Verdidebatt

Filmavisen-en redigert virkelighet?

Det er gledelig at NRK slipper Filmavisen fra krigens dager løs på folket. Men får vi sannheten nu?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Tidlig i okkupasjonen for 75 år år siden publiserte Aftenposten et stort opprop av en rekke fremstående samfunnstopper i Norge som anmodet om samarbeid med tyskerne. Både LO og NAF kom til å stille seg bak. Da tyskerne skulle bygge Værnes flyplass ved Trondheim for å slippe bomber over norske byer, søkte man etter 2000 mann. 3000 møtte. Samfunnstopper helt inn i Hjemmefronten var i party til selveste Terboven. Forleden slapp NRK sitt filmarkiv løs på folket. Trekkes sløret til side nu?

En del av filmene viser jublende oppslutning om Vidkun Quisling og den tyske okkupasjonsmakten på Youngstorget og Trondheim Torg. De som kjenner krigshistorien vet at det var først da krigslykken snudde seg for tyskerne, at nordmenn rettet ut sin norske moral. Da freden kom 8. mai 1945, konkurrerte mange om å ha de lengste 17. mai-sløyfene. En ny runde nasjonenbygging ble satt i gang. Krigshelter som Oliver Langeland måtte bringes til taushet. Heltehistorier kom på løpende bånd, i avisene og i radio, og i Filmavisa.

Norge har i etterkrigstiden bare hatt en hovedfortelling om motstandskjempere, de som ikke skrev seg inn i den diskursen ble ikke hørt, som kommunistene. Den banebrytende franske filosofen og sosiologen Michel Foucault (1984) “knytter makt til diskurser, som kan forstås som selvfølgeliggjorte forståelsesfellesskap(…)”, skriver sosiolog Hege Eggen Børve i sin doktoravhandling. “(…)Gjennom å definere og ha innflytelse over hvilke briller saker skal ses i lys av, har en påvirkningskraft på hvordan virkeligheten skal forstås(…).”, skriver hun videre. Når det gjelder 9.april og 8. mai, er det i stor grad Skodvin-skolen som har hatt og har definisjonsmakten over vår nasjons historie.

De samme remediene brukte okkupasjonsmakten selv under siste krig. NRK Filmavisen og tyske, Die Deutsche Wochenschau, var forfilmer på kino og viktig propagandaredskap. For å trekke publikum til propagandaen, ble det produsert norske filmer som En herre med bart. Nazistene med Terbovens kommisariske statsråder Erlings Sandberg og Frederik Prytz var derfor rause med tilskuddene til film og teaterproduksjoner. I statsbudsjettet for budsjettårene 1941/41 og 1942/43 er det påslag på alle poster hva gjelder film og teater. Film og teaterproduksjon ble delvis finansiert gjennom den såkalte luksusskatten, som var en avgift publikum betalte på billetter til film, teater og annet skjørlevnet.

Norske kjendisskuespillere stilte villig opp for okkupasjonsmakten, slik at folket trakk til kinoen der propagandaen ble vist. Filmsuksessen, En herre med bart, gikk med fulle hus som høstreportoar og juleprogram i Oslo, Bergen, Trondheim og andre byer samtidig med unntakstilstanden og at 532 norske jøder ble arrestert og uttransportert med troppetransportskipet, MS Donau, i 1942. Den nazistiske nyordningen for filmbransjen, med ”Forordning om kinematografbilder” av 30.4.1941, var etablert alt året før. Okkupasjonsmakten hadde samlet all makt i Statens Filmdirektorat, som straks rykket fram på flere fronter med dets sjef Leif Sinding i front. All spilleproduksjon ble nu lagt til private produksjonsselskaper (Iversen, Gunnar 2011). Men det så verken ut til å uroe publikum eller skuespillere.

Ingenting tyder heller på at NS-myndighetene eller tyskerne, bedrev noen omfattende sensur av borgerlig film og teater. Nationaltheatret satte opp Et dukkehjem i mai 1940. Manus var fra førsteutgaven av boka. Det er noen skuespilleres notater i dem, men ingenting som tyder på store endringer og sensur (Ringdal (2000:236). Heller ikke Noras abdisering som hustru ble strøket av manus. Einar Sisseners revy Norrønafolket vil fare på Chat Noir måtte imidlertid opp i en fornyet og sensurert versjon i mai 1940. I arkivet etter Chat Noir finnes en del manus og brev med strykninger og godkjenninger fra krigsårene, ifølge forskningsbibliotekar Benedikte Berntzen ved Nasjonalbiblioteket.

Tyske soldater og offiserer gjestet regelmessig kinoene, teatrene, og revyscenene i Oslo, Bergen og Trondheim, og i småbyene rundt om i landet der det var forlegninger. Da Nationaltheatret fikk forespørsel om å annonsere i NS-avisa, Fritt Folk, var svaret prompte ja. «På styremøtet 13. september ble det bestemt at tyske soldater i uniform skulle få billetter til halv pris», (Ringdal 2000:238). Det ble også arrangert festforestillinger på Nationaltheatret for Terboven og SS-offiserer.

Det var kun en mann i skuespillermiljøet som sto opp mot tyskernes propagandaapparat, og det var Henry Gleditsch ved Trøndelag Teater. Teateret ble bygget alt i 1816, altfor for to hundre år siden, da amatørteatret i Trondheim hadde fått en så fast form at det nærmet seg et institusjonsteater. I 1911 åpnet den andre fase i Trøndelag Teaters historie, ifølge teaterskribenten Anton Rønneberg, nu under Thora Hansens myndige grep. Den tredje fase kom med Henry Gleditsch, i 1937, og åpningen av nye Trøndelag Teater. Gleditsch kom til å sette betydelig preg på Trøndelag Teater, og markerte tidlig sin uvilje mot okkupasjonsmyndighetene.

Teatersjef Henry Gleditsch sørget tidlig for at Trøndelag Teater hadde en krystallklar linje vis a vis nazimyndighetene og tyskerne, tross påleggene fra Finn Halvorsen i Teaterdirektoratet. Allerede tidlig under okkupasjonen skimter man en konflikt mellom Gleditschs satire og NS myndighetenes lengsel etter det store skjebnedramaet. Sensurmyndighetene hadde alt grepet inn, ikke i stort omfang, men den rammet satiren Henry Gleditsch strakk imidlertid strikken lenger enn Oslo-teatrene. Det skulle koste.

Under et tysk gjestespill gav Gleditsch skuespillerne fri og beordret alle å holde seg borte fra teateret. Selvsagt “glemte” han blomster til gjestene, skriver Norsk biografisk leksikon. Likens arrangerte han «bortsalg» av billetter og organiserte publikumsboikott når myndighetene grep inn i spilleplanen. -Da Nasjonal Samling arrangerte møte i Trondheim november 1941 og det ble sendt ut påbud om å flagge, sørget han for at det ikke ble flagget utenfor teateret». (op.cit). Teatersjef Henry Gleditsch hadde allerede blitt et betydelig hår i suppa for Quisling og sjefen for Statens teaterdirektorat, Finn Halvorsen.

I 1941 hentet Henry Gleditsch inn skuespilleren, Kristian Hefte, som hadde gjort større roller i Falkbergets Teater, Søilen Teater og Carl Johan Teateret i hovedstaden. Det var i denne skjebnetid at virkelighetens drama innhentet Trøndelag Teater. Selv om det var utviklet en back-up-plan for Henry Gleditsch, ble han ved teatret inntil Gestapo troppet opp på generalprøven for Vildanden. Om morgenen den 7. oktober blir ble den rakryggede teatersjefen ved Trøndelag Teater, Henry Gleditsch, brutalt meid ned av nazistenes kuler på Falstad Strafgefangenlager i Levanger.

Men Henry Gleditschs ånd satt fortsatt å puste liv på Trøndelag Teater. Den klarte ikke nazistene å ta knekken på. Kristian Hefte tro raskt inn i rollen til Henry Gledistsch som dr. Relling i teatrets oppsetning, Vildanden. På premieren er det stuvende fullt, skriver Aftenposten i en omtale etter at avisen igjen har fått tilbake sin redaksjonelle integritet. Da teppet gikk, reiste alle publikummere seg som på kommando, og mintes den falne teatersjef, med flere minutters stillhet. Og «så tømtes teatersalen stille og verdig, og dermed ble helt tomt inntil nazimyndighetene forsto den for dem håpløse situasjonen, og også offisielt lukket Trøndelag Teater i 1943, melder avisens signatur S.J.H.

Fra Quislings Kulturting meldes det etter drapet på teatersjef Henry Gleditsch at konfliktene tilspisser seg mellom kunstnerne og NS-myndighetene. Vedrørende utdelinger av kulturpriser til kunstnere i anledning Quislings Kulturting i 1943, skriver Finn Halvorsen i Statens Teaterdirektorat: «(…) De forfattere og skuespillere som her måtte komme i betraktning, vil nemlig enno aldeles sikkert vegre seg mot å motta en slik pris.» Halvorsen signerer med Heil og Sæl, men det er tydelig at også teaterdirektøren er kommet i stuss.

Rettsoppgjøret etter krigen speilet på ingen måte det medløperi som den tyske okkupasjonen bragte med seg. Uansett lovgrunnlag, ble derfor ikke landssvikoppgjøret første fase etter okkupasjonen noen mønsterprosess. Ulikheten mellom Loke og Tor ble for stor til det. Landssvikoppgjøret kan oppsummeres i følgende spissformulerte konklusjon: Mange av de store gikk fri, de små ble straffet. Kommunister som motstandskjempen Asbjørn Sunde ble behandlet like dårlig som de som svek, og dårligere enn kollaboratørene fra storborgerskapet

Det bekreftes i en hovedoppgave av historikeren Odd Arve Steinvåg om økonomisk landssvik Sunnmøre 1940-1945. landssvik i landet, dernest at få av aktørene var medlemmer av NS. Steinvågs hovedkonklusjon om straffereaksjonene etter å ha studert et større antall straffesaker, i alt 63 saker, er korresponderende med det vi finner hos andre forfattere: «Det var ikke samsvar mellom høy bruttoomsetning på utilbørlig økonomisk virksomhet for fienden og strenge straffereaksjoner. Men det er saker vi ikke får vite noe om i NRKs Filmrevy fra krigens dager. Det er selvsagten redigert vi får se i Filmavisen som NRK nu har sluppet løs på folket.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt