Partiet er større enn lederen

Fredag (8. juli) ble det klart at treneren for fotballaget Bryne de siste åtte ukene, Alf Ingve Berntsen, trekker seg med umiddelbar virkning. Resulatene har utebilltt, og "da kommer klubben først", sa Berntsen på NRK Rogalands tv-sending.

Det er en holdning det står respekt av. I Aalborgs stort oppslåtte kommentar i samme dags avis legger hun, uten sammenligning for øvrig, det motsatte til grunn - at lederen kommer før de han eller hun skal lede. Den politiske redaktøren mener at KrF må slutte rekkene bak det hun beskriver som partileder Knut Arild Hareides ønske om "en forsiktig nyorientering i partiets syn på ekteskap".

Dette framstår for meg som et underlig resonnement. Aalborg skriver rett ut at "måten KrF behandler sin leder på etter en krevende homodebatt, kan få avgjørende betydning for partiets framtid. Etter mitt syn er det like gjerne slik at det er måten partilederen behandler partiet på, som kan bli avgjørende.

Snarere enn å være bekymret for hvordan Knut Arild Hareide påvirkes av manglende støtte fra partiet, bør Aalborg reflektere over hva hennes egen avis har funnet ut, nemlig at partiets stortingsrepresentanter er "lunkne til homodebatten" og "tause om programkomiteens forslag til oppmykning av ekteskapspolitikken". Det skulle mer enn antyde at Hareide faktisk mangler støtte i partiet på dette punktet, bortsett da fra medlemmene av programkomiteen. Mener Vårt Lands politiske redaktør at et parti skal forandre mening om vitale spørsmål kun fordi partilederen ønsker det?

Det er ikke uten videre slik at partilederen har avgjørende betydning for hvilken oppslutning partiet oppnår ved valg. Senest i 2015 ble Knut Arild Hareide kåret til valgkampens vinner, men KrF sto likevel nærmest på stedet hvil da velgerne hadde sagt sitt. Fersk partileder Jonas Gahr Støre fikk derimot kritikk i mediene for sin innsats i valgkampen, men Arbeiderpartiet ble valgets vinner.

Etter min mening har Knut Arild Hareide gått altfor langt i å forskottere at programkomiteens forslag faktisk blir vedtatt. Det kan virke som om han forsøker å binde partiet ved hjelp av medieutspill, og at det er dette det nå reageres på. En meningsmåling som ble tatt opp i en periode som inkluderte Hareides deltakelse i Pride-paraden, viste et fall for KrF på et helt prosentpoeng, til 4,4 prosnet, og partiet nærmer seg dermed sperregrensen. Det er altså ikke bare internt i partiet støtten til Hareides utspill om ekteskap er lunken, det kan også virke som om velgerne reagerer.

Jeg tror KrF og dets leder gjør klokt i å tenke over om partiet har potensial til å vinne flere velgere gjennom en endring i synet på ekteskap, enn de partiet står i reell fare for å miste. I dette tilfellet handler det mer om partiets sjel enn om partilederens.