Yossi Alpher

Israelsk analytiker
5

Nye ideer i fastlåst fredsprosess

Det fastlåste forsøket på å få til en tostatsløsning for Israel og palestinerne har ført til kreativ nytenkning.

Publisert: 7. jul 2016

De siste ukene har vi sett en rekke nye ideer­ for å håndtere den israelsk-palestinske konflikten – mange av dem er ensidige, ufullstendige og stykkevis og delt. Hvor nyttige disse planene­ vil være for å fylle vakuumet i fredsprosessen, er nøkkelspørsmålet.

Tre av de nye planene skiller seg ut. Den med de mest kjente forslagsstillerne, er den unilaterale sikkerhetsplanen – presentert av 300 pensjonerte generaler­ og sikkerhetsoffiserer: «Kommandanter for Israels sikkerhet».

Under overskriften «Avtaler er ut, ordninger inn» foreslår denne planen «en regional, men ensidig­ prosess for å konsolidere politisk-sikkerhetsmessige tiltak med palestinerne og de arabiske statene». Og de legger til: «Disse tiltakene vil garantere Israel permanente og anerkjente grenser som sikrer Israels trygghet, dets solide jødiske majoritet og den demokratiske karakteren til staten i årene som kommer.»

Fryse bosetninger. Planen er presentert svært detaljert, med utstrakt bruk av kart. Forslaget innebærer å sluttføre sikkerhetsmuren og -gjerdet som knytter åtte prosent av Vestbredden til Israel. Det innebærer også å gi de jødiske bosetterne – 108.000 i 108 bosetninger – som bor på den andre siden av sikkerhetsgjerdet, insentiver til å forlate bosetningene. Forslagsstillerne vil dessuten fryse byggingen i områdene utenfor gjerdet og slå fast at de arabiske delene av Øst-Jerusalem vil bli del av en palestinsk stat. Kommandantenes plan innebærer å akseptere det arabiske fredsinitiativet med noen klargjøringer.

Den israelske hæren skal fortsatt stå i C-områdene på Vestbredden (som utgjør 60 prosent der Israel etter Oslo-prosessen har hatt full sikkerhetskontroll) og vil fortsatt ha overordnet ansvar­ for sikkerheten. Kommandantene argumenterer med at Israels sikkerhet vil øke og at målet om å skille de to folkene også vil komme nærmere.

Illegale palestinske arbeidsinnvandrere vil bli utvist, og illegale­ migranter vil bli stoppet­ ved det ferdige gjerdet. Men investeringer­ i palestinsk økonomi vil bli oppmuntret. Grensen mot Gaza vil bli åpnet for sterkt utvidet handel, og det må planlegges for en havn i Gaza.

Alt i alt er disse ideene, mange av dem resirkulert fra tidligere planer, positive. Å godta disse ideene vil uten tvil styrke Israels­ svekkede globale omdømme. Men ideene er enten ikke gjennomførbare, eller så er det ikke sannsynlig at de vil være spesielt produktive.

Frykt. Ideene er ikke gjennomførbare. Det skyldes at den israelske regjeringen med Benyamin­ Netanyahu, Avigdor Lieberman og Naftali Bennet ikke vil avskjære over 100.000 jødiske bosettere eller la Jerusalems arabiske nabolag bli del av en palestinsk hovedstad.

Dessuten, som alle andre ensidige­ israelske planer, vil også denne bli avvist og fordømt av Israels palestinske forhandlingsmotparter – av frykt for at dette vil ende opp som den varige løsningen.

Ideene vil heller ikke være produktive fordi økonomisk hjelp til palestinerne historisk har vist seg ikke å ha noen effekt­ på holdningene til fred. Dette er det gamle «økonomisk fred»-syndromet i aktivitet igjen.

Les Yossi Alpher: Slutt å tro at penger kan gi fred

Produktive vil ideene heller ikke være, fordi det store flertallet av de over 100.000 jødiske bosetterne på den andre siden av det fullførte gjerdet på Vestbredden vil avvise insentivene om å flytte – og de kan til og med med makt komme til å motsette seg planen.

Kunne så denne planen hjelpe til å modne den mer moderate israelske opinionen og på den måten påvirke israelsk politikk? Langt mer utviklede tidligere planer, som Geneve-initiativet fra 2003, gjorde ikke det. Og den israelske opinionen ser på langt nær så mye opp til pensjonerte generaler nå som tidligere.

USA-støttet plan. De israelske kommandantenes plan er unilateral og tar utgangspunkt i at tostatsløsningen i dag er umulig å gjennomføre. Men planen­ har forbindelseslinjer til en sikkerhetsplan­ for en tostatsløsning som ble utviklet av et team av amerikanere, israelere, egypt-
ere, palestinere og jordanere og lansert i Washington nylig. Noen av de 300 tidligere israelske generalene­ og sikkerhetsfolkene­ bak den siste israelske planen, var også en del av dette teamet. Sikkerhetsplanen minner også om forslag som ble presentert av general John Allen som del av utenriksminister John Kerrys fredsinitiativ i 2013-2014.

