Kommentar

Skal minoriteter sponse majoritetens trosutøvelse?

SVs nye forslag kan lett innebære at minoritetene finansierer majoritetens religionsutøvelse. Det er problematisk.

Ordningen med økonomiske tilskudd til tros- og livssynssamfunn springer ut av tradisjonen med støtte til Den norske kirke som en del av statskirke-ordningen – kombinert med et ideal om ikke-diskriminering av minoriteter.

De siste årene har det vært økende debatt om ordningen med tilskudd til tros- og livssynssamfunn. Flere har tatt til orde for at det bør innføres ­strengere krav til de som mottar støtte enn det vi hittil har hatt. Dette var et sentralt tema i Stålsett-utvalgets utredning (NO2013:1).

I forbindelse med behandlingen av regjeringens integrasjons- og innvandringsmelding fikk SV Stortinget med seg på å kreve at regjeringen utredet hva som kan gi grunnlag for kutt i støtte til tros- og livssynssamfunn.

Sosial kontroll. Bakgrunnen er blant annet medieutspill fra enkelte unge kristne og muslimer som viser til det de opplever som diskriminering, «æreskultur» og «sosial kontroll» internt i trossamfunnet.

SVs forslag innebærer å utrede hvordan økonomiske sanksjoner kan brukes for å bekjempe slike uønskede holdninger og praksiser i tillegg til klare lovbrudd.

Diskrimineringsvernet er nedfelt både i egne bestemmelser i norsk lov og i internasjonale menneskerettighetskonvensjoner som er tatt i eller henvist til i norsk lov.

Dette vernet omfatter usaklig forskjellsbehandling på grunnlag av både religion og livssyn og kjønn og seksuell legning med mer. Det er en fare for at tiltakene som skal sikre mot den ene formen for diskriminering – på grunnlag av kjønn og seksuell legning – kan føre til konflikter med den andre formen for diskriminering.

Ulike rettigheter. Debatten reiser også spørsmålet om avveining mellom religions- og livssynsfriheten på den ene siden og kvinners rettigheter og diskrimineringsvern på den andre. Ledere i mange trossamfunn har tolkninger av læren som innebærer forskjellsbehandling på grunnlag av kjønn.

Her er det et kompliserende moment at staten ikke bare er forpliktet til selv å unnlate å diskriminere på grunnlag av kjønn. Ifølge FNs kvinnekonvensjon skal staten også unnlate å støtte private aktører som praktiserer slik forskjellsbehandling eller på annen måte fremmer stereotype oppfatninger på grunnlag av kjønn.

Dette siste skulle tale for at staten bør trekke tilskudd til en lang rekke religiøse minoriteter, både kristne, muslimer, katolikker, jøder og andre.

Minoriteter. I praksis vil det da særlig være Den norske kirke og Human-Etisk forbund som vil kunne motta støtte.

Den norske kirke har denne våren besluttet å utvikle liturgier for likekjønnede par. Likestilling av kvinner er allerede innarbeidet­ som et mål.

Heller ikke Human-Etisk Forbund, det nest største livssynssamfunnet, har lære eller praksis som strider mot likestillings-idealer.

Det vil i praksis være religiøse minoriteter som vil kunne bli omfattet av kutt i økonomisk støtte på grunn av sin praksis eller ledernes uttalelser i en del verdispørsmål. Det gjelder blant andre kristne konservative­ grupper og en del muslimske menigheter.

I praksis vil vi dermed lett kunne få en ordning der minoriteter finansierer majoritetens religions- og livssynsutøvelse, dersom finansieringsordningen opprettholdes.

Delt. Stålsett-utvalget viste til at det er menneskerettslig problematisk å stille krav om kjønnslikestilling med mer til religiøse stillinger i trossamfunn ettersom dette er stillinger som går rett til kjernen av lære, og dermed til det feltet der det er særskilt viktig at staten ikke griper inn med mindre det begås eller oppfordres til straffbare handlinger.

Utvalget var derimot delt i spørsmålet om en i tillegg skulle kunne stille krav om at trossamfunn som mottar offentlig støtte, ikke kan ha regler som utelukker kvinner fra styreverv og andre ledende stillinger.

Praksiser innad i trossamfunn må kunne forbys når de krenker grunnleggende rettigheter og når de oppfordrer til eller innebærer straffbare handlinger, slik tilfellet er for eksempel med omskjæring av kvinner.

Her har Stålsett-utvalget gitt en god redegjørelse for hvordan en kan begrunne kutt i bevilgninger.

Problematisk. Derimot kan det være juridisk problematisk hvis staten skal bruke trusler om å frata trossamfunn økonomisk støtte som middel i å bekjempe holdninger og praksiser som ikke er politisk korrekte.

Det er ikke minst uklart hvordan staten i praksis skal kunne overvåke hva som skjer av «sosial kontroll» eller hva som er av «æreskultur» innad i slike grupper uten å komme i konflikt med både personvern, rett til privatliv og ikke minst trossamfunns selvbestemmelse som en del av retten til religions- og livssynsfrihet. Selv om økonomisk staff neppe­ er veien å gå for å bekjempe dårlige holdninger og sosial kontroll, er det viktig med utvikling av tiltak for å støtte dem som jobber innad i trossamfunn med å fremme likestilling med videre.

Et virkemiddel vil være støtte til prosjekter og grupper som drives av medlemmer av trossamfunn selv, og som sikter mot å fremme likeverd og likestilling. Dette kan da komme som et supplement til grunnstøtten til trossamfunnet så lenge en slik ­finansieringsordning opprettholdes for Den norske kirke.,

Åpen kirkegruppe har for eksempel fått støtte som organisasjon med mange medlemmer i Den norske kirke, selv om de der lenge representerte mindretallet i kirkelige valg i spørsmål om likekjønnede ekteskap.

Tilsvarende kunne staten gitt prosjektstøtte til grupperinger innad i minoritetsmiljøer for å støtte dem i arbeidet for en mer inkluderende linje, selv om grunnstøtten til trossamfunnet opprettholdes. Slik kan en anerkjenne at det også finnes et mangfold av synspunkter og tolkninger av lære innad i et tros- eller livssynssamfunn, samtidig som en opprettholder respekt for organisasjonens formelle styringsstruktur.

Innarbeidet. Alternativt kunne man avvikle hele ordningen med støtte til tros- og livssynssamfunn for å unngå faren for omfattende indirekte diskriminering. Flere har tatt til orde for dette.

Et argument mot en generell avvikling av dette tilskuddet er at ordningen har vært innarbeidet gjennom over 150 år, slik at en rekke trossamfunn i praksis er avhengige av statsstøtte for å kunne drive sin virksomhet.

For Den norske kirkes del strekker ordningen seg i praksis lenger tilbake i tid, til reformasjonen da staten tok over all eiendom som inntil da hadde vært en del av den katolske kirkes eiendom.

Fjerning av tilskuddene i et land som har disse tradisjonene­ for statlig støtte, vil dermed kunne få alvorlige konsekvenser for den reelle muligheten til kollektiv tros- og livssynsutøvelse. I tillegg kan det hevdes at tilskuddet til tros- og livssynssamfunn i praksis bare er tilbakebetaling av skattebetalernes penger og ikke en statlig støtte.

I dette juridisk krevende farvannet med mange rettighets­­avveininger, mellom individuelle og kollektive rettigheter og mellom ulike diskrimineringsgrunnlag, blir det uansett viktig å finne tiltak som ikke i praksis fungerer som straff for minoriteter for noe som ikke er kriminelt.

Og en må unngå ordninger som innebærer at minoritetene finansierer majoritetens religionsutøvelse slik det nye forslaget fra SV lett kan føre til.

Først publisert i Vårt Land 4.7.2016

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar