Terje Carlsen

57

Filmavisen-en redigert virkelighet?

Det er gledelig at NRK slipper Filmavisen fra krigens dager løs på folket. Men får vi sannheten nu?

Publisert: 30. jun 2016 / 1144 visninger.

Tidlig i okkupasjonen for 75 år år siden publiserte Aftenposten et stort opprop av en rekke fremstående samfunnstopper i Norge som anmodet om samarbeid med tyskerne. Både LO og NAF kom til å stille seg bak. Da tyskerne skulle bygge Værnes flyplass ved Trondheim for å slippe bomber over norske byer, søkte man etter 2000 mann. 3000 møtte. Samfunnstopper helt inn i Hjemmefronten var i party til selveste Terboven. Forleden slapp NRK sitt filmarkiv løs på folket. Trekkes sløret til side nu? 

En del av filmene viser jublende oppslutning om Vidkun Quisling og den tyske okkupasjonsmakten på Youngstorget og Trondheim Torg. De som kjenner krigshistorien vet at det var først da krigslykken snudde seg for tyskerne, at nordmenn rettet ut sin norske moral. Da freden kom 8. mai 1945, konkurrerte mange om å ha de lengste 17. mai-sløyfene. En ny runde nasjonenbygging ble satt i gang. Krigshelter som Oliver Langeland måtte bringes til taushet. Heltehistorier kom på løpende bånd, i avisene og i radio, og i Filmavisa.

Norge har i etterkrigstiden bare hatt en hovedfortelling om motstandskjempere, de som ikke skrev seg inn i den diskursen ble ikke hørt, som kommunistene. Den banebrytende franske filosofen og sosiologen Michel Foucault (1984) “knytter makt til diskurser, som kan forstås som selvfølgeliggjorte forståelsesfellesskap(…)”, skriver sosiolog Hege Eggen Børve i sin doktoravhandling. “(…)Gjennom å definere og ha innflytelse over hvilke briller saker skal ses i lys av, har en påvirkningskraft på hvordan virkeligheten skal forstås(…).”, skriver hun videre. Når det gjelder 9.april og 8. mai, er det i stor grad Skodvin-skolen som har hatt og har definisjonsmakten over vår nasjons historie.

De samme remediene brukte okkupasjonsmakten selv under siste krig. NRK Filmavisen og tyske, Die Deutsche Wochenschau, var forfilmer på kino og viktig propagandaredskap. For å trekke publikum til propagandaen, ble det produsert norske filmer som En herre med bart. Nazistene med Terbovens kommisariske statsråder Erlings Sandberg og Frederik Prytz var derfor rause med tilskuddene til film og teaterproduksjoner. I statsbudsjettet for budsjettårene 1941/41 og 1942/43 er det påslag på alle poster hva gjelder film og teater. Film og teaterproduksjon ble delvis finansiert gjennom den såkalte luksusskatten, som var en avgift publikum betalte på billetter til film, teater og annet skjørlevnet.

Norske kjendisskuespillere stilte villig opp for okkupasjonsmakten, slik at folket trakk til kinoen der propagandaen ble vist. Filmsuksessen, En herre med bart, gikk med fulle hus som høstreportoar og juleprogram i Oslo, Bergen, Trondheim og andre byer samtidig med unntakstilstanden og at 532 norske jøder ble arrestert og uttransportert med troppetransportskipet, MS Donau, i 1942. Den nazistiske nyordningen for filmbransjen, med ”Forordning om kinematografbilder” av 30.4.1941, var etablert alt året før. Okkupasjonsmakten hadde samlet all makt i Statens Filmdirektorat, som straks rykket fram på flere fronter med dets sjef Leif Sinding i front. All spilleproduksjon ble nu lagt til private produksjonsselskaper (Iversen, Gunnar 2011). Men det så verken ut til å uroe publikum eller skuespillere.

Ingenting tyder heller på at NS-myndighetene eller tyskerne, bedrev noen omfattende sensur av borgerlig film og teater. Nationaltheatret satte opp Et dukkehjem i mai 1940. Manus var fra førsteutgaven av boka. Det er noen skuespilleres notater i dem, men ingenting som tyder på store endringer og sensur (Ringdal (2000:236). Heller ikke Noras abdisering som hustru ble strøket av manus. Einar Sisseners revy Norrønafolket vil fare på Chat Noir måtte imidlertid opp i en fornyet og sensurert versjon i mai 1940. I arkivet etter Chat Noir finnes en del manus og brev med strykninger og godkjenninger fra krigsårene, ifølge forskningsbibliotekar Benedikte Berntzen ved Nasjonalbiblioteket.

Tyske soldater og offiserer gjestet regelmessig kinoene, teatrene, og revyscenene i Oslo, Bergen og Trondheim, og i småbyene rundt om i landet der det var forlegninger. Da Nationaltheatret fikk forespørsel om å annonsere i NS-avisa, Fritt Folk, var svaret prompte ja. «På styremøtet 13. september ble det bestemt at tyske soldater i uniform skulle få billetter til halv pris», (Ringdal 2000:238). Det ble også arrangert festforestillinger på Nationaltheatret for Terboven og SS-offiserer.

Det var kun en mann i skuespillermiljøet som sto opp mot tyskernes propagandaapparat, og det var Henry Gleditsch ved Trøndelag Teater. Teateret ble bygget alt i 1816, altfor for to hundre år siden, da amatørteatret i Trondheim hadde fått en så fast form at det nærmet seg et institusjonsteater. I 1911 åpnet den andre fase i Trøndelag Teaters historie, ifølge teaterskribenten Anton Rønneberg, nu under Thora Hansens myndige grep. Den tredje fase kom med Henry Gleditsch, i 1937, og åpningen av nye Trøndelag Teater. Gleditsch kom til å sette betydelig preg på Trøndelag Teater, og markerte tidlig sin uvilje mot okkupasjonsmyndighetene.

Teatersjef Henry Gleditsch sørget tidlig for at Trøndelag Teater hadde en krystallklar linje vis a vis nazimyndighetene og tyskerne, tross påleggene fra Finn Halvorsen i Teaterdirektoratet. Allerede tidlig under okkupasjonen skimter man en konflikt mellom Gleditschs satire og NS myndighetenes lengsel etter det store skjebnedramaet. Sensurmyndighetene hadde alt grepet inn, ikke i stort omfang, men den rammet satiren Henry Gleditsch strakk imidlertid strikken lenger enn Oslo-teatrene. Det skulle koste.

Under et tysk gjestespill gav Gleditsch skuespillerne fri og beordret alle å holde seg borte fra teateret. Selvsagt “glemte” han blomster til gjestene, skriver Norsk biografisk leksikon. Likens arrangerte han «bortsalg» av billetter og organiserte publikumsboikott når myndighetene grep inn i spilleplanen. -Da Nasjonal Samling arrangerte møte i Trondheim november 1941 og det ble sendt ut påbud om å flagge, sørget han for at det ikke ble flagget utenfor teateret». (op.cit). Teatersjef Henry Gleditsch hadde allerede blitt et betydelig hår i suppa for Quisling og sjefen for Statens teaterdirektorat, Finn Halvorsen.

I 1941 hentet Henry Gleditsch inn skuespilleren, Kristian Hefte, som hadde gjort større roller i Falkbergets Teater, Søilen Teater og Carl Johan Teateret i hovedstaden. Det var i denne skjebnetid at virkelighetens drama innhentet Trøndelag Teater. Selv om det var utviklet en back-up-plan for Henry Gleditsch, ble han ved teatret inntil Gestapo troppet opp på generalprøven for Vildanden. Om morgenen den 7. oktober blir ble den rakryggede teatersjefen ved Trøndelag Teater, Henry Gleditsch, brutalt meid ned av nazistenes kuler på Falstad Strafgefangenlager i Levanger. 

Men Henry Gleditschs ånd satt fortsatt å puste liv på Trøndelag Teater. Den klarte ikke nazistene å ta knekken på. Kristian Hefte tro raskt inn i rollen til Henry Gledistsch som dr. Relling i teatrets oppsetning, Vildanden. På premieren er det stuvende fullt, skriver Aftenposten i en omtale etter at avisen igjen har fått tilbake sin redaksjonelle integritet. Da teppet gikk, reiste alle publikummere seg som på kommando, og mintes den falne teatersjef, med flere minutters stillhet. Og «så tømtes teatersalen stille og verdig, og dermed ble helt tomt inntil nazimyndighetene forsto den for dem håpløse situasjonen, og også offisielt lukket Trøndelag Teater i 1943, melder avisens signatur S.J.H.

Fra Quislings Kulturting meldes det etter drapet på teatersjef Henry Gleditsch at konfliktene tilspisser seg mellom kunstnerne og NS-myndighetene. Vedrørende utdelinger av kulturpriser til kunstnere i anledning Quislings Kulturting i 1943, skriver Finn Halvorsen i Statens Teaterdirektorat: «(…) De forfattere og skuespillere som her måtte komme i betraktning, vil nemlig enno aldeles sikkert vegre seg mot å motta en slik pris.» Halvorsen signerer med Heil og Sæl, men det er tydelig at også teaterdirektøren er kommet i stuss.

Rettsoppgjøret etter krigen speilet på ingen måte det medløperi som den tyske okkupasjonen bragte med seg. Uansett lovgrunnlag, ble derfor ikke landssvikoppgjøret første fase etter okkupasjonen noen mønsterprosess. Ulikheten mellom Loke og Tor ble for stor til det. Landssvikoppgjøret kan oppsummeres i følgende spissformulerte konklusjon: Mange av de store gikk fri, de små ble straffet. Kommunister som motstandskjempen Asbjørn Sunde ble behandlet like dårlig som de som svek, og dårligere enn kollaboratørene fra storborgerskapet

Det bekreftes i en hovedoppgave av historikeren Odd Arve Steinvåg om økonomisk landssvik Sunnmøre 1940-1945. landssvik i landet, dernest at få av aktørene var medlemmer av NS. Steinvågs hovedkonklusjon om straffereaksjonene etter å ha studert et større antall straffesaker, i alt 63 saker, er korresponderende med det vi finner hos andre forfattere: «Det var ikke samsvar mellom høy bruttoomsetning på utilbørlig økonomisk virksomhet for fienden og strenge straffereaksjoner. Men det er saker vi ikke får vite noe om i NRKs Filmrevy fra krigens dager. Det er selvsagten redigert vi får se i Filmavisen som NRK nu har sluppet løs på folket.

 

 

Bli med i debatten!

Direkte kommentering er avviklet. Du har mulighet til å svare på innlegg ved å skrive et selvstendig debattinnlegg.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Inger Cecilie Stridsklev

8 innlegg  194 kommentarer

Filmavisen - en redigert virkelighet!

Publisert over 2 år siden
Terje Carlsen. Gå til den siterte teksten.
Da tyskerne skulle bygge Værnes flyplass ved Trondheim for å slippe bomber over norske byer, søkte man etter 2000 mann. 3000 møtte.

Ikke nok med det: Etterkrigstidens justisministre, Johan Cappelen og OC Gundersen var blant dem som oppfordret folk til å søke disse jobbene. Johan Cappelen var fylkesmann i Sør-Trøndelag og var blant dem som oppfordret folk til å melde seg i annonser fra og med 24.4.1945. OC Gundersen var rådmann, og gjorde i alle fall ikke noe for å hindre disse arbeidene.

Arbeidsfolkene gjorde ikke bare i stand rullebanen, de lastet også inn bomber som var til god hjelp for tyskerne ikke minst i Narvik. 

Bare en av arbeiderne ble anklaget for dette i etterkrigsoppgjøret. Han hadde i mellomtiden meldt seg inn i Nasjonal Samling. 

Frigjøringen bedret ikke ytringsfriheten. Hvis man ikke delte det som skulle gjelde for ”folkets alminnelige rettsbevissthet” kom man ikke til orde. (se HG Bastiansen & HF Dahl:” Hvor fritt et land” 1999 s.145-51) Filmavisen var like redigert og ensidig etter som før 8.5.1945, det var bare andre synspunkt som var blitt obligatoriske.

Manglende kommunikasjon, og kanskje manges behov for å ta igjen etter krigen det man hadde forsømt før krigen og under krig og okkupasjon, gjorde alle anklager gjensidige. Begge parter så på seg selv som helter og motparten som forrædere og forbrytere.

I Danmark har man blitt mer åpne for spørsmål. Der hadde man filmen ”Flammen og Citronen” om to helter som drepte ”nazister”, den yngste var 7 år, mens Norge hadde ”Max Manus”. Det var større tap av tyske fanger etter krigen i Norge enn i Danmark under fjerning av miner.Men bare danskene stiller spørsmål ved det.

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat28/subcat29/thread11649357/#post_11649357 (Under sanden)

Kommentar #2

Bjørn David Bratlie

15 innlegg  4874 kommentarer

Stykke av samme alen

Publisert over 2 år siden

Under forutsetning av at det ikke er flere kommunister som heter Asbjørn Sunde er bare det å påpeke at som kommunist i forrige århundre var man en terrorist på linje med IS i midtøsten idag. Moskva-kommunistene kjente ingen grenser for sin ondskap og spredte død og fordervelse over hele Europa, spesielt i denne tiden. Visstnok var de med å vant over nasi-Tyskland med verden øst for jernteppet ble ikke bedre av den grunn. Kommunistbevegelsen i Norge var ikke annet enn venstresidens variant av NS.  Mange av disse mer enn leflet med Moskva og ble overvåket og dømt for spionasje til fordel en av verdneshistorens mest brutale ideologier og regimer.

Kommentar #3

Inger Cecilie Stridsklev

8 innlegg  194 kommentarer

Resultat av redigert virkelighet

Publisert over 2 år siden
Bjørn David Bratlie. Gå til den siterte teksten.
Kommunistbevegelsen i Norge var ikke annet enn venstresidens variant av NS

Her er et resultat av den redigerte virkeligheten. Som det står hos Bastiansen/Dahl ”Hvor fritt et land”:”De politiske maktforhold var slik at NS aldri utad kunne distansere seg fra Tyskland”.s.145.

Medlemmer av Nasjonal Samling oppfattet seg som de som lovlig/legalt forsvarte Norges og nordmenns interesser overfor tyskerne. Minister Eivind Blehr hindret ved Blehr-Backe-avtalen hungersnød i Norge, slik det var under Norges forrige krig 1807-14 (Terje Vigen) og under siste krigsvinter i Holland (Hongerwinter).

Minister Fretheim reddet den norske skogen etter at Administrasjonsrådet hadde inngått avtaler om store tømmerleveranser til Tyskland.

Minister Irgens sørget for at familiene til sjøfolk i alliert fart hadde noe å leve av og han hindret at tyskerne prisedømte hjemmeflåten. Se Nina Drolsum Kroglund: ”Hitlers norske hjelpere.”

Hvordan hadde det gått om hjemmestyrkene hadde stått mot Terboven uten den midlende innsatsen til NS, og uten at de hadde kunnet bruke NS-folk og deres barn til pseudofiender?

Siste innlegg

Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
rundt 2 timer siden / 65 visninger
Barnetrygd, barnehager og familiepolitikk
av
Odd Egil Rambøl
rundt 11 timer siden / 61 visninger
Plikt til aktivitet
av
Vårt Land
rundt 11 timer siden / 91 visninger
Den våkne biskopen
av
Inger Cecilie Stridsklev
1 dag siden / 118 visninger
Katolske feltprester
av
Haakon Omejer Sørlie
1 dag siden / 97 visninger
Det som ikke sies
av
Åste Dokka
1 dag siden / 1041 visninger
Jeg tror i vår tro!
av
Magne V. Kristiansen
1 dag siden / 213 visninger
Flere må delta i debattene
av
Elisabeth Hoen
1 dag siden / 198 visninger
Les flere

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77244 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
nesten 2 år siden / 43408 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34803 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27778 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22427 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22135 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20027 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19034 visninger

Lesetips

Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
rundt 2 timer siden / 65 visninger
Barnetrygd, barnehager og familiepolitikk
av
Odd Egil Rambøl
rundt 11 timer siden / 61 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
1 dag siden / 279 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
1 dag siden / 115 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
1 dag siden / 113 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
1 dag siden / 145 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
1 dag siden / 190 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
2 dager siden / 253 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
2 dager siden / 149 visninger
Styrking av fødselspengar no!
av
Aina Alfredsen Førde
2 dager siden / 106 visninger
Les flere

Siste innlegg

Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
rundt 2 timer siden / 65 visninger
Barnetrygd, barnehager og familiepolitikk
av
Odd Egil Rambøl
rundt 11 timer siden / 61 visninger
Plikt til aktivitet
av
Vårt Land
rundt 11 timer siden / 91 visninger
Den våkne biskopen
av
Inger Cecilie Stridsklev
1 dag siden / 118 visninger
Katolske feltprester
av
Haakon Omejer Sørlie
1 dag siden / 97 visninger
Det som ikke sies
av
Åste Dokka
1 dag siden / 1041 visninger
Jeg tror i vår tro!
av
Magne V. Kristiansen
1 dag siden / 213 visninger
Flere må delta i debattene
av
Elisabeth Hoen
1 dag siden / 198 visninger
Les flere