På amerikansk side er den nye sikkerhetsplanen for en tostatsløsning­ støttet av Center for a New American Security (CNAS), ledet av Michele Flournoy – en potensiell kandidat til posten som forsvarsminister eller­ nasjonal­ sikkerhetsrådsgiver i en administrasjon ledet av Hillary Clinton.

Planen foreslår tilbaketrekking av israelske styrker over en periode på 10–15 år – i faser­, område for område, og basert på en utvikling som tillater tilbaketrekking – med en klar timeplan­ og med en effektiv meglingsprosess­ mens en palestinsk stat vokser fram. USA vil bli tungt involvert militært, også operativt langs Jordan-elven og ved Israels grense mot Gaza.

Tommelen ned. Den israelske hæren vendte tommelen ned for ideene til general Allen under Kerrys fredsforsøk i 2014. I den israelske sikkerhetstenkningen vil en generelt unngå avhengighet av ikke-israelske styrker for å gjennomføre en fredsavtale med palestinerne. I tillegg er denne sikkerhetsplanen meningsløs uten enighet om vilkårene for en tostatsløsning – som grenser og Jerusalem. Men dersom Hillary Clinton blir valgt til amerikansk president, kan Israel bli invitert til å gå gjennom Allen-planen i en oppdatert versjon.

Katastrofe. Så har vi en helt annerledes plan: «To stater – ett hjemland». Dette er i store trekk et lokalt israelsk-palestinsk initiativ­, og flere av initiativ-
akerne er mer moderate jødiske bosettere­. Det er en bilateral plan – utviklet­ av grasrotliberale og ikke av generaler.

Planen innebærer en løsning med to stater – basert på palestinske krav, med støtte i det arabiske fredsiniativet. Det innbefatter israelsk retur til grensene fra før 1967, Jerusalem inkludert. Men til forskjell fra tidligere planer: Her skal ingen jødiske bosettere flyttes for å oppfylle planen. I stedet skal alle bosettere kunne fortsette å bo i en palestinsk stat, dersom de – som andre israelere i utlendighet – godtar lovene i landet der de bor.

Heller ikke – med noen få unntak – vil palestinske flyktninger få rett til å «returnere» til Israel. Den palestinske staten skal ha ansvaret for å bosette palestinske flyktninger. Men alle palestinere, flyktninger medregnet, skal ha åpen adgang til Israel, slik israelere også skal ha åpen adgang til Palestina.

Ideen er å gjøre grenser, bosettere­ og flyktninger irrelevant for løsningen. Akkurat av den grunn er dette forslaget, selv om det er kreativt og interessant, en resept­ på katastrofe. Straks bosetterne er blitt underlagt­ palestinsk­ lov, vil tusenvis av dem bli konfrontert med domstolsordre om å overlate sin tomtegrunn til palestinere­ ­som krevde­ eierskap før Israel – på ulike juridiske måter – eksproprierte landområdene.

Palestinsk politi ville dukke opp ved porten til bosetningene. Bosetningene vil bli beordret til «integrering» – ved å la palestinere få bosette seg der. Palestinsk trafikkpoliti vil bøtelegge settlere, kanskje til og med for å provosere.

Utfallet vil bli blodbad, kalkulert av ekstremistiske bosettere for å få den israelske hæren tilbake til Vestbredden og i sammenstøt med palestinske styrker.

Ingen løsning. En slik avtale vil aldri overleve. Men ikke av den nevnte grunn alene. Skarer av palestinske flyktninger vil – så snart de har flyttet fra Libanon og Jordan til Palestina på Vestbredden – benytte seg av sin rett, ifølge­ planen, til å «besøke­» Israel­. De vil prøve å finne for lengst ødelagte hjem og landsbyer som deres besteforeldre forlot i 1948. De vil nekte å forlate disse stedene, til sist vil dette kunne utløse vold. Effekten på forholdet mellom Israel og palestinerne vil være minst like ødeleggende som friksjonene mellom bosettere og palestinere­ på Vestbredden.

Forslaget innebærer å skille mellom statsborgerskap og bosettingsrett. Det betyr at palestinske flyktninger og andre kan bo i Israel uten stemmerett – på samme måten som jødiske settlere skal kunne bo i Palestina uten stemmerett, ifølge planen.

Men dette vil ikke berge planen og ikke forhindre utstrakt vold. Palestinernes krav om flyktningers rett til retur og settler-spørsmålet, har så langt betydd fredsprosessens bane. Å ignorere disse spørsmålene er ingen løsning.

Akutt. For å summere opp: Både Israel og palestinerne lider­ i dag av akutt underskudd på lederskap­. Derfor er disse og andre ideer umulige. Men planenes opphav viser en desperasjon i mange kretser over utsiktene for tostatsløsningen. På tross av at de ikke kan gjennomføres, er det godt at ideene er kommet på bordet.

En utvidet versjon av artikkelen er tidligere publisert på peacenow.org. Oversatt fra engelsk­ av Johannes Morken. Publisert i Vårt Land 7. juli.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Yossi Alpher

5 innlegg  2 kommentarer

Israel-Palestine: stalled two-state process generates creative new thinking

Publisert over 3 år siden

(Alpher har en bred internasjonal leserkrets, derfor publiseres artikkelen også i engelsk orignalversjon)

Recent weeks have witnessed the advent of innovate new schemes for dealing with the Israeli-Palestinian conflict, many of them unilateral, partial or piecemeal. How helpful these plans can be in filling the current peace-process vacuum is the key question.

Three of the plans stand out. The most prominent is the unilateral security plan presented by some 300 retired Israeli generals and senior security personnel known as “Commanders for Israeli security”. Under the heading “Agreements Out, Arrangements In”, the commanders’ plan proposes “a regional yet unilateral process to consolidate political-security arrangements with the Palestinians and the Arab States. These arrangements would grant Israel permanent and recognized borders that ensure Israel’s security, its solid Jewish majority and the democratic character of the state for years to come.”

Laid out in great detail, with extensive maps, the commanders’ proposals would complete the security fence that attaches some eight percent of the West Bank to Israel, offer the settlers living beyond the fence (108,000, in 108 settlements) incentives to leave while freezing new settlement construction there, and clarify that Arab neighborhoods of East Jerusalem would become part of a Palestinian state. The commanders’ would accept the Arab Peace Initiative with clarifications.

Meanwhile the Israel Defense Forces would remain in all of Area C (60 percent) of the West Bank and would continue to control overall security. The commanders argue that Israel’s security would be advanced as would the goal of separating the two populations. Illegal Palestinian labor migrants would be expelled and illegal migration stopped by the completed fence, but investment in the Palestinian economy would be encouraged. The border with the Gaza Strip would be opened to far more expansive commerce and plans would be laid for a Gazan sea port.

All in all these ideas, many recycled here from previous unilateral plans, are positive. Adopting and implementing them would undoubtedly improve Israel’s sagging global image. But they are either not feasible or not likely to be particularly productive.

Not feasible, because the Netanyahu-Lieberman-Bennet government is not about to cut off over 100,000 settlers or designate Jerusalem Arab neighborhoods for a Palestinian capital. Moreover, like all unilateral Israeli plans this one too would be rejected and condemned by Israel’s Palestinian negotiating partners for fear lest it become entrenched and recognized as final status.

Not productive, because economic aid to the Palestinians has proven historically to have no connection with attitudes toward peace: this is the old “economic peace” syndrome at work. And because the vast majority of those 108,000 settlers living beyond the completed fence would reject incentives for leaving and might forcibly oppose the scheme.

Could this plan help cultivate more moderate Israeli public opinion and thereby affect Israeli politics? Far more developed bilateral predecessors like the Geneva Plan did not. No does the public hold retired Israeli generals in particularly high regard any longer.

Notably, the commanders’ plan connects with the two-state security plan developed by a team of Americans, Israelis, Egyptians, Palestinians and Jordanians that was recently unveiled in Washington. A number of the 300-strong commanders are on this team too. The new plan amplifies that prepared by General John Allen during the Kerry peace initiative of 2013-14. On the American side it is associated with the Center for a New American Security, headed by Michele Flournoy--a potential candidate for the post of secretary of defense or national security adviser in a Hillary Clinton administration.

The CNAS plan suggests a 10-15 year-long “conditions-dependent, performance-based, area-by-area phased redeployment of Israeli security forces with target timetables, benchmarks, and an effective remediation process” as the military dimension of the emergence of a Palestinian state.The US would be heavily involved militarily, including in an operational capacity along the Jordan River and at Israel’s border with the Gaza Strip.

Note that the IDF essentially turned down Allen’s ideas in 2014 and that Israeli security thinking generally prefers to avoid dependence on non-Israeli forces for enforcing a peace agreement with the Palestinians. Then too, this security plan is meaningless without additional agreed two-state provisions covering issues like borders and Jerusalem. But if Clinton is elected, Israel could conceivably be invited to revisit the Allen plan in updated form.

