Verdidebatt

Den kristne liberale staten

Å gå fra å akseptere premisset om at likekjønnet ekteskap er synd, til å trekke slutningen at staten må forby det, tilhører ikke kristen tradisjon.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Å sammenblande politikk og religion er en krevende øvelse, men akkurat når det gjelder å begrunne den liberale staten gir det mening å vise til både bibelvers og kristen tenkning. Den tolerante liberale staten er nemlig blant arvegodset fra vår kristne europeiske historie. Knut Arild Hareides deltakelse i Pride-paraden er ikke et uttrykk for den sekulære staten, men derimot at et kristent samfunn krever en liberal statsmakt.

Bibel og politikk
Bibelen er ikke et politisk oppslagsverk, men formidler ideer som har inspirert til tenkning om styring av staten. Et tydelig eksempel er Jesu svar på om det er greit betale skatt til keiseren: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.» (Matt 22:21), som har inspirert til tenkning om at det skilles mellom verdslig og åndelig makt. I brevet til Galaterne skriver Paulus: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.» (Gal 3: 28), som så vel som å formidle egalitære verdier, også formidler toleranse for ulikhet.

Én ting er enkeltstående bibelvers, men kanskje mer interessant er det å se på tradisjonen. I Om Gudsstaten skrev kirkefaderen Augustin på 400-tallet om de to byene, Guds by og den jordiske by. Den jordiske byen, eller staten om du vil, kan ikke brukes til å oppnå himmelriket på jord. En annen kristen tenker fra 400-tallet er Pave Gelasius som skrev om at Gud styrer verden gjennom to sverd – keiserens og pavens. Disse to var adskilt og hadde hvert sitt virkeområde. Dette kan ses i kontrast til de førkristne teokratiske statsformene, eller en del muslimske stater i dag som styrer etter Sharia, der religion og stat er to sider av samme sak, og han introduserte i så måte ideen om en begrenset statsmakt.

Politikk er fornuftens sfære
Den kristne tenkeren Thomas Aquinas formulerte på 1200-tallet naturrettstanken, at det finnes noen naturlige prinsipper for rett og galt som er tilgjengelig for og gjeldende for alle mennesker, og som kan identifiseres gjennom bruk av fornuften. Luther spilte videre på ideene til pave Gelasius om de to sverdene, gjennom sin toregimentslære om at Gud styrer verden på to måter, på et åndelig og et verdslig plan. Det åndelige er kirkens domene og det verdslige er statens. Mens kirken retter seg mot sjelen og styres etter de bibelske og Guds prinsipper, retter staten seg mot legemet og styres etter prinsipper basert på fornuft.

Den kristne tradisjonen har altså forstått to prinsipper fra bibelen og den kristne tro for styring av en stat, som er relevant i Pride-saken:
1. Gud styrer verden på to måter, på et åndelig plan gjennom kirken, og et verdslig plan gjennom staten. Disse to er adskilt og styres etter ulike prinsipper.
2. Prinsippene for styringen av en stat baserer seg på fornuft.

Det forjettede landet Norge er ikke velsignet av Gud fordi vi har internalisert den bibelske moralen i lovverket, men fordi vi har kommet langt i å styre Galasius verdslige sverd, eller Luthers verdslige regiment, altså staten, etter de prinsippene den verdslige makten ifølge kristen tenkning skal styres etter: Humanisme, toleranse, rettferdighet og ikke minst fornuft. Det kristne menneskeverdet og naturrettstanken som har inspirert til humanisme og opprettelse av FN, gjennomsyrer tenkningen rundt styringen av den norske stat.

Begrensninger av friheten må begrunnes fornuftig
Ett av de mest grunnleggende trekkene ved mennesket er at det er autonomt, det er et fritt vesen som ikke handler ut i fra instinkter, men som kan tenke og resonere og gjøre selvstendige valg. Dersom staten skal gå inn og begrense individenes frihet må det begrunnes med fornuftige argumenter. Å la staten gå inn og forby individer å inngå ekteskap basert på hvilket kjønn de har er en svært sterk frihetsinnskrenkning, og må i så tilfellet begrunnes godt.

I programforslaget står det følgende før setningen om anerkjennelse av ikke-heterofile samliv: «KrF vil løfte frem ekteskapet mellom mann og kvinne som en god og den mest stabile rammen rundt barns oppvekst (min utheving).». Programkomiteen ønsker altså å sikre at barnas beste blir ivaretatt samtidig med å anerkjenne likekjønnet ekteskap, og med det forsvinner det eneste aksepterbare fornuftige argumentet mot likekjønnet ekteskap. Det som blir igjen av motstanden er de argumentene som er gyldige i den åndelige sfæren, altså de som kirken og ikke staten, skal styre etter.

I Pride-parade med klær
Når Knut Arild Hareide deltar i Pride-paraden tar han ikke nødvendigvis noe moralsk standpunkt til homofili på det personlige plan, men som statsmann bekrefter han at LHBTI-personer skal ha den samme beskyttelsen og de samme mulighetene til utfoldelse som andre grupper. Premisset om at paraden fremmer ubibelske verdier blir en ganske unyansert fremstilling. Blant de 104 innslagene i paraden var de aller fleste organisasjoner, foreninger og ymse annet, som den amerikanske ambassaden, politiet, Judo Norway, Europeisk ungdom og samtlige partier som ønsket å vise sin støtte, med klær på. Paraden var en politisk markering og derfor det mest naturlige stedet å vise sympati etter Orlando-massakren på.

Samtidig må det ikke neglisjeres at det var mennesker i paraden som gikk lettkledde og andre som hadde kledd seg ut som det motsatte kjønn, noe den liberale staten gir dem anledning til. Poenget med den liberale staten er ikke at innbyggerne moralsk sett skal støtte opp om alt den gir anledning til, heldigvis.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt