Åpent brev til pinsevennenes lederråd og sårede mennesker

Jeg skriver dette brevet mest med bakgrunn i det media fokuset det har vært på Jesus Revolusjon, Sentermenigheten og Sannhetens Ord, og at pinseledere har engasjert seg. Jeg tror at min vinkling kan være til hjelp i konflikter mellom brødre og søstre i Herren, men også mellom mennesker generelt.

Hvorfor kaller dere meg Herre Herre og gjør ikke det jeg sier? Dette er vel et betimelig spørsmål fra Jesus for alle oss som kaller oss kristne. Innfor Gud er vi alle like, frelst av nåde, bevart av nåde, vi er brødre og søstre i Kristus – Guds sønner og døtre. Dette gjelder uansett hva slags kall vi har. Enten vi er apostler, profeter, evangelister, hyrder eller lærere. Enten vi leder eller blir ledet, befinner oss i "den indre eller ytre" sirkel, vi er Guds barn som i en stor familie.

I den såkalte Bergprekenen forklarer Jesus grunnprinsippene for hvordan Guds Rike fungerer. Han taler til sine disipler og en stor folkemengde (Luk.6:17-49).  Å leve og operere i Himlenes Rike er stikk motsatt av den måten denne verden tenker og lever. For fullt ut å forstå omfanget av hva Jesus sier trengs et fornyet sinn (Rom.12:1-2), det skurrer for vårt kjød.

Guds Rike har et prinsipp i seg, at den som gir, får – ikke den som krever.

Tar noen jakka skal vi også gi skjorta – ikke anklage den som tok jakka.

Om noen forbanner oss skal vi velsigne dem – ikke forbanne igjen.

Vi skal be for dem som taler ille om oss – ikke baktale eller spre rykter.

Slik vi vil at andre skal oppføre seg mot oss, slik skal vi oppføre oss mot dem. Prinsippet er å gi noe for å få noe, det er hver enkelt sitt ansvar å ta initiativet – krav og anklager er utelukket. Men det er krevende

Denne verden anklager når noen gjør oss fortred – ser etter en syndebukk å korsfeste. I Guds Rike er vi bedt om å tilgi når noen sårer oss – Jesus ble syndebukken som ble korsfestet. Synden er sonet, Han tilgav oss. Det er nå djevelen som er våre brødres anklager(Åp.12:10). Vi må passe oss så ikke vi går hans ærend.

Skal dere pinsebrødre ha noen mulighet til å formidle forsoning mellom brødre og søstre i en konfliktsituasjon, må dere våge å ta noen steg i tro som er fremmed for denne verdens måte og løse problemer på.

Slutt å uttale dere til avisene, de er bare ute etter å finne feil og å formidle anklager.

Anklager er som å pirke i et sår anklageren har, det er djevelens taktikk for at ikke såret skal gro. Det nytter ikke å la en av partene komme med anklager, til de som har voldt dem smerte, for å få sine sår legt - de må komme med tilgivelse.

Det må kommuniseres til partene at begge må forberede seg på å tilgi (Ef.4:32, Kol.3:13). Det indikerer faktisk i Mat.6:12 og Luk.11:4 at den som er såret skal ta initiativet - Mark.11:25 sier det rett ut. Du skal tilgi din motpart for din skyld. Dette er spesielt vanskelig for den sårede part, men den sårede må selv tilgi for at såret skal bli legt. Tilgivelse mellom mennesker har like mye effekt i livet til den som tilgir som til den som blir tilgitt – kanskje mer.

Luk.17:2-3 taler om å tilgi for din motparts skyld, for å lege hans/hennes sår. Bibelen er ganske klar på at begge parter skal tilgi, fordi begge har skyld. Som nevnt, Paulus taler om å tilgi hverandre (Ef.4:32, Kol.3:13)

For å få leget dine sår må du selv gi tilgivelse, de blir ikke legt ved at du krever at noen tilgir deg. Er flere involver må det ned på et individuelt plan, anonymitet overfor hverandre, og mellommenn, er selvfølgelig helt utelukket i tilgivelsesprosessen.

Selv om dette er meget krevende å formidle i en konfliktsituasjon, er det etter mitt skjønn helt nødvendig for å få en sann og varig tilgivelses prosess i gang. Hvordan det blir mottatt er et mål på om det er vilje til tilgivelse.

For mange ti-år siden var jeg i en sammenheng hvor lederen kom med grove karakteristikker og insinuasjoner mot meg, i andres nærvær, som var sårende og for meg urettferdige – for han var de sanne. Det ble såpass uholdbart at jeg valgte å gå.

Det ble en krevende tid for å si det mildt, jeg var såret og fordrev tiden med å pirke i såret. Heldig vis, jeg sprang ikke rundt for å finne støtte hos andre. Etter hvert forsto jeg at det ikke ville komme noen unnskyldning fra han, men såret var heller vondere pga mine anklager og tankebygninger. Redningen min var at jeg tilslutt forsto at jeg måtte slutte å anklage broderen, å pirke i såret forhindret at mine sår ble legt – Anklagene mine måtte byttes ut med tilgivelse, JEG måtte tilgi. Jeg mente det var hans jobb, men Herren minnet meg om å tilgi – Mark.11:22-25 løste meg. Vers25a - ”Når dere står og ber så tilgi om dere har noe imot noen”

Etter en tid, faktisk noen år etter at jeg gikk, ringte jeg han og stakk innom – jeg var velkommen. Jeg kom ikke for å ta opp det som hadde vært, men for å velsigne. Såret mitt var legt, jeg hadde ikke behov for å ta opp hva som hadde vært vondt. Jeg vet ikke engang om han var klar over hvilken smarte han hadde voldt meg. Det vonde mellom oss hadde Herren tatt bort, fordi jeg hadde tilgitt. Det ble et brødremøte.

Ikke lenge etter var jeg der og prekte, han begynte å dra på årene og spurte nå om jeg ville overta. Jeg takket nei, jeg var opptatt på andre kanter, men jeg har hatt flere møter der i årenes løp. De er mine brødre og søster.

Tilgivelse er et krevende område i kristenlivet, det smaker ikke godt for kjøttet. Det kan være "riski" og virke ydmykende å skulle gi tilgivelse uten, i utgangspunktet, å vite om vi får noe igjen – jeg anbefaler det på det varmeste. Det gjør godt, det leger dine sår. Uten at dine sår blir legt blir det heller ingen forsoning og oppdrift i ditt kristenliv.