Then there is the very different “Two States, One Homeland” plan. This is very much a local Israeli-Palestinian initiative whose boosters include a number of relatively moderate settlers. It is a bilateral plan, albeit one developed by grassroots liberals rather than generals.

The idea is a two-state solution based on the Palestinian demand, backed by the Arab Peace Initiative, to return to the 1967 green-line boundary, including in Jerusalem. Unlike most other two-state plans, however, no settlers would be removed to facilitate the plan. Rather, all settlers could remain in place in the Palestinian state if they agree, as Israeli expatriates, to abide by its laws. Nor, with a few possible agreed exceptions, would any Palestinian refugees be allowed to exercise formal “return” to Israel. The Palestinian state would resettle refugees. But all Palestinians, refugees included, would have open access to Israel, just as all Israelis would have open access to Palestine.

The idea is to render the border, settlers and refugee issues essentially irrelevant to the solution. Precisely for that reason this formula, though creative and interesting, would be a recipe for disaster. Once subject to Palestinian law, many thousands of settlers would be confronted with court orders to turn their land over to the Palestinians who originally claimed ownership before Israel, through devious legal means, expropriated it. Palestinian police would show up at the gates of settlements, which would be obliged to “integrate” and allow Palestinians to live in them. Palestinian traffic police would ticket settler drivers, perhaps even provocatively. The outcome would be bloodshed, calculated by extremist settlers to bring the IDF back into the West Bank and into clashes with Palestinian forces.

The agreement would not survive. But not for this reason alone. Masses of Palestinian refugees, once resettled from Lebanon and Jordan in the West Bank, would exercise their right to “visit” Israel. They would try to locate the long-erased homes and villages of their great grandparents from 1948 and would refuse to leave those sites, ultimately provoking violence. The effect on Israeli-Palestinian relations would be as disastrous as the settler-Palestinian friction.

The fact that the proposed solution seeks to distinguish between citizenship and residency--meaning that Palestinian refugees and others could aspire to live in Israel as non-voting residents just as settlers live as non-voting residents of Palestine--would not save this arrangement and not prevent widespread violence. The right of return and settler issues have been the bane of peace efforts thus far. Ignoring them is not a solution.

To sum up, because under present circumstances both Israel and the Palestinians suffer from an acute leadership deficit, these and similar new ideas are non-starters. And their very provenance attests to growing alarm and despair in many circles over the future of the two-state model. Still, it’s good to have them on the agenda.

Yossi Alpher is the author of No End of Conflict: Rethinking Israel-Palestine (2016, Rowman & Littlefield). An expanded earlier version of this article appeared at at http://peacenow.org/entry.php?id=18839#.V3pdp_l97rc

Kommentar #2

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 3 år siden

Jeg kan ikke huske sist jeg leste noe så pessimistisk eller nedslående som dette. Det er bare å fastslå at det ene av to alternativer vant. Partene har lenge hatt som strategi og utmatte den andre, og nå har israelerne lykkes. 

Verdens oppgave i fremtiden blir å bedrive humanitært arbeide overfor de som trenger det. Palestinere bør anbefales å flytte fra området, men det vil neppe skje. Verdens fremtidige forhold bør bestå i å lindre smerten mest mulig under denne pax israeli. 

Saken er avsluttet. 

Kommentar #3

Roald Øye

293 innlegg  2311 kommentarer

Mennesket spår, Gud rår!

Publisert over 3 år siden

Den israelske analytikeren, Yossi Alpher, har gjort rede for "Nye ideer i fastlåst fredsprosess", som har vært fremme i den offentlig debatt i Israel. Han konkluderer med at ingen av ideene er liv laga.

Njål Kristiansen skriver i den forbindelse 3 forløsende ord i sin kommentar, som jeg er helt enig i: Saken er avsluttet (for lenge siden). En jødisk analytiker, som trolig kjenner jødefolkets hellige skrifter bedre enn oss andre, unnlater å nevne at løsningen på problemet med palestinerne kanskje har ligget fast i flere tusen år: Før eller senere vil folket hans innta Kanaaens land for godt. Vi behøver ikke å finne ut hvordan prosessen skal gjennomføres? 

Kommentar #4

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 3 år siden
Roald Øye. Gå til den siterte teksten.
Njål Kristiansen skriver i den forbindelse 3 forløsende ord i sin kommentar, som jeg er helt enig i: Saken er avsluttet

Jeg tror likevel du skal være forsiktig med å ta Gud til inntekt for de siste årenes utvikling. En epoke er kanskje over, men siste ord er ikke sagt. Hovmod kan lett føre til fall. 

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 5562 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
21 dager siden / 3743 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
22 dager siden / 1344 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
17 dager siden / 1232 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
8 dager siden / 1203 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
17 dager siden / 1111 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
6 dager siden / 1101 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
7 dager siden / 1042 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere