket er Guds visekonge på jorda og i den rolla og eigenskapen har fått myndigheit og evner til å forvalte skaparverket. Motstykket til myndigheita er at mennesket som visekonge står til ansvar overfor Gud. Sjå nærare i Leif M. Michelsens og Gordon J. Wenhams kommentarbøker til Første Mosebok. 

Når vi skal gje «Gud det som høyrer Gud til» og dette i tillegg vert sett inn i skapingsteologien ser vi at dette Guds regimente er altomfattande m.t.p. det skapte. Samtidig er staten gitt ei tydeleg rolle.I biskop dr.theol. Sigurd Normanns omsetjing av Den augsburgske vedkjenninga er det uttrykt slik: «Øvrigheten verger ikke sjelene, men legemene og de legemlige ting mot åpenbar urett, og holder menneskene i tømme ved sverdet og timelige straffer, for å opprettholde borgerlig rettferdighet og fred.» (CA 28) Dette gir vel uttrykk for ein «minimumsstat» som ikkje blandar seg i samvitsspørsmål.

Det sentrale poenget her er at når Jesus viser til at vi skal gje «Gud det som høyrer Gud til» så stør det tanken om at det ikkje finst eit regimente som ikkje er Guds, - skapinga og lova er Guds domene like mykje som evangeliet. Og når vi har fått forvaltaransvar så har han gitt oss tillit til å bruke fornufta vi er gitt. Samtidig har han gitt formaningar, som i teologien gjerne kallast lova, som presumptivt er fornuftige. Det ligg også i naturrettstenkinga. 

Spørsmålet vert då, - igjen, om toregimentslæra er ei anakronisme eller om den har relevans i dag. Svaret må vere at den har relevans i den grad den konkrete tilrettelegginga bygger på dei bibelske kjeldene Jesus autoriserer, som t.d. Jesus svar til farisearane vist til ovanfor. KrF skriv i programmet at partiets «verdigrunnlag er henta frå Bibelen». Eg nemnar det for å syne relevansen til det som er utgangspunktet for debatten, og sidan eg ikkje er medlem.

Konkretisert til vår samtid betyr det at kristne som lever i eit representativt demokrati, der statsstyringa er bygt på folkesuvereniteten, medvite handlar i og overfor dei demokratiske organa som mennesker skapt i Guds bilete. Der også høyrer vi Gud til og står til ansvar overfor han med forvaltninga vi gjer. Kristne teologiske argument har då vekt for dei som oppfattar seg å høyre Gud til, medan andre vil vektlegge andre ideologiske eller teologiske argument basert på sine kjelder. Og kva som er fornuftig kan sjå ulikt ut, alt avhengig av kva mål ein har. Det er dei vilkåra ein vert stilt overfor i eit pluralistisk samfunn.

Kommentar #3

Morten Dahle Stærk

42 innlegg  136 kommentarer

Takk for gode refleksjoner

Publisert over 3 år siden
Asgeir Remø. Gå til den siterte teksten.
Spørsmålet vert då, - igjen, om toregimentslæra er ei anakronisme eller om den har relevans i dag. Svaret må vere at den har relevans i den grad den konkrete tilrettelegginga bygger på dei bibelske kjeldene Jesus autoriserer, som t.d. Jesus svar til farisearane vist til ovanfor. KrF skriv i programmet at partiets «verdigrunnlag er henta frå Bibelen». Eg nemnar det for å syne relevansen til det som er utgangspunktet for debatten, og sidan eg ikkje er medlem.

Takk for gode refleksjoner og veldig interessante innspill. Jeg synes du konkluderer godt over, og jeg kommer inn på det samme i et svarinnlegg til Skulstads innlegg i dagens Vårt Land. KrF har tatt et valg der de anerkjenner Bibelen som opphav for sitt verdigrunnlag. Det kan gjerne begrunnes med toregimentlæren.

Rent prinsipielt er det til og med vanskelig å bruke toregimentlæren som et argument mot bekjennelsesplikten som nå er fjernet. Men jeg synes likevel det er en god opprydding i forholdet mellom troens og politikkens domene. 

Denne type tilpassning mellom kristen teologi- og grunnlagstenkning og et pluralistisk samfunn synes jeg du bidrar godt til i ditt siste avsnitt: 

«Kristne teologiske argument har då vekt for dei som oppfattar seg å høyre Gud til, medan andre vil vektlegge andre ideologiske eller teologiske argument basert på sine kjelder. Og kva som er fornuftig kan sjå ulikt ut, alt avhengig av kva mål ein har. Det er dei vilkåra ein vert stilt overfor i eit pluralistisk samfunn.»

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
25 dager siden / 5661 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
23 dager siden / 3748 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
24 dager siden / 1361 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
19 dager siden / 1262 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
10 dager siden / 1232 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
9 dager siden / 1188 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
8 dager siden / 1161 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
19 dager siden / 1148 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere