Skam

Jeg har sett deler av Skam tidligere, men søndag 3.7. var det reprise på NRK3 i form av en marathonsending. Det skal også være en lignende sending til natten. (Jeg vet ikke om det er sesong 1 som går om igjen eller om det er sesong 2)

Denne gangen fikk jeg helheten bedre servert ved å se alle programmene. Det er lettere å følge klippingen, og forstå tråden.

Jeg ser en gruppe ungdommer som i serien lever som en slags satelitter uten familier. Familiene er nok der, men de er ikke profilert i serien. I stedet vises de unges liv mens de er ute i sin egen kultur. Mye av dette er gammelt stoff. Det er slik ungdom alltid har vært. En følelse sniker seg likevel av noe som er endret; det er så tomt.

Jeg sitter tilbake med en undring om hvor det felles kulturelle grunnlaget er blitt av. Det store målet i livet er å bli med på en russebuss to år inn i tid. Førsteårs videregående skoles elever eksponeres i sin kamp for å bli akseptert og likt, godtatt for hvem de er. Og som alltid, ungdomslivet kan være en sabla røre. Detaljene er knapt interessante å male ut, men inntrykket jeg sitter igjen med er at de ikke lenger har en innholdsrik felles overbygning i fellesskapet. Her er sterke og svake karakterer, men alle virker så enslige overlatte til seg selv. Hvor er ryggraden? De felles referanserammene?

Det jeg sitter igjen med av fellesskap er hva VLs reporter skrev om serien tidlig er at det viktige er hvem man har hooket med og hvem som har sagt hva om hvem. Slikt blir det ikke akkurat høyverdig liv av. Det er tidlig alkoholdebut og for enkelte et tidlig møte med grønt, men det bærer preg av å være et overfladisk liv hvor man ikke nødvendigvis ligger med hverandre i busk og kratt som jeg har fått inntrykk av har blitt veldig vanlig. Tomhet og villrede kan stå som fellesnevner for ungdommens kultur.

Jeg ble trist av dette. Jeg vet at det finnes prektig ungdom som ikke søker til festlivet. Seriens sterkeste karakter er en muslimsk jente. Hun flexer verdier og holdninger som jeg tror ville gjort mange foreldre stolte. Hun har med seg en ballast. For de norske kommer ikke dette frem i serien. De skaper inntrykk av å være badeender på opprørt hav til sammenligning.

Her tar min tristesse skikkelig fatt; Har vi ikke gitt ungdommen mer forankring eller verdier å ta med seg? Glimtvis kommer en og annen dyp tanke frem, men den drukner i det overfladiske for raskt til at den preger inntrykket av en levedyktig kultur. Er dette fruktene av det flyktige livet med foreldre som skiller seg og trekker nye partnere med seg over alt? Kanskje er dette konsekvensen av de manglende middager, de manglende fellesaktiviteter i hjemmet for kultur og holdninger har vært overlevert i århundrer. Er dette pay-back-time for kjipe middager med frossenpizza i årevis?

Sannsynligvis blir det folk av Skam-generasjonen også og de vil se tilbake på sin ungdomstid slik vi alle har gjort og tenkt at tross alt gikk det bra. På den annen side tror jeg det er bra om foreldre ikke oppløser kulturen mer nå, men bygger sterkere hjem med klarere synliggjøring av verdier og holdninger som peker mot en mer ordnet ungdomstid og fremtid. Sant å si er jeg betenkt og skremt over dette tidsbildet.