Verdidebatt

Det verste er uredeligheten

Avisen Vårt Land er tydelig i forandringmodus. Men hvorfor gjøre seg så forutsigbar og kjedelig – og til slutt så lite interessant?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Vårt Land har vært god og relevant i fht sin visjon eller misjon om å forvalte kristen tro og tanke, og i å bidra til at dette får prege samfunnet og menneskers liv og valg. Avisen har stadig utfordret i fht Kristen-Norge og samfunnet – og slik ligget i forkant. Men noe av det som avisen var dristig på for tretti års iden, kan naturlig nok fortone seg som gammelmodig i dag. Slik er det bare – med utviklingen.

Men så har det skjedd noe. De siste årene kan det synes som om VL har ramlet ned i den politisk korrekte grøfta, og dermed i den trøttende forutsigbarhetens jammerdal. Dette er skumle greier – spesielt for en avis.

Rett som det er skriver nå VL så politisk korrekt at det registreres med et skuldertrekk av leserne eller eventuelt med et gjesp. Andre ganger er den politiske korrektheten så tydelig at det ender i det parodiske. Leserne hever øyebrynet eller trekker på smilebåndet – eller slutter helt å bry seg. Det siste er det verste.

Etter Brexit har det vært presentert mange interessante analyser blant politiske kommentatorer og eksperter. På tvers av politisk ståsted nevnes to viktige årsaker til at det ble som det ble; innvandringen og økonomiske usikkerhet – eller mer presist usikkerhet i arbeidsmarkedet og sosial usikkerhet. Samlet er det også en protest mot overnasjonalitet og elitenes overstyring av typisk nasjonal forhold og interesser – og dermed overstyring av den gemene hop.

En meningsmålingen, som er gjort etter valget med 12.000 respondenter, viser at innvandring nevnes først av mellom femti og sytti prosent av velgerne – alt etter hvordan målingen leses. Ettersom det er en sammenheng mellom innvandring, sosial dumping og større usikkerhet i arbeidsmarkedet, kan derfor målingen oppfattes slik at opp mot sytti prosent har den store og til dels ukontrollerte immigrasjonen som den grunnleggende utfordringen og motivasjonen for Brexit.

Som sagt, i ettertid har mange kommentert. De fleste, spesielt britiske medier tar utgangspunkt i det ovenstående. Dette har for så vidt også vært den vanligste analysen her i Norge.

En såpass kaotisk situasjon kan imidlertid utnyttes av de som ønsker å utnytte den. Bjørgulv Braanen i Klassekampen skiver derfor om at dette er et tydelig arbeiderklasseopprør. Basert på stemmegivningen er dette ikke riktig. Foraktene for eliten viser seg å være temmelig tverrpolitisk. Helt motsatt skriver andre at Brexit er opprør fra ytterste høyre. Slikt er ikke lett å bli klok på.

I stedet for en ærlig og redelig politisk analyse, velger altså noen å la sitt politiske ståsted være det avgjørende – eller å fiske i rørt vann med en skjult agenda, som det også kan kalles.

Vårt Land velger nettopp et slik utgangspunkt for sin kommentar. Avisens forklaringsmodell går rett inn i den politisk korrekte konsensus. Trøste og bære.

«Dette er ikke mulig å forklare uten å ta med den politiske høyredreiningen i Europa,» skriver avisen. Men så motsier den seg selv: «Flyktningkrisen – og EU's manglende evne til å finne felles løsninger – er bare ett eksempel som har skapt frustrasjon og usikkerhet. I Storbritannia har arbeidsinnvandringen skapt misnøye og uro. Alt tyder på at dette har bidratt sterkt til resultatet».

Ok. Men hvor kommer den politiske høyredreiningen inn? Det er da ikke en høyredreining å være frustrert og usikker på framtida over en reell situasjonen og slik også være misfornøyd og urolig?

Men at usikre tider også utløser krefter i politikkens ytterkanter – både til og høyre og til venstre, er jo riktig. Det er for så vidt en naturlov. Dersom en høyredreining i poltikken skulle være årsaken til Brexit, for øvrig altså det motsatte av Klassekampens forklaringsmodell, så måtte det ha vært at disse kreftene hadde konstruert en sitasjonen og en syndebukk som egentlig ikke er reel (ref. f.eks. nazismen og jødene), men som det går an å lure folket med. At også ytre høyre hisser til strid, er jo riktig, men at det skulle være utlagsgivende for Brexit, synes å være en avsporing – og eventuelt for noen en passende avsporing.

Videre skriver Vårt Land: «Årsaken ligger ikke minst i det faktum at resultatet delvis skyldes nasjonalisme og frykt. Brexit er kanskje det mest dramatiske utslaget av slike krefter i Europa på mange år.»

Akkurat som ordet «fremmedfrykt» brukes bevisst av de som er for en liberal innvandringspolitikk, bruker de samme kreftene også «nasjonalisme» og «frykt» i samme hensikt og ofte også i samme åndedrag. Ordet "frykt" viser til noe urasjonelt, feigt, avstumpet og egoistisk – helt uten visjoner og rom for et godt og raust menneskesyn. Med andre ord en fobi. Og dermed har man også en diagnose på uvesenet.

Men dersom det faktisk forholder seg slik som VL skriver, at det er EU’s manglende evne til å finne felles løsninger og at innvandringen skaper misnøye og uro, ja, så handler ikke dette om en irrasjonell fobi, men om en frustrasjon og uro som er begrunnet i en reel situasjon og som altså skaper misnøye og uro – for å sitere VL. Hvor PK går det an å bli, spør vi oss.

Men så glimter VL til med viktigheten av EU som fredsprosjekt og at EU må gå i seg selv og revurdere deler av prosjektet og bl.a. at landenes selvbestemmelse må styrkes. Om dette er vi skjønt enige. Men igjen. Det er nettopp det sistnevnte som gjorde at britene valgte Brexit.

Dette viser at britene ved sitt Brexit ikke var styrt av «høyrekrefter». For det skriver jo også Vårt Land når vi tolker det som skrives mer inngående. Avisen analyserer seg fram til at britene faktisk har et poeng og at de derfor ikke er styrt av lumske krefter til høyre i poltikken – når altså alt kommer til alt.

Et annet eksempel på parodisk politisk korrekthet kan vi lese i ingressen i Berit Aalborg sin kronikk sist lørdag «Ernas mørke frykt» (fryktbegrepet er åpenbart en favoritt hos landets PK'ere): «Erna Solberg mener hun stagger framveksten av ekstremisme gjennom samarbeid med Frp. Brexit viser at kreftene kan bli for sterke.» Akk og ve!

Det som kan utlegges av dette er at Erna Solberg sitt regjeringsprosjekt er en redningsaksjon for nasjonen. Hun hadde egentlig tenkt å samarbeid med andre, men ofret hele regjeringsprosjektet for å redde oss alle fra ekstremismen. Følgelig holdt hun seg for nesen, tok tyren ved hornene og inngikk et samarbeid med Frp. Og vips har hun stagget ekstremismen i Norge. Ergo: Frp = ekstremisme eller et arnested for slikt – forsøker altså Aalborg iherdig å skape et inntrykk i sin utrettelige kamp mot Frp og for at KrF skal inngå et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet i 2017.

Det er et tankekors, eller kanskje bare er det et kors at Vårt land ikke forsøker seg på noe nytenkende, noe som kan føre menneskeheten framover, men samtidig også ha respekt for tradisjoner og det beste i våre nedarvede verdier. Rett og slett være litt konservativ oppe i all nytenkningen. Men slikt krever mot.

Den moderne politiske korrektheten, som har sitt utspring i syttitallsradikalismen, var en gang progressiv, men har som så mye annet endt opp som en konserverende anakronisme og en parodi på seg selv. Det verste med den er uredeligheten.

Denne jammerdalen må være et klamt sted å være, et sted som gjør blind og som åpenbart fratar ellers kloke og reflekterte mennesker sunt vett og en rasjonell vurderingsevne.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt